Det er vanskelig for et enkeltmenneske å løse verdens klimautfordringer eller gi mat til sultende barn. Det kan føles som om handlingene våre ikke teller særlig mye.

Men kanskje noe kan skje hvis vi er mange nok som gjør gode ting?

Vi tar for oss hvordan vi mennesker kan bli bedre versjoner av oss selv. En av videnskab.dks lesere, Jill Enquist, har nemlig en idé om at det er der alt starter.

«Jeg ser at videnskab.dk har temasider om å redde verden. Det vil jeg gjerne være med på! Hvordan redder jeg verden hvis jeg gjerne vil starte med meg selv. Altså: Hvordan blir jeg et bedre menneske?» skriver Jill i en e-post.

Det moralske er fylt av paradokser

Ifølge den kristne tradisjonen er vi mennesker faktisk forpliktet til å leve et liv som kommer andre til gode.

Det er imidlertid ikke alltid så enkelt å finne ut hva «det gode» er, påpeker filosof Brian Degn Mårtensson, som blant annet forsker på etikk og dannelse ved Avdeling for Teologi ved Aarhus Universitet i Danmark.

– Hvis vi snakker det moralsk riktige, er det en rekke paradokser som gjør det vanskelig å gi en presis anvisning, sier Mårtensson. Han trekker fram to eksempler:

• Forestill deg at du skal redde noen mennesker i nød i en båt. Du kan ikke redde alle. Hvordan velger du hvem som skal reddes?

Selv om du gjør noe godt, vil du samtidig gjøre noe som ikke er godt.

• Noe som er bra på kort sikt, er ikke alltid det på lang sikt. Et karikert eksempel er hvis du gir barna dine masse gaver og ikke har råd til mat på slutten av måneden.

Vær mot andre som du ønsker de skal være mot deg

Poenget, mener Mårtensson, er at det ikke finnes noen enkel bruksanvisning for det moralsk riktige. Men flere filosofer har forsøkt.

Det gjelder for eksempel den tyske filosofen Immanuel Kant, som i 1785 formulerte to prinsipper for menneskelig handling i et av etikkens hovedverker, «Grunnlegging av moralens metafysikk».

Prinsippene blir kalt «kategoriske imperativer» – det vil si allmenngyldige lover – og lyder:

1. «Du skal handle slik at din viljes grunnsetning til enhver tid også kan gjelde som prinsipp for allmenngyldig lov.»

2. «Du skal handle slik at menneskeheten i din egen person og i enhver annen person aldri bare behandles som middel, men alltid i tillegg som mål.»

Litt forenklet: Vær mot andre som du ønsker at de skal være mot deg.

– Men en slik definisjon er fortsatt så generell at man må vurdere om hver enkelt handling er riktig eller gal, sier Brian Degn Mårtensson.

Du er ikke så viktig

Det handler først og fremst om å se ut over seg selv, mener Mårtensson.

Det vil si å tro på at det er noe som er viktigere enn en selv og vise det gjennom handlingene dine. Det kan være andre mennesker, men det kan også være naturen:

– Jeg kan ikke si at hvis du velger det ene i stedet for det andre, er du nødvendigvis et godt menneske. Det er selve handlingen – det å definere noe som viktigere enn en selv – som er viktig, sier han.

Men hvordan kan man lære seg å tenke utover sin egen nesetipp? Mårtensson har noen råd. Det kan du lese mer om i faktaboksene i resten av artikkelen.

Pliktetikk: Forhold deg til å være god – og utilstrekkelig

I teorien kan noen med mye makt, en politiker for eksempel, lage et regelsett for det gode mennesket, som alle arbeidet ut fra. Men i en etisk kontekst er det to problemer med det, forklarer Mårtensson:

Da setter man seg selv over andre. Og da har man allerede forlatt ideen om å sette andre over seg selv.

Hvordan skal man vite når man er et godt menneske, når man bare er et menneske? I etikkens univers er mennesker ufullstendige, og svaret er derfor begrenset av vår egen utilstrekkelighet.

– Det er ikke noen som kan definere om vi handler godt – men alle skal diskutere det. Det er et kulturelt, politisk anliggende. Vi må hele tiden diskutere hva som er en god handling. Det er menneskets lodd å ikke ha det svaret på forhånd, sier Mårtensson.

– Det viktigste er å forholde seg til det å være et godt menneske. Det gode mennesket er med andre ord et menneske som erkjenner sin egen utilstrekkelighet, men likevel forholder seg til det å være et godt menneske.

Nytteetikk: Det er resultatet som teller

Det «gode» vil altså i prinsippet alltid være en ad hoc-beslutning. Men så lenge du forholder deg til det å være et godt menneske og samtidig innrømmer at du bare er et menneske, er du godt på vei.

Det finnes imidlertid ulike strømninger innen filosofiens og etikkens verden. Immanuel Kant sto for en såkalt pliktetikk, som Brian Degn Mårtensson også arbeider med.

Pliktetikken bedømmer en handling som god og riktig ut fra om den er i overensstemmelse med det godes prinsipp.

En annen type etikk er nytteetikk, som også går under navnet utilitarisme eller nyttefilosofi. Ut fra denne oppfatningen er en handling først moralsk god når den øker summen av velferd. Det vil si at det først og fremst er handlingens konsekvenser som definerer om den er god eller ikke. Du kan lese mer om nytteetikk, som vi ikke går ytterligere inn i denne omgangen, i denne videnskab.dk-artikkelen, som blant annet handler om dyreforsøk.

Og sist, men absolutt ikke minst, finnes dydsetikken.

Dydsetikk: Øvelse gjør mester

Dydsetikken fokuserer på det gode mennesket gjennom såkalte «dyder», som er et begrep for gode disposisjoner eller karaktertrekk. Heldigvis fokuserer dydsetikken samtidig på de trekkene vi kan gjøre noe med, og bruker altså ikke tid på egenskaper som for eksempel språkøre.

Dydsetikerne tror med andre ord at man blir et bedre menneske hvis man øver seg på å være det.

Dyder kan for eksempel være ærlighet og mot, forklarer Anne-Marie Søndergaard, som er en av Danmarks ledende forskere på området. Men, legger hun til, heller ikke her er det en ferdig oppskrift å hente:

– Selv om dydsetikken kan si noe generelt om å være et godt menneske, vil det i praksis alltid komme an på hvem du er, sier Søndergaard, som er førsteamanuensis ved Institut for Kulturvidenskaber ved Syddansk Universitet.

Ransak deg selv

Dydsetikerne vil nemlig si at man bare trenger å øve seg på de karaktertrekkene man mangler. For eksempel: Mens noen mennesker i utgangspunktet er nokså ærlige, er de kanskje samtidig engstelige, eller det en dydsetiker vil kalle «feig». Andre er kanskje modige, men har problemer med å få sagt sannheten.

– De fleste har noen sider av seg selv som de er litt flaue over og som de må arbeide for å gjøre noe med. Så er det andre områder de håndterer veldig godt, forklarer Søndergaard.

Du skal altså i gang med litt selvransakelse, for det er ikke gitt på forhånd hvilke dyder akkurat du bør øve deg på: Er du litt for rask med en hvit løgn? Har du mot til å fullføre prosjekter, eller bakker du ofte ut for tidlig? Bruker du for mye tid på jobben og for lite tid på barna?

Og her handler det ikke bare om å være «evig ærlig» eller «alltid modig», understreker Søndergaard. Du bør også vurdere måten du gjør det på – omgår du alltid sannheten på den beste måten, eller blir du noen ganger for ærlig? Er du modig når det er hensiktsmessig, eller bør du være litt mer forsiktig?

«Den gylne middelvei»

Dydstankegangen oppsto hos de klassiske greske tenkerne, og ifølge Aristoteles ligger dydene ofte mellom to ytterliggående måter å håndtere følelsene sine på, for eksempel feighet versus overmot.

Dyden er altså, ifølge Aristoteles, både et ideal og en «mellomting», og det var bakgrunnen da den romerske dikteren Horats senere fant på det berømte uttrykket «Den gylne middelvei».

Men dydene har også vært en måte å tenke etikk på i kristendommen – husk bare på de tre av de mest berømte dydene i verdenshistorien: «Tro, håp og kjærlighet».

Selv om det opp gjennom tiden har vært mange kandidater til de viktigste dydene, må vi hele tiden diskutere hva som er dyder i dag, understreker Søndergaard.

– Det må være noen karaktertrekk som fremmer et godt liv en selv og for andre. Men de må også være relevante i vår egen tid, sier hun.

Etikerens forslag til dyder

Det er altså ikke opp til én person å avgjøre hva som er dyder. Men Søndergaard har likevel noen forslag:

• Ærlighet – å omgås sannheten på en god måte. Skal du for eksempel overbringe en ubehagelig nyhet, er det kanskje ikke en god idé å utbasunere det på bussen.
• Mot – å kunne stå fast i motgang og fullføre livsprosjekter. Det kan for eksempel være å ta en utdannelse, fullføre en vanskelig praksistid eller bare holde et foredrag.
• Rettferdighet – å gi andre det de fortjener.
• Måtehold – å styre behov. Er det for eksempel alltid viktig med nye klær eller lange reiser?
• Tålmodighet -å gi andre den tiden de trenger. For eksempel å lytte uten å avbryte.
• Empati. Men om empati er en dyd, er omdiskutert, understreker Søndergaard. Du kan lese mer om diskusjonen i videnskab.dk-artikkelen Kan vi redde verden med empati?

Det viktigste: Bruk sunt bondevett

Ifølge Anne-Marie Søndergaard er den viktigste dyden rett og slett sunn fornuft. Det krever nemlig oppmerksomhet og sunn fornuft å forholde seg til hva mennesker rundt deg føler.

Det er et helt grunnleggende premiss for at dydene skal kunne fungere, forklarer hun:

– Mange konflikter oppstår fordi man ser en situasjon på ulike måter. Selv om man vil hjelpe en annen person, kan det noen ganger være sårende å bli oppfattet som en som trenger hjelp.

– Vi må tenke på hvordan denne personen vil oppfatte det. Og det er noe vi må øve oss på, sier hun.

Den tyske filosofen Hannah Arendt sa på denne måten: Det å handle etisk handler om å utforske og forstå andres perspektiv og syn på verden.

Filosofer: Mennesker har et spesielt ansvar

Mange filosofer mener at vi mennesker har et spesielt ansvar for å handle etisk – ikke bare overfor hverandre, men overfor hele kloden – fordi vi er den eneste dyrearten som kan ta ansvar som går utover våre egne nærmeste slektninger.

Den tysk-amerikanske filosofen Hans Jonas påpeker at vi mennesker har muligheter for å fremme eller hindre livsutfoldelsen for dyr, planter og økosystemer, og at vi derfor har et ansvar for dem.

Ifølge Jonas bør vi bruke forsiktighetsprinsippet, der vi heller bør være på den sikre siden. Vi bør med andre ord velge det sikre alternativet hvis vi er usikre på hvilke konsekvenser handlingene våre vil få.

Derfor må vi snakke om ansvar på en ny måte og ta ansvar for konsekvensene som kan være vanskelige å få overblikk over; for eksempel bør vi begrense utslippene av drivhusgasser.

Du kan lese mer om dette emnet i videnskab.dk-artikkelen Med stor makt følger stort ansvar, skrevet av førsteamanuensis Ulrik Nissen, som arbeider med systematisk teologi ved Institutt for Kultur og Samfunn ved Aarhus Universitet

Psykolog: Opplysning er veien frem

Hvis vi vil være bedre mennesker, bør vi altså lære å sette ut oss over oss selv, å sette andre over oss selv og identifisere våre svake sider, slik at vi kan øve oss på å bli bedre.

Og da skal vi utfordre oss selv og verdenssynet vårt, er oppfordringen fra denne artikkelens siste forsker. Vi mennesker er nemlig i utgangspunktet nokså egosentriske, mener Hana Malá Rytter, som er førsteamanuensis i kognisjonspsykologi ved Institut for Psykologi ved Københavns Universitet.

– Fra naturens side er vi innrettet slik at vi tror vi kan og vet mer enn vi faktisk kan og vet. Hjernene våre lurer oss og leter etter løsninger og kunnskap som kan bekrefte det vi allerede mener. Det bringer oss helt naturlig til en selvopptatthet, forklarer Rytter.

– Jeg er helt enig i at man bør anerkjenne at man bare er en ørliten brikke i den store helheten. Og for å gjøre det bør man utfordre seg selv og sine egne forestillinger ved å oppsøke ny informasjon – helst fra både det nære og det fjerne. Man skal altså være åpen overfor det som går mot sine egne forventninger. Opplysning er veien frem.

Fei for egen dør

En måte å utfordre verdensbildet sitt er gjennom utdannelse, mener Rytter. Med utdannelse kommer kunnskap og opplysning, og dermed refleksjon, påpeker hun.

– Vi blir det vi blir gjennom oppveksten vår, gjennom erfaringer og gjennom utdannelse, som ikke bare handler om å tilegne seg mer kunnskap, men om å lære å handle bedre i forhold til verden. Det er her vi lærer å stille spørsmål, som er en sentral del av refleksjonen som ligger i hvordan vi kan gjøre ting litt bedre, sier Rytter.

Det er mange ting vi mennesker ikke kan kontrollere – men hvorfor ikke starte med de tingene vi faktisk kan gjøre noe med?

– Jeg er tilhenger av at man feier for egen dør. I stedet for alltid å spørre hva omverdenen kan gjøre, kan man jo spørre seg selv: Hva kan jeg gjøre selv for at ting blir bedre? sier hun.

Konklusjon: Vær noe for andre

Summa summarum: Selv om erkjennelsesapparatet vårt i utgangspunktet vil ha oss til å være mest opptatt av oss selv, er vi bare en liten brikke i den store helheten. Heldigvis er det massevis av øvelser vi kan gjøre for å bli flinkere til å se opp og være til stede for omverdenen.

Med de ordene avslutter vi for denne gang. Vi håper at Jill og andre lesere har blitt klokere på hvordan vi hver og en kan bli litt bedre. For hvem vet – kanskje kan noen små skritt hos mange av oss gjøre hele forskjellen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.