Når myndighetene lanserer handlingsplaner mot radikalisering, så vet vi med en gang hva de snakker om. 

Men det er også et stort problem, mener Steffen Jensen. 

Han er seniorforsker ved Aalborg Universitet, og gjestet denne uken Fafos frokostseminar om radikalisering. 

– Når radikalisering og ekstremisme blir en del av det politiske ordforrådet, går det ikke lenger an å bruke det for å forstå virkeligheten, sier Jensen.  

Radikaliseringsbegrepet griper om seg i alle retninger og preger både hvordan vi tenker sikkerhet og og hvordan vi for eksempel bekymrer oss over dagens flyktningsituasjon.

– Derfor må det vekk, sier han. 

Påvirket av kampen mot terror

Radikaliseringsbegrepet dukket etter alt å dømme opp som et politisk begrep i EU-kommisjonen etter London-bombene i 2005.

«Det gikk opp for de europeiske politikerne at terrorisme ikke bare er noe som kommer utenfra, men også kan oppstå blant våre egne borgere», skriver forskerne Tore Bjørgo og Ingvild Magnæs Gjelsvik i rapporten Forskning på forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, som kom ut tidligere i år.

Det oppstod et behov for å reagere mot det som ble omtalt som udemokratiske holdninger, som ofte endte med vold hvis det ikke ble gjort noe med.

Vi kan derfor ikke forstå radikalisering, ekstremisme eller terror uten også å forstå at det er en del av et større politisk bilde, mener Jensen. 

• Les også: Forskere hjelper kommuner med å forebygge terrorisme

– Ingen er radikale hele tiden

PST definerer radikalisering som «en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske mål». Også mange forskere bruker denne definisjonen.

Teorien bak, den såkalte faseteorien, legger nemlig opp til et slags «point of no return», og tanken er at jo tidligere vi klarer å bryte prosessen, jo lettere er det. 

– Men en radikaliseringsprosess er aldri ugjenkallelig. Disse menneskene overveier hele tiden hva de holder på med. Dessuten er ingen radikale hele tiden, sier Jensen. 

Slik mobiliseres ungdom

Selv har han forsket på politisk organisering av voldelig ungdom i en rekke land. På bakgrunn av denne forskningen, vil han rett og slett bytte ut radikaliseringsbegrepet med et nytt begrep, nemlig mobilisering. 

I Jensens øyne er dette et mer nøytralt begrep som fanger opp flere av drivkreftene, som gjør at ungdom søker seg til voldelige organisasjoner. 

I stedet for en lineær prosess der ungdommene blir stadig mer radikale, mener Jensen at ungdommene gjør en rekke rasjonelle overveielser og valg. Organisasjonene spiller også en rolle ved at de tilbyr et sted som skaper mening for disse ungdommene. 

Kanskje særlig for unge menn som opplever en maskulinitetskrise, ifølge Jensen. 

– Selv om menn fremdeles dominerer politikk, kultur og økonomi, finnes det stadig flere menn som ikke er i stand til å leve opp til kravene om det å være mann. Dette utnyttes av organisasjonene, sier Jensen. 

Til slutt har ungdommenes forhold til staten og autoriteter mye å si for om de blir mobilisert til vold og ekstreme handlinger. 

– Det avgjørende er ikke om de er for eller imot staten, men hvordan staten reagerer på dem. Jo mer den reagerer, jo sterkere blir organisasjonen eller gruppen, sier Jensen. 

– Må forholde oss til samfunnets begreper

Tore Bjørgo, professor ved Politihøgskolen, har forsket på terrorisme og ekstremisme i en årrekke, og bruker selv begrepet radikalisering.

Han er enig i at begrepet ofte brukes altfor vidt og utydelig, både av politikere, journalister og forskere. 

– Men siden det har etablert seg så sterkt i samfunnsdebatten, kan heller ikke forskerne kommer unna å måtte forholde seg til begrepet, men da fortrinnsvis på en mer presis måte, sier Bjørgo til forskning.no. 

Ifølge Bjørgo dekker radikaliseringsbegrepet to prosesser:

Den ene er det som skjer med verdiene og holdningene til en person – radikaliseringen. Den andre prosessen er endringene i atferden - det som handler om å faktisk utøve vold, og som kalles deltakelse.

Men hva som kommer først, kan variere. 

Noen blir radikalisert først, og deltar etter hvert i voldshandlinger. Andre deltar, men er bare overfladisk radikaliserte, mens andre igjen er radikalisert uten å være med på volden. 

Å bytte ut radikaliseringsbegrepet med mobilisering er ikke Bjørgo videre begeistret for.  

– Mobilisering dekker i så fall bare den delen av begrepet som har med deltakelse å gjøre, og ikke holdningene. Dersom radikalisering brukes presist, er det et bra begrep, mener Bjørgo. 

Referanser: 

Steffen Jensen. Radikalisering som begreb? Fafo frokostseminar, 11. november 2015. 

Tore Bjørgo og Ingvild Magnæs Gjelsvik. Forskning på forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. PHS Forskning 2015:2.