Roser, kjærlighet, fellesskap, samhold og solidaritet – men ikke noe om bakgrunnen for det som skjedde. Det er felles både for meldingene på minnestedene etter terroren 22. juli 2011 og for måten skolen har taklet det på i ettertid. (Foto: Sara Johannessen, VG/Scanpix)
Roser, kjærlighet, fellesskap, samhold og solidaritet – men ikke noe om bakgrunnen for det som skjedde. Det er felles både for meldingene på minnestedene etter terroren 22. juli 2011 og for måten skolen har taklet det på i ettertid. (Foto: Sara Johannessen, VG/Scanpix)

22. juli ble sorg, ikke politikk

Fem år etter terroren på Utøya snakker skolene om krise og sorg, men ikke om politikk. Forskere vil bruke minnematerialet for å vise frem verdiene i den norske skolen.

Publisert

Fra skolens formålsparagraf:

«Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.»

(Opplæringslova §1-1)

15 000 tekster. Om kjærlighet, samhold og mangfold. Materialet som ble samlet inn og tatt vare på fra minnestedene som oppsto spontant i Oslo sentrum og ved Utøya for fem år siden, er entydig – men ikke særlig politisk.

– Vanskelig å diskutere

Hans Lödén har analysert minnematerialet etter terroraksjonen for fem år siden. Han mener det er forståelig, men problematisk, at handlingene til gjerningsmannen er blitt avpolitisert.

– Vi risikerer at det gjør det vanskeligere for det norske samfunnet å diskutere spørsmål som for eksempel innvandring og fremmedfiendtlighet, sier han.

Lödén er dosent ved Karlstad universitet. Han har arbeidet med minnematerialet sammen med både norske og svenske kolleger.

Verst siden krigen, men de idémessige koblingene mellom den og terroraksjonen glemmes, ifølge Hans Lödén. (Foto: Karlstads universitet)
Verst siden krigen, men de idémessige koblingene mellom den og terroraksjonen glemmes, ifølge Hans Lödén. (Foto: Karlstads universitet)

– Avpolitiseringen uttrykkes blant annet ved at Anders Behring Breivik beskrives som «gal» og som en «domestic alien» – det vil si som en person «in Norway, but not of Norway», sier Lödén til forskning.no.

Tungt å snakke

Sammen med forsker Kerstin von Brömssen ved Högskolan Väst i Trollhättan presenterte han funnene deres på det nordiske ungdomsforskningssymposiet Nyris.

– Skoleelever som vi intervjuet, husker hendelsen som en krise med mye sorg, men ikke som et politisk spørsmål, forteller Kerstin von Brömssen.

Forskerne snakket med elever på to norske videregående skoler. De er over 18 år i dag, og var i 14-årsalderen da angrepene skjedde.

– De har ikke pratet om Breiviks politiske budskap i manifestet, hverken rett etterpå eller senere. Mange tror at det skyldes at det er for tungt å snakke om, sier hun.

Budskap som ligner

Ungdommene forteller om hvordan de i dag finner politiske budskap på nettet som ligner på Breiviks.

– Med tanke på at internett var en del i Breiviks radikalisering, er det urovekkende at ungdommer utsettes for denne typen budskap uten at det finnes noen motvektsdiskusjon i skolen om det, sier Kerstin von Brömssen i en melding fra Högskolan Väst.

Hans Lödén merker seg at emner som ikke fantes i det hele tatt i minnemeldingene fra 2011, nå dukker opp påtagelig ofte i intervjuene med ungdommene.

– Slike emner er for eksempel forståelse for Breiviks handling og innvandring som forklaring på den. Ungdommene henviser her alltid til «noen andre» som har slike oppfatninger, sier han.

Kobler til krigen

Lödén er mindre opptatt av om det faktisk stemmer at det bare er «noen andre» som har meningene eller om de intervjuede egentlig mener dette selv. Han understreker at det er fullt mulig å være kritisk til innvandring og innvandringspolitikk uten å være høyreekstrem.

Derimot er forskerne opptatt av hvordan ungdommene tenker på terrorhandlingen og former oppfatninger om den. 

– Min egen oppfatning er at det er viktig å fremheve den politiske dimensjonen av Breiviks handlinger. Jeg mener at de representerer det tydeligste og mest brutale uttrykket for fascisme/nazisme vi har hatt i Norden i etterkrigstiden, sier Lödén.

– Idéene hans inngår i en tydelig idéverden med røtter i en motbydelig og farlig tradisjon. I Norge sier man ofte helt riktig at 22. juli er den verste hendelsen som har rammet landet siden okkupasjonen, men jeg ser ikke like ofte at den idémessige koblingen mellom hendelsene nevnes, sier Lödén til forskning.no.

Inn i skolen

Professor Sidsel Lied ved Høgskolen i Hedmark vil ha inn 22. juli-minnene i skolen. Dette er mer enn bare fortellinger om én enkelt hendelse: Det er en måte å vise frem selve formålsparagrafen til den norske skolen på, mener hun.

– Norsk skole er ikke verdinøytral. Den har fått en formålsparagraf som løfter frem bestemte verdier som skolen skal bygge på, sier Lied.

Verdier som kan forstås

Hun har blant annet gått gjennom 2700 tegninger med og uten tekst som barn la igjen i Utvika og utenfor Domkirken i Oslo etter terroren.

​Kjærlighet, samhold og mangfold går igjen i både tegninger og tekst etter terroren. (Foto: (Illustrasjon: Riksarkivet)​)
​Kjærlighet, samhold og mangfold går igjen i både tegninger og tekst etter terroren. (Foto: (Illustrasjon: Riksarkivet)​)

– I minnematerialet fremhever barn og unge mange av de verdiene som også står i formålsparagrafen, sier Sissel Lied til forskning.no.

Dette er barns ytringer skrevet på deres eget språk og med egne symboler.

Derfor kan dette materialet være lett å identifisere seg med og forstå for skoleelever.

– Minnematerialet kan det være et godt utgangspunkt for en lærer når arbeid med verdier står på timeplanen, mener hun.

Menneskeverd under press

Sidsel Lied mener at minnematerialet underbygger selve formålsparagrafen for den norske skolen. (Foto: Høgskolen i Hedmark)
Sidsel Lied mener at minnematerialet underbygger selve formålsparagrafen for den norske skolen. (Foto: Høgskolen i Hedmark)

Nå arbeider Sidsel Lied sammen med dosent Ingebjørg Stubø og lærerstudentene Torleif Kveset og Synnøve Markeng med flere artikler om temaet til det religionspedagogiske tidsskriftet Prismet. Artiklene publiseres i en spesialutgave i høst.

– Vi har sett at i minnematerialet er det veldig mye roser, kjærlighet, fellesskap, samhold og solidaritet. Disse verdiene løftes, og dem må vi slåss for. Men det er også noen få hilsener der disse verdiene settes under press, sier hun.

Slik kan det gjøres

Sidsel Lied kommer med et praktisk eksempel på hvordan materialet kan brukes, og vil komme med flere eksempler i artiklene i Prismet:

– Gi én og én elev en ytring fra et barn eller en ungdom, og si: «Skriv hva dere tenker når dere ser dette.» Når de har holdt på en stund, kan de dele med sidemannen. Så jobber de en stund to og to, og så tar dere det i plenum. Hva har dere funnet ut? Så kan elevene gå tilbake til å jobbe én og én: Hva har de lært? Hva tenker de nå? skisserer hun.

Vil vite mer

– Snakk med ungdom om 22. juli, oppfordrer Marie von der Lippe ved Universitetet i Bergen og Trine Anker på Menighetsfakultetet, i Agenda Magasin

De to førsteamanuensene i religionsvitenskap har også intervjuet elever på videregående skoler om terrorangrepene 22. juli.

Elevene forteller at temaet har vært lite snakket om etter den første høsten. Elevene skulle gjerne visst mer, og lærerne er ikke uenige.

Lærere ble advart

Men lærere som er dybdeintervjuet, forteller at de ble advart mot å ta opp terrorhandlingene i klasserommet da skolene startet igjen høsten 2011. De måtte trå varsomt, og flere mente det kunne bli for tøft for elevene å ta det opp i ulike fag og timer.

Og ikke minst henges mye av forklaringen på tidsklemma:

– Læreplanene er så omfattende og timene så få at de synes det er vanskelig å finne plass til et tema som ikke er direkte omfattet av læreplanmålene. I 2012 bestemte myndighetene at 22. juli ikke skulle gis som tema til eksamen for å skåne elevene. Dette gjorde det også mindre aktuelt å bruke tid på 22 . juli i undervisningen, skriver von der Lippe og Anker i Agenda Magasin.

Behov for å snakke

Fungerende direktør Solveig Brustad i Utdanningsdirektoratet er opptatt av at det er opp til hver enkelt skole og lærer å avgjøre hvor stor plass 22. juli skal ha i undervisningen.

– Læreplanene er såpass åpne slik at det er rom for å ta opp 22. juli i klasserommet, sier hun.

– Det har gått fem år. Samtidig er det fortsatt et angrep som blir omtalt hver sommer når årsdagen nærmer seg. Dette er barn og unge veldig opptatt av, og mange har fortsatt behov for å snakke om 22. juli, sier Solveig Brustad til forskning.no.

 

Referanser:

Hans Lödén, Peace, love, depoliticisation and the domestic alien: national identity in the memorial messages collected after the terror attacks in Norway 22 July 2011, National Identities 2/2014, doi: 10.1080/14608944.2014.918593. Sammendrag

Sidsel Lied og Sidsel Undseth Bakke, Canon and archive in messages from Oslo Cathedral Square in the aftermath of July 22nd 2011, Nordidactica 1/2013.

Kerstin von Brömssen, “2083 – A European Declaration of Independence” – An Analysis of Discourses from the Extreme, Nordidactica 1/2013

Trine Anker og Marie von der Lippe, Når terror ties i hjel – En diskusjon om 22. juli og demokratisk medborgerskap i skolen, Norsk Pedagogisk Tidsskrift 02/2015. Sammendrag

Kjetil Stormark: Massemorderens private eposter. Spartacus, 2012. ISBN: 9788243007406