Dagens dommedag: Partikkelakseleratorblemme

Forskere finner ut av all verdens lure greier ved å gjøre oppfinnsomme forsøk i laboratoriene sine. Men hva om man ved en tilfeldighet koker sammen noe skikkelig skummelt?

Publisert

En partikkelakselerator er en flere kilometer lang racerbane for atomer og enda mindre duppeditter. Poenget er å få dem opp i en usannsynlig fart, og så krasje dem sammen for å se hva som skjer. (Ja, det er slik partikkelfysikere jobber.)

Da hender det nemlig at man klarer å lage antimaterie eller bosoner eller andre merkelige saker, og så får man en fin anledning til å studere raritetene på nært hold.

Men hva om man slumper til å lage noe skummelt? Det er spesielt to ting man har vært litt engstelig for.

Sorte hull

Hva ville for eksempel skjedd hvis forskerne ved CERN eller RHIC plutselig snekret sammen et bitte lite sort hull? En slik slukhals ville spist seg nedover i bakken og jafset i seg hele jordas indre før vi hadde fått sukk for oss, eller sprengt hele kloden i fillebiter med all energien som ble utløst.

Partikkelfysikerne er imidlertid ikke særlig redd for dette. Selv de mest moderne akseleratorene er flere millioner milliarder ganger for pinglete, selv for de mest mikroskopisk sorte hull. For å lage et slikt med dagens teknologi, trenger vi nemlig en partikkelakselerator på størrelse med Melkeveien.

Men sorte hull er bare ett av skrekkscenarioene fra partikkelfysikkens dunkle akseleratorganger. En annen spennende sak man kan lage er nemlig strangeletter. De er biter av strange matter, som er systemer av særkvarker.

Rar materie

Noen er redde for at disse strangelettene skal forvandle atomkjernene i stoffet rundt seg til strange matter. Det er i så fall begynnelsen på en kjedereaksjon, som til slutt vil gjøre om hvert eneste atom på hele kloden til strange matter, oss mennesker innbefattet.

I følge forskerne er det imidlertid ikke store sjansene for at dette skal skje heller. Det er slett ikke sikkert at det går an å lage strangeletter i partikkelakseleratorene i det hele tatt, og skulle man klare det, er de etter all sannsynlighet ikke stabile. I tillegg må strangeletten ha en positiv ladning slik at den ikke blir stoppet av elektronskyen rundt dem. Sjansene for at dette skal skje er minimale, mener ekspertene.

Og skulle de likevel tabbe seg ut nede på partikkelakseleratoren, får folk flest i hvert fall sjansen til å ytre den ekstremt tilfredsstillende setningen hva var det jeg sa før de må legge inn årene.

Kilde:

Powell, Corey S.; 20 ways the world could end; Discover Vol. 21 No. 10 (October 2000)

Lenker:

New Scientist:A black hole ate my planet