Det er tanker som kommer opp etter en samtale vi hadde over et kafebord i Oslo. Faktisk tror vi Egil Drillo Olsen var en foregangsmann for lærere og pedagoger.

Den strenge, puritanske og systematiske fotballstilen som Drillo stod for hadde mange fordeler, men var dårlig likt av mange. Drillo innførte mye nytt i norsk fotball på slutten av 90-tallet. Hans fotball-filosofi var og er omdiskutert. Ingen kan ta fra ham at han løftet norsk fotball til nye nivåer. Han gikk nye veier for å maksimere innsatsen på banen og han var konstant på leting etter årsakene til resultatene. Med Drillos trodde vi at alt var mulig, vi trodde til og med vi kunne slå selveste Brasil, noe vi faktisk gjorde.

Til sammenligning introduserte psykolog Morten Klevstrand, tidlig på 90-tallet, intensiv atferdsbehandling til førskolebarn med autisme i Norge, gjennom Tidlig Intervensjons Prosjektet i Oslo (TIPO). Ideene han presenterte kan også sies å være både strengt puritanske og systematiske. Det var det som skilte hans ideer fra det eksisterende behandlingstilbudet til denne gruppen barn.

Komplekst lagspill

Der Drillo tok konsekvensen av at fotball er et komplekst lagspill hvor mange faktorer innvirker på resultatet, konstaterte Klevstrand og hans kollegaer hva som var de viktigste suksessfaktorene for å hjelpe disse barna til optimal fungering. Drillo nøyde seg ikke med å konstatere at Rekdal scoret, for så å håpe på at dette ville gjenta seg i neste kamp, han analyserte spillet og samlet detaljerte kampdata.

Vi vet ikke hvilke systemer han benyttet seg av, men et system hadde han, for det var mengder av data som skulle analyseres. Analyser og innsamling av data var også grunnlaget for å lykkes med intensiv atferdsbehandling til førskolebarn med autisme. Avgjørelser ansett som viktige for behandling ble ikke foretatt på bakgrunn av synsing, men på bakgrunn av grundige analyser av data fra behandlingen.

Gode strategier

Mens Drillo så etter summen av bevegelser og antall ballberøringer, som til slutt førte til scoring, fokuserte en i behandlingen av barna på å gjøre grundige funksjonelle analyser av sammenhengen mellom barnets atferd og omgivelsene den forekom i. All opplæring var designet med utgangspunkt i datainnsamlinger og analyser.

Og på den samme måten som Drillo tenkte spisskompetanser når han satte sammen sitt lag, definerte Klevstrand et behandlingsteam rundt det enkelte barn bestående av ulike spisskompetanser. Foreldrene, pedagogene i barnehagen og veiledere ble satt sammen til å samarbeide, og det ble mange seire.

Stram organisering og kollektivt press

Oppsummeringen av data og etterfølgende analyser ble gjort i ukentlige møter med hele teamet. Konkrete planer for hva barnet skulle øve på den kommende uka, og hvordan, ble tatt i fellesskap. Spesialpedagogen var på mange måter opplæringsteamets Henning Berg, og hadde hovedansvaret for gjennomføring av planen i barnehagen. Foreldrene forpliktet seg til å følge opp hjemme.

Når det skal presses, så må det skje kollektivt hevdet Drillo. Det samme er grunnlaget for god intensiv opplæring til disse barna. Kollektivet, den forenlige praksisen, var en forutsetning for å lykkes. Alle må trekke i samme retning – mot de samme målene – ved bruk av de samme metodene.

Analytisk

Drillo nøyde seg ikke med å synse om hva som førte til suksess, han ønsket fakta slik at han kunne ta beslutninger som medførte økt sannsynlighet for å vinne kamper i fremtiden. De samme tankene lå til grunn for opplæringen til førskolebarn med autisme. Kort sagt, det gjaldt å gjøre mer av det som beviselig virket.

Systemer og struktur

Vi mener dagens lærere og pedagoger har mye å lære av Drillo, særlig med tanke på systematikk og analyser. Det å tilby god intensiv atferdsbehandling til førskolebarn med autisme er et komplekst lagspill, der et stort antall faktorer har innvirkning på resultatet. Mange av dagens atferdsbehandlere ligner mer på Per Mathias Høgmo enn på Drillo, de har enten glemt, eller aldri lært hva som var de virkelige suksessfaktorene. De har glemt eller aldri fått med seg hva som førte Norge til suksess på 90-tallet.

Spillermaterialet

Sammenligner en dagens spillermateriale mot 90-tallets Drillos, så er det stor forskjell. På 90-tallet hadde man langt flere utlandsproffer. Dagens Norge-lag er dårligere enn laget på 90-tallet, sett i forhold til sin tid.

Det samme kan en også si om mange av dagens atferdsbehandlere, de er mindre rutinerte, mindre dedikerte og har mistet mange av de grunnleggende ferdighetene og verdiene som var viktige for lykkes. Noen miljøer har tatt med seg den strenge, puritanske og systematiske filosofien fra 90 tallet, og videreutviklet prinsippene for intensiv atferdsbehandling.

Fremoverrettet

Oppsummert kan en si at Drillos fotball var fremoverrettet – det meste skulle skje i banens lengderetning. Det samme kan en si om Klevstrand sin filosofi – en skulle utelukkende bruke tiden på de tiltakene som brakte barnets fungering fremover.

En kan også bruke denne analogien til å understreke hvor fremoverrettede eller fremtidsrettede behandlingsideene var når de ble introdusert i Norge tidlig på 90 tallet.

Veien videre

I februar i år ble det publisert en fagprosedyre for tidlig intensiv opplæring i Helsebiblioteket, som på noen måter er på vei bort fra det systematiske og puritanske. Der har det kommet til nye metoder, som selges inn som alternativer til grunnleggende god intensiv opplæring til førskolebarn med autisme.

Mange hevder at Drillo-fotballen ikke er utgått på dato, ei heller behandlingsideene fra 90-tallet. Det er ikke nødvendig å rive ned hele huset. Grunnmuren, i form av den strenge, puritanske og systematiske stilen bør beholdes.