Det blir stadig flere trær i Norge, sannsynligvis er antallet over 10 milliarder. Det er 5,1 milliarder lauvtrær, 1,4 milliarder furutrær og resten, cirka 3,2 milliarder, er gran, vårt økonomisk viktigste treslag. Medregnet småplanter er det i alt 80 milliarder trær i landet, over 15 000 trær per innbygger.

Hvordan vet vi dette? Jo, nylig offentliggjorde vi rapporten «Skogen i Norge» der Landsskogtakseringen, et slags skogens Statistiske sentralbyrå, blant annet forteller at tilveksten har blitt langt mer enn fordoblet de siste 80 årene, og at tømmervolumet nærmer seg en milliard kubikkmeter.

Sommerens sollys og fotosyntesen i trærnes grønne nåler og blader fanger hvert år opp en karbonmengde som tilsvarer to tredjedeler av de norske CO2-utslippene.

Mengden karbon lagret i greiner og stammer i norsk skog er minst 1000 ganger det som vil bli fanget og lagret gjennom det planlagte karbonfangstanlegget på Mongstad.

Gjengroing og utarming

Skogen vokser voldsomt, men det var ikke alltid slik. Etter Svartedauden grodde mye av skogen igjen, men et stadig økende behov for trevirke førte til at skogen ble utarmet gjennom middelalderen og utover på 1800-tallet.

Økt befolkningsvekst, tiltagende industriell aktivitet, økt etterspørsel og høye priser på norsk trevirke skapte bekymring for at skogen skulle forsvinne. Det som den gangen var Norges nest største næringsvirksomhet sto i fare for å miste sitt dyrebare råstoff.

Dette, og en skrikende mangel på tilstrekkelig informasjon om skogtilstanden dannet bakteppet for beslutningen om å opprette Landskogtakseringen i 1919. Den første landsdekkende skogtakseringen som ble gjennomført i årene 1920-1930 viste at det slett ikke stod godt til. Det var en situasjon som ikke ville kunne være bærekraftig på sikt.

Intensiv skogforskning

Resultatet ble en økt satsing på skogbruk og skogskjøtsel. Skogforskningen ble intensivert og den første skogloven ble vedtatt av Stortinget i 1932. Over hele landet startet en mer systematisk planting og stell av skogen etter moderne prinsipper.

På det meste ble det på 1950- og 1960-tallet plantet mer enn 100 millioner planter hvert år. Det er denne skogen vi høster av i dag.

Landsskogtakseringens registreringer omfatter langt mer enn bare måling av høyde og diameter på trærne. Deres målinger forteller oss at det blir stadig mer stående og liggende død ved igjen i skogen, noe som er gode nyheter for mange rødlistearter som er knyttet nettopp til død ved.

Også fremmede treslag blir registrert, og resultatene viser at introduserte granarter som lutzgran og den svartelistede sitkagranen, utgjør under en prosent av det totale tømmervolumet, og en enda lavere andel av det totale skogarealet.

For første gang omfatter skogtakseringen også Finnmark, slik at hele landet nå er dekket. Finnmark er i manges øyne et flatt landskap uten skog, men faktum er at fylket har et større skogareal enn Troms. Skogtakseringen i Finnmark gir oss også et bilde av de omfattende skogskadene forårsaket av blant annet fjellbjørkemåleren.

Nært forhold til skog

Skogen er kilde til både verdiskaping og karbonbinding, og huser samtidig en rekke miljøverdier som det er viktig å ta vare på.

Offentlige myndigheter, skogeiere, næringslivet og ulike interesseorganisasjoner har derfor et stort behov for objektiv informasjon om ressursgrunnlaget og miljøverdier i skogen. Nordmenn flest har også et nært forhold til skog og annen utmark, som kilde til gode naturopplevelser og rekreasjon.

Med så mange «brukere» av skogen er det av avgjørende betydning at beslutninger om så vel høsting som vern er godt forankret i solid faktakunnskap.

I kjølvannet av regjeringens klimamelding har det blant annet vært en del debatt om det er fornuftig å øke skogplantingen som et klimatiltak (klimaskoger), eller om økt hogst er et godt bidrag til en mere klimanøytral samfunnsutvikling.

Landsskogtakseringens data kan dokumentere de muligheter og begrensinger som finnes. For eksempel får vi informasjon om hvor den hogstmodne skogen befinner seg og hvilke arealer som er tilgjengelig for skogreising. Samtidig gir det skogbrukeren mulighet for å ta hensyn til viktige miljøverdier.

God kunnskap om skogen bidrar til beslutninger som sikrer at miljø- og opplevelsesverdier ikke forringes, og at ressursene fortsatt kan utnyttes på en bærekraftig måte også i de neste 100 år.