Noen synes klassisk musikk er dramatisk og fascinerende, andre synes det er søvndyssende og kjedelig.

Noen synes death metal er vakkert, mens andre synes det er uutholdelig støy.

Det er ingen tvil om at det er stor forskjell på hva vi liker av musikk. Men hvor kommer forskjellene fra? Handler dette egentlig om hvordan hjernen vår er innrettet?

En leser spør om det kan være nevrologiske likheter mellom ham og andre som også liker minimalistisk musikk? Og han lurer på om musikksmaken kan være medfødt?

Vi har fått hjelp av hjerneforsker og jazzmusiker Peter Vuust, som både er førsteamanuensis ved Center for Funktionel Integrativ Neurovidenskab ved Aarhus universitet og professor ved Det Jyske Musikkonservatorium i Danmark.

Personlighet og karaktertrekk

Vuust forklarer at det ikke finnes noe klart svar på om hjernen vår er forhåndsprogrammert til å foretrekke en spesiell type musikk.

Det finnes ikke noen hjerneskanningsforsøk som kan plassere musikksmak et konkret sted i hjernen, eller som ut fra hjerneaktiviteten din kan forutsi om du liker opera eller støyrock.

– Men det ser ut til å være en viss sammenheng mellom personlighet og musikksmak, sier Vuust.

Han var selv med på en studie som påviste forskjeller mellom de menneskene som velger å spille rytmisk musikk på konservatoriet, og de som spiller klassisk musikk. Ulikhetene kan være basert på forskjeller i hjernens dopaminsystem.

Rytmisk eller klassisk temperament?

Undersøkelsen viste at de rytmiske musikerne hadde en langt mer spenningssøkende personlighet enn deres klassiske studiekamerater.

– De rytmiske musikerne søker i høyere grad opplevelser som er nye og komplekse, som gir et kick, mens de klassisk konservatoriestudentene er mer tiltrukket av å sitte og øve lenge, sier Vuust.

Tidligere undersøkelser har pekt på at spenningssøking er et karaktertrekk som ofte er forbundet med et lavt nivå av dopamin i hjernen. Spenningssøkerne prøver derfor å stimulere dopaminsystemet sitt mer enn andre, blant annet ved å søke nye og spennende kick.

Og det ser altså ut til at dopaminnivået også kan ha en betydning for om man foretrekker rytmisk eller klassisk musikk.

Jo mer du lytter …

Men selv om personlighet og medfødte hjerneforhold kan spille en rolle, så påpeker Vuust at våre musikalske preferanser i høy grad er avhengige av hvilken musikk vi blir presentert og eksponert for.

– Smaken er svært avhengig av om vi kommer fra Danmark eller fra Jemen. Vi liker det vi er vokst opp med, og forsøk viser at jo flere ganger vi hører et stykke musikk, jo bedre liker vi det, sier han.

Og dette er det en fornuftig forklaring på. Hjernen vår vil gjerne motivere oss til å forutse utviklinger og gjenkjenne mønstre, så derfor får vi en belønning når vi kommer med korrekte spådommer.

Det gjelder også musikk: I grove trekk kan man si at jo bedre vi er til å forutsi mønstre i musikken, jo mer blir vi belønnet av hjernen vår. Det betyr at når vi lytter mye til en bestemt type musikk, så kan hjernen vår forutsi mønsteret, og så utløses det littegrann av belønningsstoffet dopamin, og vi blir glade og fornøyde.

Biologi spiller en birolle

Det er altså mange ting som er med på å forme musikksmaken vår. Oppvekst og eksponering, kulturell bakgrunn, og vår sosiale identitet og relasjoner har en så sterk effekt at man neppe kan si at vi har en medfødt musikksmak, ifølge Vuust.

– Det ville være å ta for hardt i. Hvis man for eksempel tenker på arabisk musikk – når jeg hører det, så forstår jeg ingenting. Det er man nødt til å ha lært kulturelt. Men vi har nok noe medfødt som kan lede oss i en bestemt retning, sier han.

Akkurat hvor mye – og hva – som er medfødt, er det fortsatt ikke noen som vet. Men det er et område som mange forskere interesserer seg for øyeblikket.

Fortsatt kan man ikke avgjøre om vår lesers hjerne er utformet til å bli stimulert av minimalistisk musikk. Men det er sannsynlig at jo mer han hører en bestemt type musikk, jo mer vil den gjøre ham glad.

____________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no

Lenke:

Se Peter Vuusts profil hos Center for Funktionel Integrativ Neurovidenskab, CFIN