Beret Bråten har allsidig faglig bakgrunn. På hovedfag i sosiologi skrev hun om unge feminister og likestilling. Hun tok doktorgrad i statsvitenskap på integrering av innvandrede minoriteter i de politiske partiene. Som forsker på Fafo har hun jobbet på mange felt, men mest med barnehager og integrering.

Hva er den beste fagboka du har lest?

– Jeg har ei suppe av faglige nedslagsfelt. Å skulle velge den ene beste fagboka, er nesten helt umulig for en stakkar, sukker statsviteren.

Men det finnes en fellesnevner i Bråtens studier og arbeid: maktforskjeller.

– Jeg fikk alltid høre, særlig av moren min, at alle mennesker er like mye verdt. Det var en lov vi skulle leve livet etter. Da jeg etter hvert oppdaget at det ikke var sånn i praksis, ble jeg veldig interessert i å finne ut av hva det kommer av.

En gang på 1980-tallet sto Bråten på Blindern, på Universitetet i Oslo, for første gang. Rett fra en ikke-akademisk bakgrunn i Krødsherad. Hun kjente ingen. Hun gikk seg stadig bort i jakten på forelesningssaler og faglig mening.

– Det ble litt lettere på grunnfag i statsvitenskap. Faget var interessant, men jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle bruke kunnskapen til i praksis, sier Bråten.

På sosiologi begynte livet å gi mer faglig mening. Og der fant hun den beste fagboka hun har lest: Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften av Pierre Bourdieu.

– Den boka var overveldende. For første gang forsto jeg noe jeg ikke hadde skjønt før. Den ga meg redskap til å forstå både meg selv og samfunnet. I noen situasjoner kjente jeg meg så utilpass at jeg ble stum. Som da jeg begynte på Blindern, eller når jeg skulle samarbeide med folk fra Vestkanten. Og jeg så at også andre hadde det sånn.

– Boka til Bourdieu fortalte meg at det ikke bare er de økonomiske forholdene du vokser opp i, som avgjør hvem du er, men også kulturen. Sosial klasse handler ikke bare om eiendom og økonomi, men også om kultur, sier Bråten.

– Din kulturelle bakgrunn definerer hva du liker og hva du ikke liker, måten du snakker på og hva du snakker om. Kulturen setter seg i kroppen. Det bidro til å forklare følelsen jeg i noen sammenhenger hadde av å være så utilpass at jeg kjente meg som en elefant i porselensbutikk.

Dette gjelder også på samfunnsplan, forklarer statsviteren. Det er ikke alle smaker og væremåter som verdsettes like høyt, her er det et hierarki. Noen bestemmer hva som er in og hva som er ut. Og du skjønner plutselig hvorfor noen av tingene du liker, ikke blir verdsatt så høyt.

– Når du finner denne type tekster, ser du at dette er tilnærminger og begreper som kan brukes til å skape mening og forståelse. Boka ga meg innsikter jeg ikke hadde før, som jeg kunne bruke både i eget liv og til å forstå samfunnsforhold, sier Bråten.

Hvilken fagbok vil du ikke anbefale?

– Det er den samme boka! Distinksjonen av Pierre Bourdieu.

– Hvordan kan ei bok være både verst og best?

– Jo, fordi den på formidlingsskalaen skårer så langt under pari. Boka er skrevet på en veldig krøkkete måte, med ekstremt lange setninger og innskutte bisetninger.

Mange samfunnsvitere er glad i Bourdieu. Bråten synes det merkelig er at mange mener at det vanskelige språket nærmest er nødvendig. I den norske oversettelsen fra 1995, skriver oversetteren at teksten er komplisert, men at det «er nødvendig for å holde tak i tankens struktur». Det er Bråten uenig i:

– Jeg kan ikke skjønne at det skal være nødvendig med setninger som varer en halv side, med et hav av bisetninger. Punktum er sjelden vare. Jeg er ikke motstander av kompliserte resonnementer, men om de ikke kan bli enkle, så må vi i hvert fall kreve at de er forståelige. Ellers klarer vi ikke å ta stilling.

Distinksjonen er en klassiker som veldig mange ikke har lest, mener Bråten. Hun tror de heller har lest om Bourdieus teorier gjennom andre forskeres fortolkninger.

– Hva gjorde at du faktisk leste hele boka?

– Den ga en så sterk resonans i meg og ny forståelse. Det redder boka! Men dette er ikke et verk som har gitt meg særlig leserglede.

Boka bidro til at Bråten fikk troen på at samfunnsvitenskapene var stedet for henne. Hun bestemte seg for å lese alt Bourdieu har skrevet.

– Men det slo jeg raskt fra meg. Det ville ta for lang tid, og jeg vil heller bruke livet på noe annet, sier Bråten.

– Har du brukt teoriene i forskningen din?

– Det er krevende å bruke Bourdieus kompliserte teoretiske byggverk på eget forskningsmateriale. Men jeg har brukt ham i alle fall én gang, da jeg skrev om foreldre som selv har lite skolegang og hvilken vekt de tillegger utdanning i oppdragelsen av egne barn.

Beret Bråten har fortid som politiker. Hun har vært nestleder i AUF, utredningssekretær i Arbeiderpartiet og politisk rådgiver for partileder og statsminister Thorbjørn Jagland.

– Brukte du Bourdieu som politiker?

– Boka har vært med meg hele tida. Den har gitt meg en forståelse av hvordan folk fungerer.

– Du har også jobbet som journalist, var Bourdieu nyttig i den jobben?

– Ja, for teoriene hans gir meg en metode for å analysere relasjoner mellom folk – uansett hvor du beveger deg i verden. Sånn sett har jeg hatt nytte av boka både i politikken, journalistikken, akademia og i familien, sier Bråten.

Hvilken bok vil du anbefale for en som har lyst til å sette seg inn i faget ditt?

– Det er i alle fall ikke boka til Bourdieu, for den er som sagt skrevet på en måte som lett gjør kål på folk. Nei, jeg vil heller anbefale en bok som er en god inngang til både sosiologien og statsvitenskapen: Menn imellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk av Hege Skjeie og Mari Teigen.

Bråten forteller at forfatterne setter et kritisk søkelys på likestillingslandet Norge anno 2003. Boka bygger på en eliteundersøkelse, hvem som er toppledere i næringslivet, politikken, forsvaret, kirken, akademia, idretten, kulturlivet. De intervjuet også politikerne om likestillingstiltak, og de så på holdninger til likestilling i befolkningen.

– Likestilling er noe alle er for, ikke sant, i prinsippet? Men forfatterne analyserer holdningene til og oppslutningen om likestillingstiltak kritisk. Boka er fortsatt råaktuell, den kobler empiri og teori på en god måte, og så er det en morsom bok å lese. Den er godt skrevet, her finner du ingen setninger som går over en halv side.