Under fødselen strekker skjeden seg for å gi plass til babyens hode og skuldre, men noen ganger er åpningen likevel for trang, og babyen kan ikke fødes uten at gangbanen utvides ytterligere.

Da står man i teorien overfor to valg: å la det skje naturlig, eller at legen eller jordmor utfører en såkalt episiotomi, hvor man lager et snitt i bunnen av skjeden.

Noen hevder såret gror enklere dersom riften skjer naturlig, mens andre mener et kirurgisk inngrep er lettere å kontrollere. Så hva er den beste metoden?

Fordeler og ulemper

Hovedårsaken til å bruke det kirurgiske inngrepet er å unngå alvorlige rifter under fødselen.

Vanligvis kategoriserer man fødselsrifter i fire ulike grader. De to første er ikke særlig alvorlige og trenger kanskje to til tre sting. Men de to siste er mye mer omfattende. Ved en fjerdegrads rift har man revnet fra skjeden til endetarmen. Dette skjer rundt to av 100 norske fødende.

Men det følger også med risikoer ved episiotomi. Kuttet kan utvides, arrene etter inngrepet kan bli plagsomme, man kan oppleve større blodtap, smerter og infeksjoner. Sexlivet kan bli negativt påvirket.

I en gjennomgang av åtte ulike studier som omfattet over 5000 kvinner, så Cochrane-senteret at de som fødte ved sykehus der man var tilbakeholdne med å klippe i skjeden, hadde lavere risiko for komplikasjoner etter fødselen. Dette sammenlignet med fødeavdelinger som brukte episiotomi rutinemessig.   

Klippet unødvendig

– På slutten av 60-tallet var det standardprosedyre at nesten alle førstegangsfødende skulle klippes, forteller Mona Stedenfeldt.

Stedenfeldt har selv forsket på hvorfor mange norske kvinner har vært spesielt utsatt for alvorlige fødselsrifter.

Hun kan fortelle at episiotomi har gått fra å bli brukt i nesten alle tilfeller til nesten ikke å bli brukt. Nå handler det først og fremst om å unngå det hun kaller tredje- og fjerdegrads rifter. Disse riftene er så omfattende at de ikke gror av seg selv. 

– Det handler om at fødselslege eller jordmor er såpass skolert at de klarer å identifisere når det er stor risiko for tredje- og fjerdegrads ruptur, påpeker hun.

Stedenfeldt tror ikke det er nyttig med hverken «alltid» eller «aldri» om bruk av episiotomi. Men hun er klar på at det er bedre med et slikt inngrep fremfor en alvorlig fødselsrift. Dersom flere av risikofaktorene for en slik skade er der, burde man klippe. 

– Det er en kunnskapsbasert behandling som man skal ha stor respekt for. Det er en spesifikk teknikk som må læres på skikkelig vis. Man skal vite når det er riktig og hvordan man skal utføre inngrepet, påpeker Stedenfeldt. 

20 av 100 klippes

Ved fødeavdelingen på Oslo universitetssykehus anslår avdelingsleder Kristi Hjelle at de klipper i om lag tjue prosent av fødslene. Som regel er det hos førstegangsfødende eller når barnet er stort. Eller i tilfellene der man må bruke vakuum eller tang under fødselen.

– Den vanligste praksisen er å se an hvordan fødselen arter seg. Dersom vevet blir for stramt, klipper vi. Men der ligger det selvsagt en stor grad av vurdering, forteller Kristi Hjelle, avdelingsleder ved fødeavdelingen på Oslo universitetssykehus.

Hun forklarer at det er mange meninger om hva som er den beste fremgangsmåten og at det er opp til hver enkelt fagperson om hun vil ta i bruk saksa. 

– Når man bruker episiotomi, kan man styre ting på en bedre måte enn om man ikke gjør det. Det kan jo være at det går helt fint uten, men det varierer fra pasient til pasient, forklarer Hjelle.

– Det høres veldig dramatisk ut å utføre et klipp, men det er såpass ukomplisert at man ikke trenger å bekymre seg over det. De fleste legger ikke merke til at det skjer, fortsetter hun.

Se hvordan en episiotomi utføres:

Klippe riktig

Ifølge Stedenfeldt må man i tillegg til å vite når man skal gripe inn, også vite hvordan man griper inn på riktig måte.

– Det verste man gjør er å klippe rett ned. Men det er heller ikke riktig å klippe i en høy vinkel eller at du klipper alt for lite eller alt for langt. Klipper du riktig og i riktig situasjon er det svært liten sjanse for å få tredje- til fjerdegradsrifter, forklarer hun.

Stedenfeldt mener det mangler god forskning på hva som er den beste fremgangsmåten, og tror derfor det er mange som er usikre på hvor mye man skal klippe.

Den beste måten er enten å klippe fra nederst i skjedeåpningen og ut 40 til 60 graders vinkel eller å begynne fra «klokka fem» i åpningen og så ut i 40 til 60 graders vinkel.

Forebyggende grep

Det verserer en god del tips om hvordan man kan forhindre rifter under fødselen. Blant annet foreslås det massasje av mellomkjøttet for å myke opp huden, fysisk aktivitet og knipeøvelser. Men ifølge Stedenfeldt finnes det lite vitenskapelig hold i disse teknikkene.

– Det viktigste er at jordmor er aktivt med i fødselen, at man er sammen med mor og kontrollerer hvor fort det går og bruker riktig støtteteknikk, forteller hun.

Stedenfeldt mener for eksempel at det såkalte «finskegrepet» kan være med på å forhindre alvorlige rifter. Det er når jordmor støtter opp om mellomkjøttet mellom skjede og endetarmsåpning, samtidig som hun eller han støtter barnets hode opp og fram.

Men hun forteller også at det bare er positivt om man bruker massasje, er i fysisk aktivitet og holder et sunt kosthold. 

– En sunn hud strekkes bedre enn en usunn hud, uten at det er noe garanti for hverken det ene eller det andre. Det skader jo ikke å massere og myke opp huden, heller, sier Stedenfeldt.  

Referanse:

Carroli, G. og Mignini, L.: Episiotomy for vaginal birth. Cochrane institute 21.01.2009