Du må ikke selv finne veien i skogen. Noen har gått der før deg. De fant den raskeste veien rundt den søkkvåte myra og over den bratte knausen. Stien du går på er kvalitetsikret av disse fortidens folk. Du kan stole på at de fant den kjappeste, tørreste veien med færrest hindringer.

Og du kommer til et sted når du følger en sti, for folk har ikke gått der uten grunn.

Noen ganger kommer du innpå stier som er knapt synlige. Da må du lete med øynene i terrenget for å finne fortsettelsen. Stier som ikke er i bruk, forsvinner.

Men hvor lang tid tar det fra en sti finnes til den forsvinner? Før naturen overtar og fjerner sporene av mennesker og dyr.

Vi spør Wenche Dramstad fra Nibio. Hun forsker på forvaltning av natur og landskap, og vet derfor mye om det som skjer i skog og mark.

Det er ikke gjort mye forskning på hvordan stier forsvinner eller kommer til. Men tross manglende forskningsresultater å støtte seg på, trår hun til for å bistå forskning.no.

– Det er forhold i landskapet som styrer hvor fort en sti forsvinner, når den ikke lenger er i bruk, sier Dramstad.

Hvilken type bakke eller grunn stien ligger på, avgjør stiens levetid. For enkelthets skyld deler Dramstad inn i tre typer.

Gikk stien på fjell, myr eller i skog?

Om bakken er tørr og hard, tar det lang tid før tråkk fra folk og dyr setter varige merker. Da forsvinner også stien raskt igjen.

– Ligger forholdene til rette, tar det kanskje bare ett år før stien er nærmest helt borte. Da har gjerne vegetasjonen skjult sporene, sier Dramstad.

Også våte landskap, som myr, sluker ubrukte stier raskt – om de ikke vedlikeholdes av turgåere.

I landskap som verken er veldig tørre eller veldig fuktige, blir stier værende lenge. I en skog med passe fukt, kan en sti holde seg åpen i mange år, selv om det ikke er noen som går på den.

Slipper trærne gjennom lite lys og plantene vokser langsomt, tar det lang tid før stien forsvinner, ifølge Dramstad.

Mer eller mindre følsomme planter

Og i tillegg til bakken, er det nettopp planteveksten som avgjør om ubrukte stier får bli eller blekne. Vekstene kan skjule en sti godt. Ligger forholdene til rette, kan det skje på en sesong.

– Noen vekster nærmest dundrer inn der de ser en mulighet, sier Dramstad.

– Om det ikke er hard slitasje med hundre mennesker som går der hver helg, så kan enkelte arter etablere seg fort. Plantene setter frø, spirer og gror og vegetasjonen blir tett allerede året etter. Om ikke folk rydder stien, blir den borte på få år.

Men noen planter er mer følsomme enn andre.

- Noen planter er sårbare for slitasje og trenger lang tid på å komme tilbake. Her vil stien vare lenger, sier Dramstad.

Menneskene griper inn på flere måter enn å rydde stiene for vekster som vil ta over. Over fuktige myrer legger naturforvalterne eller grunneierne planker. Det forlenger stiens levetid.

Finner glemte stier

I tidligere tider var stiene ferdselsveier mellom steder der folk bodde og jobbet.

Foreningen Maridalens venner kartlegger glemte stier og veier i Nordmarka. I tillegg til gamle kart, går de ut fra prinsippet om at stier ble anlagt i rett linje og i kortest mulig avstand mellom to punkter – så sant terrenget var fremkommelig.

En nesten usynlig sti kan ha vært rake veien mellom to nedlagte gårder, eller fra den forlatte gården til den forlatte setra. Bygningene er borte, men restene av stien finnes som vage spor etter menneskers liv.

Tor Øystein Olsen har erfaring med å finne gjengrodde stier. For noen år siden kom han over et gammelt kart over Nordmarka.

På kartet fra 1881 står det oppmerket en vei mellom to punkter i Nordmarka, fra Gåslungen til Myrtjern. Olsen lette etter veien på et kart fra 1920. Da var veien blitt til en sti. Men på et enda nyere kart fra 1972 er stien borte.

På 90 år har altså denne ferdselsveien forsvunnet fra kartet. Men finnes stien i landskapet?

Dis avslører stiene

Olsen dro ut i marka for å se om han kunne finne stien. Han gikk gjennom granskog og furuskog, over bekker og årsrygger. Det gamle kartet var fasiten, han visste hvor stien burde ligge.

Og han fant stien. Riktignok var den borte flere steder, for eksempel der det hadde blitt hugget skog, men han fant den igjen der kartet sa den skulle være.

Olsen brukte et triks. På høsten i skumringen kommer det gjerne dis langs bakken. Denne disen legger seg gjerne i forsenkninger i bakken, der dyr og mennesker har tråkket ned bakken. Med lykt var disse lette å se.

- Hadde du funnet stien uten at du visste at den var der?

- Nei, kartet var fasiten. Stien var nesten borte, jeg ville aldri sett den uten kart, sier Olsen til forskning.no.

Hvordan blir en sti til?

At folk går i naturen setter i utgangspunktet lite spor, forklarer Wenche Dramstad fra Nibio. Planter tåler mye.

Men stier oppstår når dyr og mennesker velger over tid å gå i samme spor, igjen og igjen og igjen. Noen ganger flyter stien utover og blir bred - gjerne fordi mange går litt til siden for å unngå våte områder. Andre steder oppstår nye stier fordi de gir en raskere vei.

All slags dyr lager stier. Der grevlingen alltid krysser veien, kan det oppstå en sti. Rundt et stort revehi er det mye tråkk og stier mellom utgangene. Der geitene går til beite på fjellet, blir det tydelige tråkk.

– Dyr lager ferdselsveier i landskapet, og disse blir også tatt bruk av mennesker. Noen ganger går det motsatt vei – at dyr bruker menneskenes stier, forklarer Dramstad.

Hun går selv mye i skogen, og har fulgt stier som etter hvert har vist seg å være rådyrtråkk. Da kan man fort stå og lure på hvor stien egentlig ble av.

Det er altså fuktigheten i bakken og plantelivet som avgjør hvor fort en sti oppstår.

– Det har mye å si hvordan vegetasjonen er, forklarer Dramstad. – På noen typer bunndekke synes det veldig fort at noen har gått. Mens i tørr, norsk granskog kan det gå mange mennesker før det i det hele tatt synes.

Noen trives på stien

Når folk og dyr har slitt bort den opprinnelige vegetasjonen og en sti er dannet, skjer det noe. Vekster som liker åpne felt, dukker opp.

Groblad for eksempel. Planten med de store, runde bladene, som folk før i tiden la på sår, etablerer seg ofte i kanten av stien. Tunrapp, et gress som tåler mye slitasje, kan også trives på stien.

– For noen arter kan kanskje den nakne jorda i stien være gunstig. På stien varmer sola og selve jorda blir lettere tilgjengelig. Det kan kanskje enkelte insekter, som sandbiene, ha glede av, spør Dramstad.

Hvordan unngå sti?

På noen steder vil man slett ikke ha stier.

Niels Vik er daglig leder i Oslo Golfklubb. På banen på Bogstad gjør de det de kan for å unngå stier.

– Vi tillater noen stier i nærheten av greenene, ellers vil vi ikke ha dem, sier Vik til forskning.no.

Men også golfere følger de samme prinsippene som andre folk før og nå. De går korteste og enkleste vei. Slik blir det stier av.

Da setter golfklubben inn tiltak.

– Vi sprayer opp hvite linjer på gresset og leder golferne vekk. Det reduserer stitendensene, forklarer Vik.

Der golferne vil unngå sti, leter Maridalens venner dem fram igjen. De gamle, nå usynlige ferdselsveiene i Nordmarka blir funnet og merket opp igjen.

Slik blir gjengrodde stier fra gamle dager til turstier for moderne mennesker.

Les også fra Høgskulen i Volda

Å sitte i ro i skogen kan være like bra for helsa som å løpe opp en fjelltopp