Mange har kjent det på kroppen. Eller kjenner noen som har. Kreft. Ordet kaster fortsatt lange skygger av død og frykt. Om lag halvparten av de som får kreft i dag, er i arbeidsdyktig alder. Hvordan kan flest mulig av disse få best mulige sjanser til å returnere til et godt arbeidsliv?

Stadig flere blir i våre dager rammet av kreft, og ca. 250 000 personer er under behandling i Norge i dag. Heldigvis blir stadig flere kreftfrie. Dette skyldes både bedre screeningprogrammer og behandlingsmetoder. Det betyr at i fremtiden er det et stadig økende antall personer som skal og bør få komme tilbake til arbeid etter kreftbehandling.

Vanskelig for mange å komme tilbake

Dessverre har vi til nå sett at mange faller ut av arbeidslivet etter alvorlig kreftbehandling med omfattende kirurgi, kjemoterapi eller stråling. Behandlingene i seg selv kan være langvarige og gi bivirkninger og ettervirkninger som fører til økt sykdomsfølelse og sykefravær. Dette kan for eksempel være en tilstand av økt slitenhet, problemer med konsentrasjon eller fysiske endringer etter kirurgi og behandling som ikke lar seg kombinere med den jobben som vedkommende hadde tidligere. Ifølge studier gir langtidsfravær fra jobben i seg selv en økt risiko for mer fravær og uførhet. Det betyr at langvarig behandling, som kreft ofte fører til, kan gjøre det ekstra vanskelig å komme tilbake til arbeid etterpå.

Vi vet fra før en god del om hvilke kreftpasienter som har større risiko for å falle utenfor arbeidslivet etter endt behandling. Det er eksempelvis slik at de som har hatt tyngre fysisk arbeid, har større utfordringer med å komme tilbake til arbeid enn andre. Kvinner blir oftere ufør etter lengre sykefravær enn menn. De som har lavere utdanning likeså.

Ønsket om et «normalt liv»

Det å komme tilbake til arbeid etter sykdom er viktig samfunnsøkonomisk, og betydningsfullt for den enkelte. Det handler om å komme tilbake til et «normalt liv». Dette vet vi en del om fra tidligere forskning. Det er viktig å være i arbeid fordi det handler om inntekter, skaffe seg gode levekår og å ha en plass sosialt og i samfunnet.

Vi vet også at tilretteleggingsmuligheter for arbeid, og ikke minst arbeidstid, kan være avgjørende for å lykkes i startfasen etter en behandlingsperiode. Det er ikke alle typer arbeid som er egnet for slik tilrettelegging. Hvordan løser vi det? Videre vet vi at kommunikasjon med arbeidsplass og kollegaer underveis i sykdomsforløpet er av stor betydning for å komme godt tilbake til arbeidet.

Vi vet en del om hvem som klarer seg, men ikke hvordan

Studiene vi har til nå forteller oss en god del om hvem som lykkes i å komme tilbake og hvem som har større risiko for å falle utenfor. Det er for mange som faller ut av arbeid etter kreftbehandling, og dette antallet kan være økende.  Det hjelper antagelig ikke disse personene å vite hvem som lykkes? Det interessante er jo hvordan de som lykkes gjør akkurat det – og eventuelt hvordan de får den hjelp eller støtte som eventuelt trengs for å lykkes? Det er dette jeg er opptatt av i min studie.

Da må vi spørre dem som har greid det og forstå mer om hva som førte til suksess.

Jeg er nysgjerrig på hva de som har lykkes, kan fortelle oss om sine opplevelser? Hva gjorde at de fikk det til? For hvis vi får større forståelse for dette, kan vi kanskje tilrettelegge enda bedre for stadig flere i fremtiden?

Det er også færre studier som omfatter personer som har hatt kreft for mer enn fem år siden. Jeg er interessert i de som har stått i arbeid en stund etterpå, og som slik sett er tilbake i «varig» arbeid. Det kan også hende at de tenker litt annerledes på prosessen de har vært gjennom etter lengre tid, enn da de stod midt oppe i det.