I 1908 eksploderte en asteroide over Tunguska i Sibir, i den største eksplosjon av utenomjordisk opprinnelse i historisk tid. 2000 kvadratkilometer skog ble lagt flat, men noe krater ble aldri funnet. Nå tror forskere de kan ha identifisert krateret - en sibirsk innsjø.
ErikTunstad, fagredaktør
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Mange har nok sett bildene: Tusenvis av kvadratkilometer med flatlagte trær, som om noen hadde felt taigaen med en kjempeljå. I tillegg var det tordnende lyder, samtidig som nattehimmelen lyste over mesteparten av Europa og Sentral-Asia.
De fleste forskere tror i dag at Tunguska-eksplosjonen den 30. juni 1908 ble forårsaket av at en asteroide traff jorda, og eksploderte med en energi på ti megatonn eller mer, mellom fem og ti kilometer over taigaen i Sibir.
Men ingen har så langt funnet noe krater, hvilket har gitt næring til et utall av fantasifulle spekulasjoner rundt hendelsen.
Var det utenomjordiske involvert? Ble vi truffet av et sort hull? Osv.
Forskere vet derimot at ikke alle slike treff nødvendigvis gir synlige kratere (Se for eksempel artikkelen Ble clovis-kulturen utryddet av en komet), men at eksplosjonen over Tunguska befant seg i den mest sannsynlige størrelsesorden på eventuelle treff som kan ramme oss i fremtiden.
Hendelsen er derfor verdt å studere.
Mulig krater
Nå forteller tidsskriftet Nature at Luca Gasperiniog hans kolleger ved det italienske Institutt for marin vitenskap i Bologne mener å ha funnet et mulig krater:
En sirkelrundt innsjø, åtte kilometer unna det stedet man frem til nå har trodd krateret burde befinne seg.
Innsjøen Cheko er 300 meter i diameter, har usedvanlig bratte kanter ned mot vannet, er brådyp ned til 50 meter, og ti meter under bunnen mener de å ha registrert en massiv gjenstand - en rest av asteroiden?
Forskerne sier Cheko er annerledes enn alle andre sjøer i området, noe de tar som et tegn på at den kan ha en annen opprinnelse enn dem. Men inntil ytterligere studier er gjennomført, for eksmepel at noen graver fram det som måtte befinne seg under bunnen, kan vi ikke betrakte dette som mer enn et forslag.
Referanse:
Gasperini L., et al., Terra Nova, doi:10.1111/j.1365-3121.2007.00742.x (2007).