Innenfor anvendte mannsdominerte fag som militærutdanningene er kvinner som har foreldre med lav utdanning, overrepresentert, viser forskningen. (Illustrasjonsfoto: KANIN.studio/Shutterstock/NTB scanpix.)
Innenfor anvendte mannsdominerte fag som militærutdanningene er kvinner som har foreldre med lav utdanning, overrepresentert, viser forskningen. (Illustrasjonsfoto: KANIN.studio/Shutterstock/NTB scanpix.)

Tar utdanning mot oddsene og velger utradisjonelt

Studenter fra familier der mor og far kun har gått ut grunnskolen, velger utdanninger der de kan bli noe, helst litt raskt. Da spiller det mindre rolle om utdanningen domineres av det motsatte kjønn.

Publisert

I samarbeid med Kilden kjønnsforskning.no

Artikkelen er utgitt av et uavhengig nyhetsmagasin som utgis av Kilden kjønnsforskning.no

Har foreldrene dine grunnskole som høyeste utdanning, er det kun ti prosent sjanse for at du selv har tatt eller tar høyere utdanning. Tendensen har vært den samme i lang tid, selv om tallet er stigende. Men mønsterbryterne – de som trosser tallene – skiller seg ut på flere måter, ifølge en ny artikkel. De velger oftere enn andre utradisjonelt.

– Disse studentene velger i overveldende grad fag der man blir «noe» – politi, lærer, sykepleier, ingeniør. Fag hvor det er rom for tolkning, slik som sosiologi eller litteraturvitenskap, er denne gruppen ikke interessert i, forteller Tanja Askvik, stipendiat ved Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

I artikkelen «Hva velger de som bryter mønsteret?» kartlegger hun hvilke fag de såkalte mønsterbryterne velger. Hun finner at også kjønn spiller en rolle her. Mønsterbryterne velger gjerne såkalte kjønnede utdanninger – der kvinner eller menn er overrepresenterte. Men sammenligner man innenfor gruppen kvinner og menn, er de også overrepresentert på fag som i utgangspunktet er dominert av det motsatte kjønn.

– Innenfor korte, anvendte mannsdominerte utdanninger som politi eller militærutdanningene, er kvinner med foreldre med lav utdanning overrepresentert i forhold til sine kvinnelige medstudenter med bakgrunn fra høyere samfunnslag. Menn fra lavere samfunnslag er også overrepresentert i for eksempel omsorgsutdanninger av kortere varighet, sier Askvik.

‒ De fleste korte, profesjonsrettede utdannelsene er kvinnedominerte. Hvordan forklarer du motivasjonen til de mennene som velger disse utdanningene?

– Det viktigste synes å være at man tar en utdannelse hvor man kan bli noe. At utdannelsen domineres av kvinner blir dermed mindre viktig, slår Askvik fast.

Ønsker å bekrefte sine foreldres liv

Tanja Askvik, HiOA. (Foto: Ida Roland Birkvad.)
Tanja Askvik, HiOA. (Foto: Ida Roland Birkvad.)

Det viktigste for mønsterbryterne er at utdanningen fører til et konkret yrke. Askvik forteller imidlertid at tidligere forskning viser at yrkesvalg hos unge mennesker ofte gjøres ut fra kjønnede forestillinger om å bekrefte foreldrenes liv.

Arbeiderklassegutter som velger yrkesfag på videregående, er opptatt av sine maskuline forbilder, og å gjøre noe praktisk og nevenyttig. Døtre av lavtlønnede mødre er på sin side opptatt av å anerkjenne sine kvinnelige forbilder, ved å velge omsorgsyrker.

‒ Mønsterbryterne i min undersøkelse synes i stor grad også å være opptatt av å velge noe som ligner på det foreldrene gjør, men altså på et høyere akademisk nivå, forteller Askvik.

Velger kontinuitet, ikke omskolering

Både mannlige og kvinnelige studenter som bryter mønsteret ved å ta høyere utdanning enn sine foreldre, forholder seg til andre handlingsmuligheter enn studenter fra høyere sosiale lag, forklarer Askvik.

Noen fag er mulige fag, mens andre fag blir ikke-fag. Dette er et utslag av en lang sosialiseringsprosess, der sosial klasse sammenfaller med en opplevd følelse av hva som er mulig og ikke mulig å forestille seg. I oppveksten har de fleste vært i kontakt med for eksempel omsorgsyrker, men færre er familiære med universitetsudanninger.

Askvik ser ikke på utdanningsvalg som en enkeltstående hendelse, men heller som en prosess som begynner tidlig i oppveksten. Når du sitter med skjemaet fra Samordna opptak og lurer på hva du skal bli, er skillet mellom en opplevd følelse av kontinuitet eller omskolering viktig.

– Kulturell og språklig kapital spiller en stor rolle her. Hvis man ser på såkalte myke fag, der det ikke finnes direkte fasitsvar og der det er rom for tolkning, blir man bedømt både på hva man sier og hvordan man sier det. Har man foreldre med bøker i bokhylla og høyere utdanning, er man vant til et språk som ligner det som blir brukt. Dermed har man bedre premisser for å delta på en måte som bedømmes med gode karakterer. Utdanningen vil da oppleves som en videreføring av en allerede lenge påbegynt sosialiseringsprosess, ikke en omskoleringsprosess der du skal lære ting fra bunnen av, sier Askvik.

De såkalte mønsterbryterne antas på samme måte å oppleve valget av en kort og anvendt høyere utdanning som kontinuitet, heller enn omskolering.

Utdanningsboom gir nye klasseskiller

Askvik mener at utdanningsekspansjonen har ført til nye former for klasseskiller blant studenter som tar høyere utdanning.

– Hvor skal arbeiderklassen/lavere klasser jobbe når fabrikken blir nedlagt? Svaret virker i økende grad å være det å ta høyere utdanning. Det er flere åpne plasser, og det totale antallet studenter går opp, men det viser seg at den sosiale utjevningen ikke nødvendigvis følger etter.

Den såkalte utdanningsekspansjonen tar til på 1960-tallet. I 2005 var studenttallet i Norge åtte ganger så høyt som i 1960.

Når stadig flere tar høyere utdanning, må studenter fra høyere samfunnsklasser sikte mot lengre utdanninger, men også mot mer distingverende fagfelt, for å holde på egen klasseposisjon. Fag med høyt karaktergjennomsnitt som adgangskrav blir i økende grad viktig. Dermed er det ikke gitt at studenter fra lavere sosiale lag automatisk klatrer på den sosiale rangstigen utelukkende ved å ta høyere utdanning.

– Fordi samfunnet endrer seg i retning av færre manuelle yrker, kan det se ut som at studenter fra lavere sosiale lag blir nødt til å ta høyere utdanning for i det hele tatt å kunne opprettholde samme status som foreldregenerasjonen. Fordi arbeidslivet har et høyere minimumskrav for utdanning, blir ikke mønsterbryterne i undersøkelsen automatisk sosiale klatrere, sier Askvik.

Menn søker fortsatt det prestisjetunge

Innenfor de korte, anvendte fagene henger forskjellene i prestisje ofte sammen med kjønn, noe en kan se uttrykt blant annet gjennom lønnsforskjeller. Kvinner med foreldre med lav utdanning er overrepresentert ved lærerutdanningen og omsorgsutdanninger. Samtidig er det flere menn fra de samme samfunnslagene som tar «hardere fag», som ingeniørutdanninger og økonomifag, og som dermed nyter høyere sosial status.

– Undersøkelser gjort i Sverige på 1980-tallet, altså for 30 år siden, viser at kvinner fra alle samfunnslag i høyere grad enn menn velger fag med lav markedsverdi. På samme måte viser min undersøkelse at 65 prosent av kvinnene som bryter mønsteret, velger fag med relativt sett lav prestisje. Kun omtrent 40 prosent av mennene gjør det samme, forteller Askvik.

Det norske arbeidsmarkedet beskrives ofte som et av de mest kjønnsdelte i verden. Kvinner er sterkt overrepresentert i pleie- og omsorgsyrker, mens mennene jobber i mer tekniske yrker. Askviks undersøkelse bekrefter dette bildet ved å vise hvordan utdanningsvalg fortsetter å reprodusere strukturelle ulikheter i arbeidsmarkedet. Hun påpeker imidlertid at forskjeller i prestisje også er et fenomen innenfor de forskjellige utdannelsene.

– I legeyrket er det å være kirurg prestisjetungt, og vi ser at menn i stor grad søker seg til denne spesialiseringen. Slik reproduseres ulikhet.

Lite forskning på høyskolesektoren

Også selve forskningen på ulikhet i høyere utdanning preges av prestisjehierarkier, ifølge Askvik,

– Da jeg begynte arbeidet med denne artikkelen fant jeg svært få kvantitative undersøkelser på sammenhengen mellom ulikhet, utdanning og kjønn i høyskolesektoren. De fleste undersøkelser omhandler universitetene. Det kan ha sammenheng med en tanke om å følge de som får mest makt eller de største godene. Utdanningseksplosjonen har imidlertid vært størst på høyskolene, og kanskje særlig profesjonsutdanningene må sies å være viktige for å forstå denne utviklingen i det norske samfunnet. Forskere synes å være svært opptatt av å forske på, og forstå, eliteutdanningene, sier Askvik.