Norskekysten er full av skipsvrak. På havbunnen ligger uutforskede rester etter århundrer med sjøfart.

Sammen med vrakene ligger gjenstander som ikke er brutt ned: flasker, metall, kanoner og ankre.

Nærmere land ligger lagene med søppel som forteller om tidligere tiders matvaner og handel. Bosettinger fra steinalderen som tidligere lå på land, ligger også under bølgene.

Til nå har marinarkeologenes arbeidsmetode stort sett gått ut på å dykke ned til vrakene selv, men den norske havbunnen er ikke enkel å utforske. Den er dyp, kupert og kald.

Og metoden har begrensninger. Regelverket setter grensen ved dykk ned til 30 meter, og arkeologene får kun være under i en halv time. Så må de vente flere timer før neste økt kan starte.

Nå skal robotene overta.

- Det er et stort framskritt, vi når fram til kulturminner som tidligere var utilgjengelige, sier Øyvind Ødegård. Han er marinarkeolog på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Han savner ikke dykkingen. Nå jobber han fra havoverflaten, og kan sitte i båten og styre robotene rundt på langt dypere vann enn gammelmåten tillot.

Fant fem ukjente skipsvrak

I desember skulle den nye teknologien testes ut. NTNUs senter for anvendt forskning på undervannsrobotikk -  AUR-Lab - gjorde et tokt rett utenfor Trondheim havn. Målet var å teste ut en ny type sensorer med en selvstyrt undervannsrobot.

Toktet var et samarbeid mellom NTNU og  Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som har utviklet roboten sammen med Kongsberg Maritime.

- Planen var å gå over et kjent vrak, som vi antar er ei seilskute fra 1600-tallet. Vi skulle kjøre fram og tilbake med forskjellig avstand og vinkler, og samle mest mulig data, forteller Ødegård.

Stor var overraskelsen da det dukket opp to andre gamle vrak i samme område, og jammen lå det tre moderne lasteprammer der også.

- Vi fant vrakene en fredag ettermiddag, rett før vi skulle levere alt utstyret fra oss. Vi rakk akkurat å sende ned med en undervannsrobot, og fikk se noe av det ene vraket som stakk opp av sanda. Så var tiden omme, sier Ødegård til forskning.no.

De fem vrakene er fortsatt ikke undersøkt ordentlig. Nå sitter Ødegård med dataene og forsøker å tolke det roboten filmet.

Han kan se at vraket er 26 meter langt og fem meter bredt. Bare skjelettet stikker opp, noe som tyder på at det har ligget der en god stund.

Å dykke ned er ikke aktuelt, for vrakene ligger på 80 meters dyp. Det er her robotene gir nye muligheter.

Robotene går lengre og dypere

- På AUR-lab jobber vi med det store, nye innenfor robotteknologi, forteller Ødegård.

To typer undervannsfarkoster brukes sammen for å utforske havområder som hittil har vært utilgjengelige for forskerne.

Den ene er en ubemannet miniubåt, ROV, som har videokamera og kabel opp til overflata. Forskeren sitter i båt og styrer roboten ved hjelp av videoskjerm. ROVen har god oppløsning på dataene, men sikten og lyset begrenser rekkevidden til 5-10 meter.

- Det tar for lang tid å undersøke områder med en ROVer, derfor bruker vi også selvstyrte farkoster som skanner havbunnen i et stort område, og kommer tilbake med data til oss, forteller Ødegård.

Han snakker om farkosten AUV. Den har en ny type sensor som gir to cm oppløsning 200 meter til hver side.

- Dette er helt uhørt i forhold til den teknologien vi har brukt hittil. Nå kan vi se en ølboks på to hundre meters hold, sier Ødegård.

AUVen finner ut hvor interessante objekter ligger, så brukes ROVen til å undersøke vrakene med videokamera og en arm som kan grave opp og plukke fram gjenstander.

En kyst full av ukjente vrak

Forskerne vet at det er massevis av vrak utenfor kysten vår. Og alle skipsvrak eldre enn 100 år er automatisk fredet.

I Frankrike regner de med at fem prosent av vrakene er urørte, mens resten er plyndret. Her i Norge har vi ikke tall, ifølge marinarkeologen.

Vrakene kan være alt fra steinalderens uthulede tømmerstokkbåter til mer moderne lasteprammer.

Gjennomsnittsdybden i havet er 4000 meter. Med en begrensning på 30 meters dykk, er kun en brøkdel av vrakene undersøkt. Det gjør forvaltningen av disse kulturminnene vanskelig.

- Vi har et enormt kunnskapsbehov: hvor fort skjer nedbrytingen, hva kan vi gjøre for å bremse den, hva kan vi gjøre i vann, hva må gjøres på land? Og behovet for kunnskap er større, dess dypere vraket ligger, forklarer Ødegård.

Historiske kilder forteller om forlis, så arkeologene har en viss oversikt over hvor vrakene befinner seg. Sjørettsforklaringer, forsikringsdokumenter og sagaer forteller hvor båter gikk ned.

- Men vrakene ligger på dyp vi ikke har mulighet til å nå med dykkere. De ligger spredd over enorme områder og vi er helt avhengig av de nye verktøyene for å finne og kartlegge dem, sier Ødegård.

Sammen om utstyret

På AUR-lab kan marinarkeologene selv være med på å utvikle utstyret de har behov for. De samarbeider med biologer og teknologer om å lage utstyr som passer flere fagfelt.

- Det tverrfaglige arbeidet er også en nyvinning. Nå samarbeider marinarkeologer med marinbiologer, vi bruker det samme utstyret og måleinstrumentene, og vi analyser de samme dataene, sier Ødegård.

For skipsvrakene er ganske tverrfaglige i seg selv. De er kulturminner, men har også blitt en del av økosystemet. Et skipsvrak kan også være en forurensningskilde om det har oljetanker om bord.

Gamle, nedbrutte trevrak kan også være leveplassen til viktige arter.

Drømmen om Arktis

Fortsatt er 99 prosent av havområdene utenfor Norge ikke kartlagt. De nye, langtrekkende arbeidsmetodene gir også mulighet til å trenge inn i ukjente områder.

- Nå jobber teknologer, biologer, geofysikere og arkeologer sammen for å samle inn data om disse havområdene. Tverrfagligheten vil gi en bedre forvaltning, mener Ødegård.

Selv drømmer han om å utforske Arktis, der vær- og havforhold har vært for tøffe til at marinarkeologene har kunnet nå fram til skipsvrakene. Men robotene kan finne veien under isen.

I Østersjøens brakkvann er det lite biologisk nedbryting. Der har arkeologene funnet nesten intakte vrak fra 1600-tallet. Ødegård mener det kan være en pekepinn til hva som finnes i Arktis.

- Jeg tror vi kan finne lignende forhold på østsiden av Svalbard. Min drøm er å finne et uberørt skip i det området, det ville være en høydare for meg.

Og med den nye teknologien er Ødegårds arktiske drømmer nærmere en kald virkelighet.