Moderne mennesker sitter mye på baken mens de stapper i seg mat. Men hvorfor blir noen feite mens andre holder figuren? Amerikanske forskere mener det hele henger sammen med graden av mark i rumpa.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Sånn billedlig talt, altså.
Andelen bevegelse man får hver dag varierer nemlig temmelig mye, selv blant latsabber. Skifter du stadig stilling, eller reiser deg opp ofte, ser det ut til at du lettere forblir slank, selv med sofaliv og et noe overdrevet inntak av fôr.
Det tror i hvert fall James Levin og teamet hans fra Mayo Clinic i USA. De samlet ti slanke og ti lubne selverklærte sofagriser, og kledde dem i spesialdesignet undertøy som målte hver minste bevegelse i kroppen. Etter ti dager sammenlignet de hvor mye hver av deltagerne hadde rørt seg.
Resultatene viste at de overvektige gjennomsnittlig satt i over to timer lenger enn de tynne hver dag. De slanke hadde altså en tendens til å bevege kroppen mer, og stod oppreist i over to timer lenger enn sine tyngre sidestykker.
Etter forskernes beregning sørget rastløsheten for at de tynne daglig forbrant 350 flere kalorier enn de tykke. Dersom de overvektige sofagrisene hadde svidd av like mange, kunne de altså ha gått ned omtrent 15 kilo på et år.
Men er det høna eller egget?
Det store spørsmålet er så klart om man blir tykk fordi man ikke rører seg, eller om man rører man seg lite fordi man er overvektig. Forskerne valgte med vilje bare moderat overvektige i den tykke gruppa, og å unngå at resultatene ble påvirket av bevegelsesproblemer. I tillegg gjorde de et eget forsøk for å finne ut hvilken vei det hele hang sammen.
Etter den første testen gikk nemlig syv av de lubne med på å slanke seg, mens ni av de slanke begynte å stappe i seg mer mat. Etter åtte uker på henholdsvis slankekur og fetekur hadde de overvektige slanket seg gjennomsnittlig åtte kilo, mens de andre hadde lagt på seg omtrent fire. Og så var det på med måleundertøyet igjen, for å finne ut om tykkelsen på valkene gjorde noen forskjell i kroppsaktivitetene.
Etter at analysene fra ti nye dager i måletrøya var klare, viste det seg imidlertid at bevegelsesmønstrene ikke hadde forandret seg. Dette kan tyde på at det ikke er mengden fett på kroppen som avgjør hvor urolig man er, mener forskerne.
Forutbestemt for fedme?
Kan overvektige mennesker rett og slett ha en biologisk bestemt bevegelsesfordeling som gjør at de blir tykke, undrer forskerne. Men hvordan forklarer man i så fall at det knapt fantes overvektige for 50 år siden, selv om folk hadde akkurat de samme genene den gangen?
- Vi spekulerer på om overvektige og slanke personer reagerer forskjellig på påvirkninger fra omgivelsene som fremmer stillesittende adferd, skriver Levine og kollegaene.
De tror alle de små bevegelsene vi gjør mens vi sitter, står, snakker og beveger oss rundt i hjemmet har mye å si for vekta. Kanskje vel så mye som timene med blodgym på helsestudioet.
- Tiltak som kan få folk opp av stolen og i bevegelse kan få betydelig innvirkning på fedmeepidemien, avslutter de, men påpeker samtidig at forsøket deres bare er et forstudium. Før man kan være helt sikker på sammenhengen mellom mark i rumpa og overvekt, må man nok gjøre en hel del flere forsøk.
Referanse:
J. A. Levine et al, Interindividual Variation in Posture Allocation: Possible Role in Human Obesity, Science, Vol. 307, Issue 5709, 584-586, 28 January 2005.
