Vi kan alle forestille oss at bruk av drama i undervisningen kan være nyttig for å skape et godt læringsmiljø. Som en kreativ arbeidsmåte kan aktiv bruk av drama i undervisningen gjøre at elevene glemmer både tid og sted, og læringsutbyttet kan øke når innlevelsen og entusiasmen tar over.

- Mange lærere vegrer seg mot å ta i bruk drama som metode. De mangler kompetanse, de tror drama krever ekstra mye tid, de er vant til andre undervisningsformer og de har selv liten erfaring med drama fra sin egen skolegang.

Elever vil ha mer drama

- Dette er fire viktige årsaker til at drama i for liten grad blir brukt som metode i undervisningen, mener førsteamanuensis Aud Berggraf Sæbø ved Høgskolen i Stavanger og høgskolelektor Mette Bøe Lyngstad ved Høgskolen i Bergen.

De har nylig avsluttet forskningsprosjektet “I hvilken grad og hvordan er drama som fagområde og metode en del av innholdet og arbeidsmåtene i grunnskolen?”.

Når elevene selv blir spurt, sier hele ni av ti at de liker godt eller meget godt å arbeide med drama. Samtidig vil godt over halvparten av barna at lærerne skal bruke mer drama i undervisningen.

De mener det er mange grunner til det: Det gir varierende arbeidsformer, det gir økt engasjement, mer fantasi og skaperglede, større aktivisering og bedre læring, bare for å nevne noe.

En tiendeklassing uttrykker seg slik:

“Det jeg liker best med drama er at det får meg til å lære selv om jeg ikke pugger.”

Skeptiske lærere

Elevenes entusiasme står i kraftig kontrast til lærernes mer skeptiske holdning. Manglende kompetanse oppgis som den aller viktigste årsaken til at drama ikke i større grad tas i bruk. Noen mener at pensum er for stort, at det er for mye uro og støy i klassen, at det krever for mye planlegging og at det passer ikke i deres fag.

En av lærerne sier følgende:

“Dessverre føler jeg ofte at vi har felles mål, men kollegaene mine ser bare en vei til målet, den tradisjonelle veien. Hvorfor skal vi lage en ny vei gjennom skolen, når vi allerede har en som vi har gått i mange år. Vi kommer jo alltid fram.”

- I studien vår fant vi at dess mer kunnskap og erfaring lærerne hadde med bruk av drama i undervisningen, jo bedre så de hvordan elevene lærte bedre når de tok i bruk drama, sier Mette Bøe Lyngstad.

I tillegg til en spørreundersøkelse blant 386 lærere og 115 elever, har de observert og fulgt syv ulike klasser fra tredje til tiende klassetrinn.

Drama i L97

Bruk av drama i undervisningen er tydelig nedfelt i læreplanen for grunnskolen (L97). Den sier blant annet at drama og teater som uttrykksform skal inngå i alle fag.

Likevel er det bare 15 prosent av lærerne som bruker drama i et omfang som kan gi elevene en opplæring i drama i tråd med L97. Rundt halvparten av lærerne kan kanskje innfri deler av L97 sine mål og hovedmomenter for undervisningen, mens resten på ingen måte kan innfri L97 sine intensjoner og mål om drama i undervisningen.

Foreslår tiltak

Studien konkluderer blant annet med at flere tiltak bør settes i verk for å øke bruken av drama i undervisningen.

For det første bør L97 revideres og justeres. Ved å innføre drama som fag i grunnskolen vil dette kunne bli sidestilt med de øvrige fire kunstfagene dans, media, musikk og kunst og håndverk.

For det andre bør lærere i større grad tilbys etterutdanning innen drama. Lærernes viktigste grunn til ikke å integrere drama i undervisningen er at de kan for lite.

Et tredje mulige tiltak er å styrke dramafaget i lærerutdanningen. Ved Høgskolen i Bergen gjennomfører alle lærerstudenter et 30 timers innføringskurs i drama.

For det fjerde er det svært viktig at rektorene ved den enkelte skole støtter og tilrettelegger for bruk av drama.

Undervisningsmateriell

Sist, men ikke minst, må det utvikles veiledende undervisningsmateriell i drama. Lærerne sier de trenger mer hjelp og inspirasjon for å bruke drama i undervisningen enn det dagens lærebøker og veiledninger gir.

Forskningsprosjektet til Sæbø og Lyngstad er en del av Norges forskningsråds program for evaluering av Reform 97, og ble gjennomført i perioden 2001-2003.

Prosjektet er i hovedsak finansiert av Norges forskningsråd, men Høgskolen i Stavanger og Høgskolen i Bergen har også bidratt med støtte.