Nei, denne gangen kommer ikke budskapet fra lavkarbo-leiren, og det dreier seg ikke om noe opprop mot karbohydrater generelt.

Robert Lustig fra University of California, San Francisco og kollegaene hans roper derimot et høyt varsko om ett sukker spesielt: fruktose.

Denne kjemiske forbindelsen finnes som navnet tilsier i frukt. I vårt kosthold finnes den først og fremst i vanlig sukker (sukrose) og i høyfruktose maissirup, som ofte brukes i stedet for sukker i USA.

I siste utgave av Nature argumenterer Lustig med at stadig mer forskning peker mot at fruktose er en saktevirkende gift som har mye av skylda for den enorme økningen i alle lidelsene forbundet med metabolsk syndrom:

Høyt blodtrykk, høye nivåer av triglyserider, insulinresistens, diabetes og fedme.

Derfor bør myndighetene kontrollere bruken av stoffet igjennom avgifter, regulering av tilgjengelighet og aldersgrenser, på samme måte som de gjør med alkohol og tobakk, skriver forskerne.

Professor i ernæringsbiologi ved Universitetet i Oslo, Svein Olav Kolset, mener de har et poeng.

- Jeg vil reservere meg mot å bruke ordet gift, men det er udiskutabelt at et høyt konsum av fruktose er problematisk, sier han til forskning.no

Ender i leveren

Det hele handler om kjemi.

Vanlig sukker inneholder like mengder av to forbindelser: glukose (druesukker) og fruktose. De er bundet sammen, men spaltes fra hverandre i tarmen. Høyfruktose maissirup er behandlet og inneholder opptil 60 prosent fruktose og 40 prosent glukose.

Både glukose og fruktose smaker søtt og omsettes i kroppen. Men veien de tar igjennom fordøyelsen er ulik. Og det er nettopp dette som er problemet, ifølge Lustig.

Mens mesteparten av glukosen forbrennes i musklene og i alle kroppens celler, går fruktosen til leveren. Der lagres overskuddet som fett. Det er forbundet med mange negative helseeffekter.

- Dette er egentlig ikke ny kunnskap. Men det har vært for lite fokus på høyt forbruk av fruktose, sier Kolset fra UiO.

Han understreker at vi ikke skal undervurdere sukkerets rolle. Likevel vil han ikke si at fruktosen er den eneste årsaken til livsstilssykdommene i vesten.

- Fysisk inaktivitet, fet mat og det totale kaloriinntaket er også svært viktige komponenter, sier han.

Norge nummer tre

- Litt er ikke noe problem, men mye dreper, skriver Lustig og kollegaene i Nature, og viser til at ’mye’ definitivt karakteriserer mengden sukker som finnes vanlig vestlig kosthold.

- Over de siste 50 åra har konsumet av sukker tredoblet seg på verdensbasis, skriver de.

Lustig har et poeng, særlig som amerikaner, sier Kolset.

- USA har det største sukkerforbruket per innbygger i verden. Men Norge ligger ikke så langt bak, på tredjeplass, mye høyere enn Sverige og Danmark.

De seneste undersøkelsene viser imidlertid at forbruket er på vei ned. Dette er antageligvis en følge av de norske helsemyndighetenes arbeid.

De har gått ut med anbefalinger om at ikke mer enn ti prosent av kaloriene i dietten vår skal komme fra tilsatt sukker. For en vanlig norsk dame er kvoten altså brukt opp etter en halvliter brus.

Brus og juice

- Det største problemet i norsk kosthold er nettopp brus. Snop og kaker betyr også mye. Frukt er også en kilde til fruktose, og det er ikke bra å spise for mye. Men vi spiser i utgangspunktet så lite frukt i Norge at dette ikke er noe problem, sier Kolset.

Juice kan man derimot være litt forsiktig med. Det er like mye sukker i et glass appelsinjuice som i brus.

Samtidig er det viktig å skille sukker fra andre karbohydrater.

- Lange karbohydrater, slik som stivelsen man finner i pasta, ris og alle typer brød, er uproblematiske. De er viktige deler av kostholdet, sier Kolset.

Strenge tiltak

Lustig og kollegaene hans argumenterer nå for at myndighetene skal bruke erfaringen fra kampen mot alkoholmisbruk for å bekjempe det voldsomme konsumet av fruktose.

Siden individuelle opplegg som undervisningsprogrammer på skolene ser ut til å ha begrenset effekt, foreslår forskerne heller tiltak for å begrense tilgangen på søtstoffet.

Dette betyr skattlegging, regler for distribusjon eller aldersgrenser, for eksempel for kjøp av sukkerholdig brus.

Andre mener imidlertid at Lustig går alt for langt, og at det ennå ikke er god nok dokumentasjon for at fruktose er spesielt skadelig. Enkelte kaller ham en sukkeralarmist, etter at opptaket av ett av foredragene hans fikk enormt mange seere på YouTube.

David Katz fra Yale University advarer mot å gå i samme fella som tidligere kostholdseksperter; å definere ett element av kosten som rota til alt ondt.

- Det er den generelle kvaliteten og kvantiteten av kostholdet vårt som har noe å si for helsa, ikke bare ett for øyeblikket utvalgt ondt eller godt næringsstoff, skriver han i en kronikk i Huffington Post.

Kolset minner også om at det kan være mange faktorer som påvirker utspillene i denne debatten.

- I 2003 gikk WHO ut med anbefalinger om å redusere sukkerkonsumet. Det førte til et forferdelig bråk med sukkerindustrien. Det kom trusler fra amerikanske politikere om at de ville trekke sin støtte til helseorganisasjonen.

- Det er viktig å være klar over at helsespørsmål fort blir politikk.

Referanse:

R. H. Lustig, L. A. Schmidt & C. D. Brindis. The toxic truth about sugar, Nature, 2. februar 2012, vol 482, s 27-29.