Feromonet androstenon får grisene til å tenne. Men kan det dra i gang maskineriet hos oss mennesker også?

Androstenon er nemlig også en del av den menneskelige fysiologi. Det oppstår ved nedbrytning av kjønnshormonet testosteron, og spørsmålet som lenge har svirret, er om androstenon er et slags menneskelig feromon - altså en lukt som skal fremme seksuallysten hos potensielle partnere.

Feromoner er definert som kjemikalier som overbringer meldinger mellom individer av samme art. Kjønnsferomoner er mest kjent som for eksempel duftene nattsommerfugler utsondrer, og som kan tiltrekke partnere over store avstander.

Så langt har man imidlertid ikke påvist slike mekanismer hos oss mennesker - selv om parfymeindustrien vel kan sies å ha satset friskt på at de finnes…

Reagerer ulikt

Kjemikaliet andosteron er litt merkelig: Folk reagerer ulikt på lukta. Noen synes det lukter søtt, omtrent som blomster eller vanilje. Andre synes det lukter forferdelig, som svette eller urin. Atter andre er ute av stand til å lukte det i det hele tatt.

Nå har et team forskere funnet den molekylære reseptoren som gjør at vi kan lukte dette kjemikaliet, og ikke minst; de genetiske variasjonene som er årsak til at folk reagerer så ulikt.

Leslie Vosshall, som er nevrobiolog ved Rockefeller University i New York, testet 335 antatte menneskelige luktreseptorer i forhold til 66 forskjellige lukter, skriver Nature.

En reseptor, med det nokså usexy navnet OR7D4, reagerte sterkt på androstenon, men ikke på noen andre lukter.

Genetisk opphav

For så å finne ut hvordan denne reseptoren (OR7D4, altså) varierer mellom mennesker, studerte Vosshall variasjonen i den genetiske koden som gir opphav til OR7D4 hos 391 individer. Hun fant at reseptoren hovedsaklig har sitt opphav i to ulike genetiske varianter.

Folk med den vanligste genetiske varianten i sitt arvestoff rapporterte at de oppfattet androstenon som en kvalmende lukt. Folk med den nest vanligste varianten, syntes derimot at androstenon lukter godt. Folk med en tredje, langt mer sjelden variant, var ute av stand til å registrere lukten.

Dermed hadde Vosshall og hennes medarbeidere bekreftet det forskerne lenge har hatt mistanke om, nemlig at forskjellen i hvordan folk oppfatter lukt, ligger i genetiske ulikheter i reseptorene.

Men er det et kjønnsferomon?

Det neste spørsmålet forskerne dermed kan gi seg i kast med, er hvorvidt androstenon er et sexferomon - og ikke mindre interessant: Hvilken funksjon det i så fall har at vi lukter det så forskjellig.

Det at androstenon fungerer som sådan hos våre nokså nære slektninger grisene, styrker mistanken om at vi har med et kjønnsferomon å gjøre.

I tillegg har tidligere forskning vist at det å lukte androstenon setter igang fysiologiske reaksjoner hos både menn og kvinner - men vi må vel kunne forlange noe mer av et kjønnsferomon?

Ikke alle synes å være enige i det siste. Firmaet Love-scent.com markedsfører allerede androstenon som «sceintifically proven sex-attractant», skriver Nature.

Så får vi håpe at din ønskede partner tilhører segmentet som synes androstenon lukter godt - hvis ikke ville det være nokså dårlig investerte penger.