Medlemmene flykter fra partiene

Politiske partier mister medlemmer i horder i hele Europa. I Norge har partiene mistet nesten 30 prosent av sine medlemmer siden 1980.

Publisert
Var alt bedre før? Det var i hvert fall flere. Her fra Arbeiderpartiets valgmøte på Youngstorget i 1937. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)
Var alt bedre før? Det var i hvert fall flere. Her fra Arbeiderpartiets valgmøte på Youngstorget i 1937. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Det er nederlandske, tyske og italienske forskere som har analysert trenden i en ny studie i European Journal of Political Research.

De oppsummerer medlemstrenden for de fleste land i Europa, og ser en jevnt nedadgående utvikling.

Norge ligger helt på toppen, eller bunnen om du vil.

29 prosent av medlemmene i de politiske partiene her til lands har forlatt organisasjonen siden 1980.

Norske studier har vist at Høyre har mistet hele 80 prosent av medlemmene sine siden 1990. Også for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går det lukt nedover:

De har halvparten så mange medlemmer i dag som for 20 år siden.

– Folk bryr seg om sak, ikke parti, mener Knut Heidar, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Utgjør fem prosent av velgerne

I den nye studien har Ingrid van Biezen fra Leiden University og to kolleger sett på medlemstall, både som prosentandel av velgerne og i absolutte tall, i 27 europeiske land.

I Europa er det bare fire land som har større nedgang i antall partimedlemmer enn Norge: Slovakia, Tsjekkia, Storbriannia og Slovenia. I Storbritannia har campingvognforbundet flere medlemmer enn alle de politiske partiene til sammen.

Bare 5,04 prosent av de norske velgerne er i dag medlem av et politisk parti.

Det å være medlem av et parti har historisk sett vært ganske vanlig i Norge. Dermed er det kanskje naturlig at en nedgang også blir stor om trenden først tar tak. Men Heidar, som arbeider på prosjektet ”Politiske partier i moderne demokratier: Svekket eller i endring?” mener ikke det alene forklarer at vi ligger på toppen av lista.

–Det er andre land, for eksempel Finland, som også har ligget høyt og som ikke har mistet like mange medlemmer, forteller Heidar.

Tidsklemma presser

Van Biezen og kollegene nevner flere forklaringsfaktorer, som for eksempel mer individualisme og færre medlemmer i fagforeninger og religiøse samfunn – organisasjoner som ofte har trukket folk med i politikken.

Heidar mener mange av de forklaringene har skylt sterkt inn over Norge, og kan forklare flukten her til lands.

– Det er mange forklaringsfaktorer på dette, for eksempel en mer uavhengig presse. En viktig endring de siste årene er at folks engasjement i større grad er tidsavgrenset og saksavgrenset, sier forskeren.

"Det er ikke bare valg som teller for demokratiet. Engasjement på grunnplan er også en viktig del av systemet. (Foto: Colourbox)" (Foto: www.colourbox.com)
"Det er ikke bare valg som teller for demokratiet. Engasjement på grunnplan er også en viktig del av systemet. (Foto: Colourbox)" (Foto: www.colourbox.com)

Det er lettere og vanligere å engasjere seg for romfolkets rettigheter eller lavere moms på frukt og grønt enn det er å skulle si seg enig med hele det brede partiprogrammet til et parti.

Dessuten er den berømte tidsklemma et problem, også i politikken. Folk har fått dårligere tid, også kvinner arbeider, og man må rett og slett prioritere.

– Om det står mellom å være oppmann på jentungens fotballag eller å engasjere seg i lokallaget, da er svaret ofte gitt for de fleste, sier Heidar.

Selger og kjøper, ikke medlem og folkevalgt

Den gamle versjonen av det europeiske demokratiet bestod av svære partier som hadde en bred gruppe av folket bak seg når avgjørelser ble tatt i kommunestyrer, i parlamenter og i departementer.

I dag er den modellen erstattet – kanskje ugjenkallelig, antyder van Biezen og kollegene – av en slags forbrukerlogikk.

På den ene siden har du selgerne: En liten elitegruppe i partiene, svært engasjerte mennesker som driver med politikk profesjonelt. På den andre siden har du forbrukeren: ad hoc-velgeren, som engasjerer seg i saker og enkeltproblemer, og som vurderer hvem hun skal stemme på ved valg etter partienes standpunkt i de sakene.

– Er denne nye formen for politisk engasjement, med elitepolitikere og saksrettede velgere, noe negativt i seg selv? Eller er det bare annerledes?

– Jeg vil nok mene det er bekymringsverdig, fordi et bredt engasjement på grunnplan sikrer en arena for politisk debatt blant nokså vanlige folk. Uten dem blir den folkelige forankringen til de politiske partiprogrammene svakere, sier Heidar.

– Den diskusjonen og påvirkningen som kommer gjennom at partiene har mange medlemmer er et viktig demokratisk supplement til det å delta i valg.

Mindre medlemmer, men mer penger

Knut Heidar (Foto: UiO)
Knut Heidar (Foto: UiO)

Parallelt med medlemsfallet har partiene fått bedre råd. En ny finansieringsordning som kom på starten av 2000-tallet sikrer mer penger per medlem til partiene.

I sum får norske partier en halv milliard kroner fra staten hvert år.

– Det gir sterkere partier, og det gjør det enklere for dem å fylle den funksjonen de skal ha i demokratiet. Men det styrker jo ikke den formidlingen av grasrotpolitikk som var de gamle partienes store fordel, påpeker Heidar.

– Er det da riktig at de får så mye penger, når de ikke lenger har så mange medlemmer?

– Jeg synes i hovedtrekk det er fornuftig bruk av penger, for det er nok av andre krefter og interessegrupper som vil komme inn og overta den makten partiene har om de skulle bli svekket. Det er ikke nødvendigvis noe bedre, sier han.

22.juli-generasjonen bremser trenden, men snur ikke

Etter angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya den 22. juli i fjor, har ungdomspartiene opplevd en voldsom medlemsvekst. Om de forblir innskrevet i partienes lister for resten av livet, gjenstår å se.

Tilstrømningen er uansett ikke nok til å snu trenden permanent, tror Heidar.

– Det at det kommer en ny generasjon inn i partiene er noe som skjer hele tiden, selv om det nok er ekstra nå som følge av det som skjedde. Men jeg tror ikke det vil få noe stort utslag på den store trenden, fordi det vil bli oppveid av at en god del gamle medlemmer faller fra av naturlige grunner, sier han.

– Men man kan kanskje se for seg at det kan bremse den nedadgående trenden litt, det tror jeg.

Kilde:

I. van Biezen, P. Mair og T. Poguntke (2012) Going, going, … gone? The decline of party membership in contemporary Europe. European Journal of Political Research, vol. 51, side 24-56