Når nordlyset blafrer over Arktis danser et speilbilde av sørlys over den andre enden av kloden. Trodde vi. Nå antyder ny norsk forskning at nordlyset og sørlyset slett ikke er likt.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er sola som står bak det spektakulære spøkelsesskinnet som lyser opp polstrøkene våre midt på svarte natta. Stjerna vår sender nemlig ikke bare ut lys. Nå og da blåser den også ut solstormer – svære skurer av små partikler.
Men partiklene treffer oss ikke slik lyset gjør. Når skuren treffer magnetfeltet rundt jorda, deler den seg og partiklene fyker av gårde langs linjene i magnetfeltet.
De raser rundt kloden, ut i digre sløyfer bak jorda, og innover igjen mot polene, langs feltlinjene. Over polområdene braker de inn i atmosfæren i over en million kilometer i timen.
Hver og en av partiklene lager et lite lysglimt i sammenstøtet, og til sammen blir dette altså nordlys – og sørlys, for den som måtte befinne seg i Antarktis.
Til nå har forskerne gått ut fra at nordlyset og sørlyset opptrer samtidig og er speilbilder av hverandre, fordi de fordeler seg langs feltlinjene rundt hele planeten. Men stemmer det?
Helt asymmetrisk
Nå når de første gode analysene faktisk foreligger, ser det rett og slett ut til at forskerne kan ha tatt feil.
Da Karl Magnus Laundal og Nikolai Østgaard fra Universitetet i Bergen sammenlignet satellittbilder fra begge polene – tatt samtidig – viste det deg nemlig at nordlyset og sørlyset var helt ulikt.
Flekkene av intenst lys på den nordlige og sørlige halvkule var fordelt helt asymmetrisk. Dessuten var de intense flekkene på den vinterlige sørlige halvkule ganske stabile, mens flekkene på den sommerlige nordlige halvkule varierte i intensitet, står det i ei pressemelding fra Universitet i Bergen.
Resultatene ble publisert i siste utgave av Nature.
Elektriske strømmer
Selv om forskerne vet om flere forhold som kan forstyrre symmetrien i nord- og sørlyset, mener de dette ikke er nok til å forklare den store forskjellen de fant.
Laundal og Østgaard tror den mest sannsynlige forklaringa på fenomenet, er at partiklene blir forstyrret av elektriske strømmer som går langs linjene i jordas magnetfelt.
Men foreløpig er det bare teoretiske beregninger som peker mot at slike strømmer må finnes. Så vidt forskerne vet er de aldri før blitt observert.
Uansett årsak er studien viktig, fordi den viser at målinger fra den ene halvkula ikke kan si hva som foregår på den andre, står det i pressemeldinga.
Dette er viktig fordi det aller meste av vår kunnskap om pollyset og prosessene i den øvre atmosfæren i polområdene er basert kun på data fra nord.
Bare to ganger
Annonse
Dermed vil funnet til Bergensforskerne kanskje føre til flere undersøkelser av nord og sør, og av det asymmetriske nordlyset også. Hittil har ingen satt i gang egne satellittprosjekter som har siktet mot å ta samtidige bilder av polene.
Hendelsen de to forskerne har studert ble foreviget den 12. Mai 2001. Da var nemlig kameraer i både Polar-satellitten og IMAGE-satellitten i gang med å ta bilder over hver sin pol akkurat samtidig, mellom 21.20 og 23.30 universell tid.
En slik mulighet har bare oppstått ved én tidligere anledning, da Viking- og DE1-satellittene var på riktig sted til rett tid.
Referanse:
K. M. Laundal & N. Østgaard, Asymmetric auroral intensities in the Earth’s Northern and Southern hemispheres, Nature, vol. 460, 23. juli 2009, s. 491-493.