Selv om det ikke er så fristende å hoppe over et par måneder, og et par kilo gaver og julemat, får det en til å tenke. Kan egentlig mennesker gå i dvale?

Det finnes noen myter og historier om folk som har gått i hi, fram til åkerne tinte og jorden igjen var dyrkbar.

For eksempel bemerket British Medical Journal seg i 1900 at bøndene nordvest i Russland, sov halve året. New York Times siterer artikkelen, men sier at det er usannsynlig at dette var dvale i dyreforstand:

«Ved første snøfall samles hele familien rundt ovnen, legger seg ned, slutter å slite med den menneskelige eksistensens problemer, og faller stille i søvn. Én gang om dagen våkner alle for å spise et stykke hardt brød. Familiemedlemmene veksler mellom å våke over ilden, og holde den tent. Etter seks måneder med denne avslappede tilværelsen, våkner familien opp, rister av seg, og går ut for å se om gresset gror».

Artikkelen nevner også lignende trøtte tilstander på den franske landsbygda, der bøndene tilbrakte dagene til sengs.

Men i begge tilfeller er det veldig usannsynlig at dette var en dvale, rent biologisk sett. Det er nemlig en klar definisjon på forskjellen mellom dvale og hi.

Dvale og hi

Det engelske ordet hibernation dekker i det språket både det å gå i dvale, og det å gå i hi – to beslektede, men forskjellige fenomener. Dette kan føre til litt forvirring om man leser engelske tekster.

– Å gå i dvale for dyr brukes litt generelt bare om dyr som trekker seg unna når vinteren kommer, men helt spesifikt så er det å gå i dvale det å legge seg til vintersøvn, og skru ned kroppstemperaturen, sier Petter Bøckman.

Han er zoolog ved Naturhistorisk museum og Universitetet i Oslo, og vår ekspert for dagen.

– Bjørnen går ikke i dvale, bjørnen sover bare. Mens flaggermusen definitivt går i dvale.

Han forklarer at det å gå i hi egentlig betyr at man finner et sted å rulle seg sammen, og tilbringe vinteren der. Når et dyr går i dvale, så skrur den av livet så langt råd er for å spare energi.

– Jo mindre et dyr er, jo vanskeligere er det å holde kroppstemperaturen oppe og jo mer fett og opplagsnæring trenger de for holde temperaturen i en verden uten mattilgang. Små dyr går typisk i dvale, mens store dyr som bjørn går i hi, sier han.

Bøckman sier at det bare er pattedyr som går i dvale, og siden det er en anstrengende prosess, så gjøres det bare hos de som absolutt må. I Norge går alle flaggermus i dvale, samt pinnsvin. Grevling er på grensen.

Mennesker er forholdsvis store pattedyr, men er det bare størrelsen vår som begrenser oss?

Et liv i tropene

Bøckman sier at vi rett og slett ikke har forutsetning for å gå i dvale rent evolusjonært, siden mennesket i utgangspunktet er en tropisk dyreart.

I den helårlige lune temperaturen i tropene, forsvinner behovet for å vente ut vinteren. Det er tross alt «bare» noen hundre tusen år siden mennesket oppholdt seg på Afrikas horn – et blunk i livets lange historie.

– Og det å gå i dvale høres ut som en veldig fin og lur ting, men det er altså fryktelig, fryktelig hardt for organismen. Det er ikke noe dyr gjør før de absolutt må. og det er flere grunner til at det slik.

En av grunnene er at selve dvaletilstanden gjør oss veldig ømfintlig for blant annet sopp. Sopp er en organisme som trives best ved litt lavere temperaturer og i litt fuktighet.

– Så vi ser det at en av tingene som typisk tar ut flaggermus som har gått i dvale, det er soppsporer som begynner å gro i luftveiene på dem. Så det som er en litt ubehagelig candida-infeksjon når du opererer på 37 graders kroppsvarme, er en dødelig infeksjon hvis du legger deg på 4 grader, sier Bøckman.

Bamseblund

Når bjørner går i hi for vinteren, skjer det flere ting med kroppen deres. Stoffskiftet synker kraftig, og hjertetakten trommer saktere. Samtidig stiger nitrogennivået i blodet betraktelig, og hverken urin eller avføring slippes ut av kroppen. Alt uten å ta skade på kroppen.

The New York Times skriver at hvis vi mennesker hadde kjørt samme opplegg som bjørnen hvert år, ville vi fort dratt på oss alt fra diabetes og fedme, til benskjørhet og muskelsvinn.

Hvordan klarer bjørnen dette?

Forskere ved Washington State University tok for seg dette temaet i en studie, publisert i september, som så nærmere på cellene til syvsovende bjørner.

Etter å ha tatt prøver av lever, fett og muskler i løpet av et år, fant forskerne at cellene oppførte seg helt forskjellig. Der fettvevet endret seg mest, forble muskelvevet aktivt gjennom hele søvnen – noe som kan forklare hvorfor bjørner tusler ut av hiet like store og sterke som før.

Genredigering

Charles Robbins, sjefen for bjørnesenteret ved universitetet, forklarte til New York Times at forskere før så etter en psykologisk utløser for hibernering, noe som kunne isoleres og sprøytes inn i andre dyr.

– Nå skjønner vi at det er et enormt antall gener som forandres, sier han til avisen.

Kunne vi med moderne teknologi endret våre gener til å få til dette?

– Problemet med å genredigere på mennesker, er at alle genene våre gjør veldig mange rare ting, sier Petter Bøckman.

– Så når du begynner å genredigere får du fort noen nisser med på lasset som du slett ikke hadde lyst på i utgangspunktet.

Medisinsk dvale

På et vis går noen mennesker allerede i dvale – men sjelden frivillig. En koma oppfyller nemlig mange av «kriteriene» for å være det som i dyreriket er en dvale.

– Det er jo en slags dvale, for det er jo det som foregår når man er i dvale. Det er at man i praksis er i koma. Alle kroppsfunksjoner er skrudd ned på absolutt minimum, og temperaturen er skrudd ned så langt man klarer. Og det er jo selve ideen bak en dvale, for da bruker du minst mulig energi.

Han forklarer at senket kroppstemperatur allerede brukes på folk, men bare i kort tid. Dette i forbindelse med kraftige skader.

– En av måtene man behandler dem på når man får dem inn på traumemottaket på sykehuset, i de verste tilfellene, så kjører man en kanyle med kaldt saltvann rett i hovedåra for å kjøle ned hele kroppen så man kommer ned i 5 til 10 grader, sier Bøckman.

– Det er rett og slett fordi døden da inntreffer langsommere. I stedet for at du har minutter på deg i utgangspunktet, får du kanskje en time på deg. Det brukes faktisk allerede, men dette er jo for korte perioder. Med tanke på langtidsvirkninger har vi ikke oversikt.

Iskald søvn på tur

En ting er å kjøle ned kroppen et høstdagsnivå, men hva hvis vi skrur ned kroppstermostaten enda mer?

Veletablert i science fiction-verdenen er nedfrysing av mennesker for lange romreiser, et hjelpemiddel for å forsere de uendelige avstandene mellom stjerner og galakser.

Noen i det virkelige liv velger også å få kroppen sin nedfryst etter døden, i håp om at fremtidens forskere kan tine dem opp og kurere dem for deres sykdom.

Men kan man egentlig kalle det å fryses til en istapp for dvale?

– Det kan du gjøre, og vi ser det gjerne hos en del insekter og sånt. Insekter er fryktelig, fryktelig små, så de har ikke noe valg. De er fullstendig prisgitt omgivelsene rundt seg når det gjelder temperatur.

Bøckman forklarer at vanlige celler ikke kan fryses ned til under nullpunktet, for da dannes det iskrystaller i cellene som punkterer og dreper dem.

– Hvis du har tatt opp en biff av fryseren og tint den, så merker du at den er ganske slapp og rar i forhold til en fersk biff. Det er fordi alle cellene er punktert.

Kalde insekter

Insekter derimot, har en egen måte å omgå dette. De har utviklet egne molekyler utenfor selve cellene, som gjør at iskrystaller dannes utenfor – og ikke inni – cellene.

– Et menneske som opplever noe sånt, vil jo selvfølgelig dø. Det er en grunn til at du får koldbrann når du har forfrosset et lem, for eksempel, forklarer Bøckman.

– Hvis man virkelig skal sende folk langt av gårde og la dem ligge i, la oss si hundre år eller noe sånt, da er du nødt til å begynne å fryse ned. Og da er du også nødt til å begynne å finne en måte å fryse ned på som gjør at du ikke skader vevet.

Det finnes fisker som trives i iskaldt vann, uten å bli isbiter i et gedigent glass saltvann. Disse klarer dette med en slags innebygget frysevæske i kroppen.

– Problemet med disse stoffene er at de er giftige. Glykol er giftig, sier Bøckman.

– Så der stopper det enn så lenge?

– Der stopper det enn så lenge. Man må finne et stoff som senker frysepunktet på vann, uten å være giftig for mennesket.

– Eller at man sørger for at mennesket har stoffer mellom cellene som danner iskrystaller så det ikke dannes i cellene. Eller du må prøve måten som bjørnedyr gjør det på, rett og slett kvitte seg med alt vann i kroppen. sånn at du nærmest frysetørker.

– Som en tørrkjeks?

– Som en tørrkjeks. Så får du heller vanne opp og varme opp igjen i ettertid, svarer Bøckman.

– Alt dette er strategier som levende organismer bruker. Det er ikke noe teknisk i veien for at det kanskje fungerer på mennesker. Det er bare det at vi pattedyr, fordi vi har en kropp som er optimalisert og fungerer i en bestemt temperatur, så tåler vi veldig lite slingringsmonn av nedfrysing, sier zoologen.

Sopp i lungene, punkterte celler, og diabetes er med andre ord noen av hindringene som står mellom oss mennesker og en god vintersøvn.