Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Den store, truende skyggen kommer nærmere.
Kaldsvetten pipler fram og får det til å krible nedover ryggen på deg.
Du prøver å løpe vekk, men uansett hvor mye du spreller med beina, beveger du deg ikke av flekken.
Nå er skyggen like ved. Den strekker seg over deg. Du kryper sammen og prøver å skrike. Plutselig våkner du opp i sengen, badet i svette, med pulsen dunkende i tinningen. Selv om det er mørkt i soverommet, er ikke skyggen å se.
Er mareritt for alle?
Kan du nikke gjenkjennende til en slik opplevelse?
Da har du prøvd å ha et vaskeekte mareritt.
Det lyder kanskje ikke som mye av en bedrift, men det er faktisk ikke alle som har hatt den tvilsomme fornøyelsen.
Ifølge professor i psykologi ved Københavns Universitet, Erik Harald Schultz, er mareritt nemlig bare en av tre kategorier av såkalte angstfylte drømmer.
Og ut fra definisjonen er mareritt ikke nødvendigvis noe som er alle forunt. Det kommer vi tilbake til.
For først må vi få greie på hva mareritt egentlig er, og hvorfor vi har dem, for en av våre lesere har ligget søvnløs og fundert over spørsmålet.
Tre slags angstfylte drømmer
Mareritt er en spesiell form for svært angstfylt drøm, forklarer Schultz. Man skiller mellom tre forskjellige former for slike drømmer: Angstdrømmer, mareritt og en tredje form som på engelsk kalles «night terror».
Angstdrømmer kjenner de fleste: Den er ubehagelig, men det er den mildeste formen for angstfylt drøm. Den hører til de vanlige drømmene, som kommer mens man befinner seg i det øverste søvnlaget, hvor den såkalte REM-søvnen forekommer.
REM-søvnen er den søvnfasen vi drømmer mest i. Det er forskjellige følelser i drømmene våre, noen ganger mye angst.
Men mange av de drømmene som folk normalt betegner som mareritt, er kanskje «bare» angstdrømmer.
Fakta om mareritt
Ordet mareritt kommer av det gamle uttrykket «et mare-ritt», altså å bli ridd av en såkalt mare.
En nattemare var ifølge gammel overtro en slags åndelig eller demonaktig hunkjønnsvesen som kunne sette seg overskrevs på sovende personer og ri dem som en hest.
Når den gjorde det, fikk man ifølge overtroen vonde drømmer.
Under REM-søvnen er kroppens muskler paralysert av et hormon som skal hindre kroppen i å reagere på innholdet i drømmene.
Men i NREM-, mellom- og dypsøvnfasene skilles ikke dette hormonet ut, noe som muliggjør de fysiske aktivitetene i forbindelse med natteredsel og det å gå i søvne.
Mareritt får deg til å våkne
Mareritt er en sterkere form for angstfylt drøm.
Annonse
Det er ofte forbundet med at man våkner opp med stor angst og frykt.
De har ofte det samme innholdet – altså som en såkalt tilbakevendende drøm.
Mareritt forekommer ikke i samme søvnfase som vanlige drømmer. De oppstår når man beveger seg fra det dypeste søvnlaget, den drømmeløse dypsøvnen, og opp i mellomfasesøvnen.
– Innholdet i mareritt er svært vanskelig å tolke fordi det aldri ligner det det betyr. Det er alltid forvrengt og har fått en annen form eller et annet uttrykk. Kanskje er det en stor svart kule som kommer rullende mot en. Det er bilder av et eller annet truende eller metallisk. Det er svært abstrakt, og vanskelig å forstå, forklarer Schultz.
Der Traum (1883) (Maleri: Pierre-Cécile Puvis de Chavannes)
Et mareritt av en sykdom
Den siste typen angstfylt drøm er de såkalte «night terrors». Denne typen drøm er også kalt natteterroren, natteangst eller natteredsel, og skyldes en søvnsykdom ved navn pavor nocturnus. Den kan forårsake plutselige og svært voldsomme angstanfall, som delvis vekker pasienten.
Man ser det ofte hos mindre barn, som uten å våkne kan sette seg opp i et hjørne av sengen og krype sammen, med øynene fiksert på et bestemt punkt, som om de ser på noe svært skremmende.
Natteredsel rammer 15 prosent av alle barn, og typisk i to- til seksårsalderen.
Anfallet medfører ofte høylytte gisp, stønn eller skrik, og det kan være umulig å vekke personen helt.
Etter anfallet faller personen til ro og legger seg til å sove igjen, uten å våkne.
I motsetning til drømmer, kan personer sjelden huske en natteredsel, som ikke synes å forekomme som en bestemt situasjon eller begivenhet, men snarere som følelsen av frykt i seg selv.
Natteredsel har visse likhetstrekk med det å gå i søvne, som personer heller ikke kan huske, og som kan medføre omfattende fysiske aktiviteter i en halvvåken tilstand.
Annonse
Ingen vet hva mareritt kommer av
Men hvorfor har vi egentlig mareritt? Hva skyldes de? Ifølge Erik Harald Schultz vet vi faktisk ikke det. Men det finnes to teorier:
Den ene antakelsen går ut på at man har en eller annen svakhet i hjernens søvnbiologi, en sårbarhet som skaper problemer når hjernen skifter fra den ene søvnfasen til den andre.
Det er altså en form for fysiologisk feil i hjernen som gjør overgangene mellom søvnfasene vanskeligere.
Den andre muligheten er at man har vært ute for noe traumatisk, noe som forstyrrer søvnen. Hvis man har vært utsatt for noe svært alvorlig tidlig i livet, kan det skape et minne som fortsetter å dukke opp i hjernen og forstyrre søvnen.
– Men vi vet faktisk ikke hva drømmer kommer av; det er bare antakelser, og sannheten kan være en kombinasjon av begge deler, avslutter Schultz.
Men hvis mareritt skyldes en av de to årsakene, eller begge to, må det jo logisk sett bety at det bare er de menneskene som har hjernefeilen, eller har vært ute for en traumatisk opplevelse, som får egentlige mareritt.
Det gjør mareritt til en eksklusiv foreteelse. Andre mennesker må nøye seg med «bare» å ha angstdrømmer.
Søvnens faser
Søvnfasene beveger seg i sykluser som varer i cirka halvannen time. Fasene skifter lengde for hver syklus, men den samlede lengden er noenlunde konstant.
Når man først legger seg til å sove, beveger hjernen seg ned i den første dypsøvnfasen, hvor den befinner seg i cirka en times tid.
I den perioden skrur hjernen ned på laveste bluss og bruker bare cirka 75 prosent av den energien den bruker i våken tilstand. Deretter beveger den opp seg i den første drømmesøvnfasen, som varer mellom 10 og 15 minutter.
Mellom dypsøvn og drømmesøvn ligger mellomfasesøvnen, som i motsetning til de to andre ikke gir nevneverdig hvile.
I de første syklusene varer ikke mellomfasesøvnen særlig lenge, men den blir lengre og lengre for hver gang.
I den andre syklusen er dypsøvnfasen mer enn halvert, og fra tredje syklus er det nesten ikke noe igjen.
Drømmesøvnen blir lengre og lengre for hver gang, men tar slett ikke all den tapte dypsøvntiden.
Mellomfasesøvnen blir også lengre, og siden den ikke gir hvile, får man mindre hvile jo lengre man sover.
