Det er vanskelig å finne eksempler i den økonomiske historien som minner om det som nå skjer under koronapandemien.
Norge er bokstavelig talt stengt.
Det samme har skjedd i en rekke andre europeiske land.
I Italia fraråder helt folk å gå ut, i Frankrike er det portforbud, og i både Polen og Frankrike har man i tillegg til skoler, utdanningsinstitusjoner og barnehager også stengt alle butikker som ikke selger dagligvarer eller medisiner.
Alt dette slår ut på verdens aksjemarkeder, som har opplevd historiske fall de siste ukene.
Koronapandemien med stor sannsynlighet til å sette et historisk avtrykk, ikke bare på helsevesenet, men på verdensøkonomien.
Hva bør vi forvente oss? Kan vi risikere en ny finanskrise? Eller blir det bare et raskt fall, og så er hjulene i gang igjen?
Det er faktisk nærmest umulig å forutsi, sier de forskerne vi har snakket med.
Av alle de globale krisene verden har opplevd, er det ingenting som svarer til koronapandemien.
– Meg bekjent er koronakrisen uten presedens, skriver Martin Møller Andreasen, professor i økonomi ved Aarhus Universitet, i en e-post.
Michael Møller, som er professor i økonomi ved Copenhagen Business School, er enig.
– Jeg kjenner ikke økonomiske modeller som passer til denne situasjonen. Det er vanskelig å forutsi hva virkningen på økonomien vil være, eller hvilke politiske redskaper politikerne kan bruke hvis økonomien går i stå, sier han.
På tre områder minner koronakrisen litt om krisen på 1930-tallet
Det finnes imidlertid tidligere kriser som har hatt lignende trekk.
Det mener Jan Pedersen, som er førsteamanuensis i økonomisk historie ved Københavns Universitet. Han peker nettopp på krisen på 1930-tallet.
Det startet med krakket på Wall Street i oktober 1929, da børsene i New York var i fritt fall. Det spredte seg til resten av verden. Prisene på råvarer falt, og arbeidsløsheten steg voldsomt, noe som førte til den store depresjonen på 1930-tallet.
Hvordan minner det om koronapandemien?
– Tre ting går igjen: Det var verdensomspennende. Det medførte en markant nedgang i produksjonen. Og måten man kom gjennom krisen på, er avhengig av politiske tiltak, sier Pedersen.
Krakket på Wall Street
Torsdag 24. oktober 1929 falt aksjeprisene kraftig på New York-børsen på Wall Street. Tolv millioner aksjer ble solgt til fallende priser. Krakket ble begynnelsen på en langvarig økonomisk tilbakegang som senere har blitt kalt den store depresjonen på 1930-tallet.
Forut for krakket hadde USA blitt preget av en overoptimisme etter første verdenskrig. Det var sterk kjøpekraft, og flere og flere hadde begynt å kjøpe aksjer i amerikanske bedrifter, som produserte biler, radio, TV og vaskemaskiner til middelklassen.
Det skapte oppblåste kurser. Aksjene ble rett og slett handlet for mer enn de i praksis var verdt. Når dette ble kombinert med usikkerhet knyttet til kornpriser, ble investorene nervøse. Flere begynte å selge sine aksjer, og prisene falt først langsomt og deretter veldig brått 24. oktober – siden kjent som svarte torsdag.
Mange flere ukjente
På 1930-tallet hadde den internasjonale økonomien for alvor begynt å bli koblet sammen. Derfor kunne en økonomisk krise i én stor økonomi (USA) spre seg til resten av verden. Mange land reagerte med å beskytte sin egen produksjon ved å begrense importen.
– Det ble innført mange forbud. Mange land ville beskytte egne næringer. Så mange utenlandske varer ble forbudt. Du skulle ikke dra på ferie utenlands, og du kunne ikke veksle kroner til dollar. Det minner litt om det som skjer nå, påpeker Michael Møller.
Men der slutter også likhetene.
Krisen på 1930-tallet handlet om hvordan man samarbeidet.
Verden var mye mindre sammenvevd rent økonomisk enn i dag, og turisme var en veldig liten del av den samlede økonomien.
– Det er mange flere ukjente i forhold til koronavirus. På 1930-tallet brøt det internasjonale valutasystemet sammen. I dag er krisen naturskapt, for det skyldes jo en viruspandemi. Vi vet ikke hvor lenge de nåværende tiltakene vil vare, og vi vet ikke om epidemien blusser opp igjen til høsten, sier Jan Pedersen.
Hva med spanskesyken?
Spanskesyken var også en pandemi. Den herjet i 1918–19 og tok livet av 20–40 millioner mennesker. Hvordan påvirket det økonomien?
– Ved spanskesyken så vi et eksempel på hvordan det kan utvikle seg hvis man bare lar epidemien spre seg. Det var utrolig mange dødsfall. Det er ikke registrert som en økonomisk krise, men det var også mange andre forhold som påvirket økonomien, sier Pedersen.
Man var fortsatt i gang med å avslutte første verdenskrig, og hadde massevis av økonomiske utfordringer med det, så det er vanskelig å si noe om hvilken effekt pandemien hadde på den allerede ustabile økonomien.
Vi har ikke stått i en situasjon med økonomisk framgang, samtidig som så mange land iverksetter så drastiske tiltak på grunn av en helsekrise, påpeker både Pedersen og Møller.
Har globalisering gjort oss sterkere eller mer sårbare?
En annen ukjent faktor er krisen vil bli forverret fordi globalisering har gjort oss mer avhengige av bestemte underleverandører.
Hva skjer for eksempel hvis Kina ikke kan levere deler til all elektronikken vår?
Man kan imidlertid også forestille seg at globaliseringen tvert imot sørger for en risikodeling, slik at land med en frisk befolkning kan hjelpe de som har større problemer.
– Aktivitetskurven kan samlet sett antas å være V-formet, med et kraftig fall etterfulgt av rask retur til normalen. Men det er avhengig av om arbeidsstyrken i hele verden kan vende tilbake til jobbene sine, og at bedriftene ikke har gått konkurs. Noen av regjeringenes tiltak går nettopp på å sørge for at det skjer, skriver Peter Norman Sørensen.
En slik V-kurve så man i Kina i forbindelse med SARS.
– På global plan tror jeg ikke vi har sett et like utbredt og plutselig økonomisk sjokk på mange år. Oljekrisen fra 1973 kom kanskje tett på, men den sendte et signal om mer permanente strukturendringer, mens pandemien kan oppfattes som et mer forbigående sjokk, utdyper han.
Kan ha vært en boble
Michael Møller påpeker at aksjene er falt veldig brått, men ganske sent, når man tenker på at koronaviruset begynte å bre seg i Kina allerede i desember 2019.
– Jeg er overrasket over at aksjene har falt så mye. Og det er litt merkelig at de ikke begynte å falle i januar. Fallene har skjedd etter de politiske tiltakene, sier han.
Ifølge Peter Norman Sørensen kan fallet være tegn på at aksjemarkedet har vært på vei mot en boble.
– Det store fallet kan tolkes som et tegn på aksjemarkedene har vært preget av en veldig optimistisk, bobleaktig kurssetting med flere rekorder i det siste. Den boblen kan ha sprukket i lys av nye realiteter, forklarer han.
I så fall er det store fallet trolig mindre alvorlig fordi en del av det har vært en korreksjon av en overoptimisme.
Børsfall
– De fallene vi ser, skyldes først og fremst at investorene ikke liker usikkerhet. Men også at investorene har nedjustert forventningene til framtidig utbytte fra aksjene, fordi man forventer at bedriftene vil tjene mindre i år, og kanskje de kommende årene, på grunn av krisen, sier Martin Møller Andreasen.
Han forsker på samspillet mellom makroøkonomien og finansmarkedene.
Når vi opplever at aksjemarkedet faller kraftig, er det altså med stor sannsynlighet et varsel om at bedriftene vil få det vanskeligere.
Andreasen er ikke i tvil om at det vil skje en tilbakegang i verdensøkonomien i første halvpart av 2020, siden alle de store økonomiene er rammet av krisen og helt eller delvis har lukket ned økonomiene sine.
– Om det blir en global resesjon, det vil er avhengig av ulike finanspolitiske tiltak, påpeker han.
Hvordan får vi gang i forbruket?
Nedstengningen har påvirket forbruket og dermed etterspørselen, men på en måte man aldri har sett før.
– Folk har ikke noe opplagt å bruke pengene på. Hvis jeg ga deg 50 000 kroner, hva ville du bruke dem på? Folk bruker mye penger på å spise ute og å reise, men det får de ikke lov til nå, påpeker Møller.
En del økonomiske kriser skyldes at folk brukte for lite penger. Når etterspørselen faller, trenger man ikke produsere like mye. Så begynner bedriftene å sparke folk, og når flere blir arbeidsløse, faller forbruket enda mer.
Myndigheter har ulike finanspolitiske tiltak for å sette i gang forbruket. Man kan senke skattene, og man kan senke renten, slik at folk ikke får lyst til å spare.
– Men akkurat nå kan vi ikke løse det finanspolitisk. Bedriftenes problem er at de ikke kan selge det de vil. Dette er en helt ny situasjon, sier Møller.
Regning må betales av oss alle
Dessuten må man ikke glemme at myndighetens hjelpepakker til næringslivet også koster penger. Og det er noen ting som må betales av oss alle sammen, påpeker Jan Pedersen.
– Staten vil bruke mye penger på å intervenere. Det er offentlige penger, og dem kan man ikke bruke to ganger. Det kan bli tatt fra investeringer i forskning, utdanning, pensjonsreform, sier han.
Hvis staten går med underskudd, finnes det også en rekke finanspolitiske tiltak man kan bruke.
– Man kan for eksempel stoppe lønnsøkninger i det offentlige, sier Pedersen.
Utfordringen er at det innebærer at folk får mindre penger mellom hendene, og det er problematisk hvis man vil sette fart på forbruket.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.
