Selv om det er mest energi i kroppens fettdepoter, er det mest risikofritt å spise bein og armer, mener lege Jerk W. Langer, som har deltatt i tankeeksperimentet «hvor lenge kan man overleve ved å spise deg selv?».  (Illustrasjon: Mette Friis-Mikkelsen)
Selv om det er mest energi i kroppens fettdepoter, er det mest risikofritt å spise bein og armer, mener lege Jerk W. Langer, som har deltatt i tankeeksperimentet «hvor lenge kan man overleve ved å spise deg selv?». (Illustrasjon: Mette Friis-Mikkelsen)

Spør en forsker: Hvor lenge kan du overleve ved å spise deg selv?

Se for deg at den eneste muligheten du har for å overleve er å spise deg selv. Hvor lenge kan du overleve, og hvilke kroppsdeler kan du spise uten å dø? 

Publisert

I 1972 styrtet et fly i Andesfjellene. 16 passasjerer overlevde 72 dager i kulden ved å spise kjøttet av sine døde medpassasjerer. Men hva ville skje hvis du var helt alene, og bare hadde din egen kropp å overleve på?

Vi regner på det

Regnestykke over hvor lenge man kan overleve med seg selv som mat:

Forutsetning: sikker amputasjon. Kjøttet oppbevares forsvarlig og kjølig.

Det tas utgangspunkt i en mann som veier 80 kilo.

Energi i svinekam med svor: 2400 kcal/kilo

Det antas at den sultende uten fysisk aktivitet kan klare seg med 1000 kcal/dag, da man også tærer på resten av kroppen.

To bein og to armer veier samlet sett 35,8 kilo og har 85 900 kcal

Spiser man to bein og to, armer kan man altså leve knapt 86 dager.

To bein og én arm veier 31,3 kilo og har 75 000 kcal

Spiser man to bein og én arm kan man altså leve i om lag 75 dager.

«Hva skjer hvis man spiser seg selv? Og hvor lenge kan man overleve?» spør leseren Sidsel Petersen.

Jerk W. Langer, lege, foredragsholder og lærer ved Københavns Universitet, har tatt utfordringen ved å regne seg frem til et svar.

Kyniske beregninger

Det er mulig å leve rundt 40 dager bare ved å tære på kroppens depoter – altså helt uten mat. Men det kan være mulig å forlenge livet ytterligere hvis man spiser sine egne muskler, forklarer Langer.

– Man kan faktisk overleve ganske lenge ifølge de kalde og kyniske beregningene, sier han.

Beregningene tar utgangspunkt i en mann som veier 80 kilo. Teoretisk sett er det mulig for ham å spise sine egne bein og armer, eller – hvis han er helt alene, og derfor må bruke en arm til å spise og amputere sine andre kroppsdeler med – beina og én arm.

Man kan – av gode grunner – ikke slå opp «menneskekjøtt» i en vanlig kaloritabell. Derfor har Langer valgt å bruke kaloritallene for en svinestek med svor. Den består primært av muskler og litt fett og hud.

Da er det 85 900 kalorier i to armer og to bein, og 75 000 kalorier i én arm og to bein.

– Så ser vi på hvor få kalorier man kan klare seg på. Vi har å gjøre med en person som sulter, og som ikke beveger seg mye. Og under eksperimentet beveger han seg enda mindre når nå beina mangler. Så jeg antar at vedkommende kan klare seg med 1000 kalorier om dagen. Man vil selvfølgelig svinne inn og tære på depotene sine i resten av kroppen, men nå snakker vi om ren overlevelse, sier Langer.

Med 1000 kalorier om dagen viser beregningen at man i gjennomsnitt kan klare seg 86 dager ved å spise to armer og to bein og 75 dager ved å spise to bein og én arm. I tillegg til det kommer de 40 dager man kan klare seg helt uten å spise.

Vanskelig i praksis

Det er likevel mye som kan gå galt hvis man plutselig skulle være tvunget til å amputere sine egne kroppsdeler.

Derfor antar Langer at man i det hypotetiske eksperimentet kan amputere en arm eller et bein på en sikker måte, slik at man unngår å blø i hjel eller få infeksjoner.

I tillegg må man oppbevare «maten» forsvarlig, slik at kjøttet ikke blir dårlig.

Mange andre ting kan også ha betydning.

– Det kan være andre ting som gjør at man dør tidligere. Man vil jo nok bli en anelse stresset av å skulle spise seg selv. Det kan også være man ikke orker å spise det. Og da kan det komme problemer omkring sår og infeksjoner og alt mulig, så dette er bare den teoretiske overlevelsen, forklarer Langer.

Armer og bein er ikke vitale

Når man spiser seg selv, er det litt av en balansegang å holde seg selv i live. Man må spise nok til å overleve, men samtidig ikke så mye at man dør av det. Så – teoretisk sett – er det deler som er bedre å spise enn andre?

– Hvis man har et skikkelig fettlag, kan det godt være at man kan spise litt av magen, men man kan ikke spise de indre organene. Man kan unnvære en nyre og 75 prosent av leveren, men i praksis vil det ikke være mulig å operere ut organene, sier Langer.

Av samme grunn fokuserer han i regnestykket på armer og bein, selv om fettet inneholder mest energi.

– Man har ikke særlig mye fettvev på armer og bein, men til gjengjeld er ikke armer og bein vitale. De kan man unnvære, i motsetning til de indre organene, sier Langer.

Uetisk forskning

Det vrimler ikke med personer som har valgt å leve av eget kjøtt og blod.

Man kan imidlertid finne eksempler på mennesker som har spist deler av seg selv. I fjor kunne flere medier fortelle om en norsk kunstner som, etter en hofteoperasjon, tilberedte og spiste sin egen hofte.

I 2002 var det en stor nyhet at den tyske kannibalen Armin Meiwes hadde fortært en annen mann – som selv hadde vært med på å tilberede og spise sin egen penis, før han ble slaktet helt.

Når man frivillig spiser deler av seg selv, kalles det autosarkofagi eller selvkannibalisme. Selv om det er en veldig sjelden praksis, finnes det flere vitenskapelige casestudier av det.

Et klassisk eksempel kommer fra boken Psychopathia Sexualis fra 1886, som blant annet inneholder en studie av en mann som antas å tenne seksuelt på å spise seg selv. Han snakket om å skjære kjøttet av kvinner han var tiltrukket av i stedet for å ha sex med dem, men endte alltid med å skjære av en del av sin egen hud og spise den i stedet.

Det er ikke forsket på hvordan kroppen reagerer på å bli spist av seg selv. Det har Jerk W. Langer en forklaring på.

– Det er et forskningsfelt som naturlig nok vil bli betraktet som uetisk. Hva som skjer mentalt eller med kroppen i den situasjonen, det vet man ikke, sier Langer.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.