Flyet skyter opp av smogen over Santiago de Chile.

Byen ligger omkranset av fjell, og verken eksosstinkende dieselbusser eller gruveindustrien i nærheten bidrar til å løfte gasslokket over byen.

Flyet er fullt av chilenere, en skrikerunge og tjue europeiske journalister.

Vi er på vei til et hotell så eksklusivt at vanlige turister ikke slipper inn: Residencia Paranal.

Men dette er ingen feriereise. Hotellet er bygget for astronomer som besøker Very Large Telescope, det største av dem alle.

En natt på Paranalfjellet

Flyet borer seg nordover gjennom islufta i ti tusen meters høyde. Under oss snor stillehavståken seg innover ørkendalene.

Tåken kommer når fuktig havluft kjøles ned av Humboldtstrømmen. Dette er den samme strømmen som dyttet Kon-Tiki nordover og utover mot Marquesasøyene.

Men vi er ikke eventyrere på oppdagelsesferd. Vi er sauer i en utvalgt flokk av journalister, sponset og gjetet av informasjonsmedarbeidere fra European Southern Observatory (ESO).

Vi skal få oppleve en natt på det nakne Paranalfjellet og sove i Residencia Paranal.

Tørrest på jorda

Flyet daler, og slår ut landingshjulene. Ørkensand møter havvann i kyststripa utenfor flyplassen i gruvebyen Antofagasta.

Og landet innenfor er enda tørrere. Konstante høytrykk over Stillehavet sender kald, tørr luft ned over det nordlige Chile.

Andesfjellene er en mur mot skyene over regnskogene i øst, og en lav fjellkjede løftet opp av gammel vulkanisme beskytter i vest.

Det er derfor den lille bussen med forventningsfulle journalister durer innover i det tørreste av alle jordas landskaper.

Nettopp et slikt sted hvor verdens største teleskoper kan se stjernene gjennom klar luft.

Arr i landskapet

De første milene er ikke spesielt vakre. Et gigantisk fengsel og gruvedrift har skåret sår i landskapet. Og arrene gror langsomt, her hvor intet gror.

Men så svinger vi av på en sidevei, og ørkenens brutale skjønnhet gløder mot oss.

Ørkenrever streifer tidsvis over disse rullende steinslettene, men vi ser ingen. Av og til passerer vi krusifikser i veikanten, de eneste tegn til liv.

Ren, streng skjønnhet

Hvordan kan et så dødt landskap være vakkert? Noen hundre kilometer øst for oss syder regnskogen av liv. Der dunster det av grønt, og øyet kan fryde seg over millioner av livsformer i finstemt samspill.

Men her ute i ørkenen? Tre naturkrefter former i hovedsak dette landskapet, vulkanisme,vind og tyngdekraft.

Vulkanisme presser åsene opp. Vinden skyver steinene sidelengs. Tyngdekraften lar dem trille ned til det laveste punktet.

Tre krefter, men millioner av år og enda flere steiner og sandkorn i bevegelse gir en ren, streng skjønnhet.

Gjennom luftslusen

Bussen svinger inn på en sidevei. Øverst fra Paranalfjellet blinker det i aluminium. Teleskopene!

Utenfor bussen stikker sola. Den tynne og tørre lufta i 2300 meters høyde slipper gjennom ultrafiolette stråler av det slemmere slaget.

Vi går mot en hvit kuppel. Den ligner en rombase i et landskap på månen eller Mars.

Den lille flokken av journalister minner dessverre lite om astronauter, der de sleper kofferter, gigantiske TV-kameraer, stativer og seg selv nedover en skrånende rampe mot tunge metalldører.

Men akkurat som astronauter må vi gjennom en luftsluse. Hvorfor, forstår vi når vi kommer innenfor.

Astronomenes paradishage

Det anger fuktig og frodig. Det gjelder å holde denne fuktigheten inne. Vi går nedover et galleri rundt en tropisk hage, som skråner mot et svømmebasseng.

Sollyset er duset av mattskjermer under kuppelen. Vi er i astronomenes paradishage. Vi er i Residencia.

Kulisse i James Bond-film

Det er lunsjtid. På terrassen utenfor steker en kokk svære biffer på grill. Jeg er skrubbsulten og ber ham lande en på tallerkenen min.

Der hvor grillmesteren står, gikk det enda hetere for seg i James Bond-filmen Quantum of Solace. Hotellet ble brukt som kulisse for dramatiske scener der hele bygningen til slutt eksploderte.

Heldigvis var det bare kulisser. Tilbake i virkeligheten går livet i Residencia videre. Kokkene arbeider på høytrykk i kjøkkenet for å mette nye gjester.

Rodolfo

En av dem heter Rodolfo Rojas Gutierrez.  Før han fikk jobb her, laget han mat for arbeiderne  ved en kobbergruve i Antofagasta, forteller han.

Den største utfordringen ved å lage mat i Residencia, er å tilfredstille smaken til forskere fra så mange verdenshjørner.

Men han satser også friskt på chilensk kjøkken, og det slår an. Magen min er enig.

Ved jordskjelv, ring 5555

Vi får et lynkurs i stedets sikkerhetsregler. Skulle det bli jordskjelv, så er vi på det tryggeste stedet i hele Nord-Chile. Det er bare å ringe nødnummeret 5555, forsikrer vår lokale reiseleder, astronomen Laura Ventura.

Hun minner oss på at Chile ligger på en gnisningssone mellom to jordskorpeplater. Gamle snødekte vulkaner slumrer i øst, og fra tid til annen er det shake, rattle and roll her ute.

Men Residencia er bygget for det, i sandfarget betong.

Som på boreplattform

Så må vi komme oss videre. Dieselmotoren til bussen gisper seg oppover hårnålssvingene mot observatoriet.

Underveis ser vi gule containere i hesteskoform, med små busker i atriet mellom seg. Her bor kokken og andre i staben av chilenere opptil to uker i strekk.

To uker på, to uker av hjemme hos familien. Som på en boreplattform i Nordsjøen, bare mye tørrere.

VISTA

Bussen svinger opp foran de fire store teleskopene. Men først blir vi skyflet inn i ett av de mindre og nyere: VISTA - Visible and Infrared Survey Telescope for Astronomy. Hva ellers?

Det hviner og uler fra svære maskiner inne i hallen der Valentin Ivanov tar imot oss. Tjue journalister stimer sammen omkring ham.

Ivanov fekter og peker. Halvparten hører hva han sier. Det er vilt kaos og stor stas. Kameratutene peker i alle retninger.

Speilet på VISTA-teleskopet er halvparten så stort som på de fire storebrødrene vi snart skal se, “bare” 4,1 meter i diameter.

Hvorfor bygge et mindre teleskop, når man har fire større fra før?

Bildene fra VISTA skal gi forskerne den store oversikten over stjernehimmelen i infrarødt lys, der mange stjerner skinner.

Så kan forskerne zoome inn på de virkelig interessante objektene med de fire store teleskopene. Nå skal vi få se ett av dem.

Optikk mot urolig luft

Utenfra virker de store. Inni virker de enda større. Det er andakt over forsamlingen. Vi blir små inne i stjernekatedralen av aluminium, glass og stål.

Vi går under teleskopet. Tett i tett sitter små bokser med skyvearmer som kan deformere hovedspeilet.

Hensikten? Å oppheve virkningen av forstyrrelser i atmosfæren, de som får stjernene til å blinke.

Resultatet? Bilder som er mange ganger skarpere enn fra romteleskopet Hubble.

Alle for en

Og enda skarpere kan de bli. Teleskopene kan kobles sammen til et superteleskop.

Lyset fra teleskopene sendes gjennom underjordiske tunneler og forsinkes med brøkdeler av mikrometers presisjon slik at de når fram til et felles hovedfokus akkurat samtidig.

Ved å se hvordan de enkelte lyskildene spiller sammen, kan astronomene lage bilder som om de hadde ett teleskop der speilet var hundre meter i diameter.

Ripe i speilet

Vi går opp på utsiktsplattformen inne i hallen. Teleskopet neier. Tre hundre lydløse tonn i perfekt likevekt.

Det 8,2 meter brede hulspeilet reflekterer aluminiumsveggene omkring. Jeg får øye på en ganske stor ripe. Har noen pusset speilet med en skurefille?

Ingen betydning, forsikrer vår reisefører. Det viktige er at speilet som helhet har riktig form.

Så åpnes lukene. Rød kveldssol slipper inn. Reiseføreren husjer oss videre. Vi har dårlig tid til solnedgangen.

Indianske navn

Den er vel verd å skynde seg for. Solskiven rødmer. Så kysser den tåkehavet bak ørkenåsene.

Jordskyggen stiger i øst. En kald vind trekker over plattformen. Aluminium gløder blått fra de fire store teleskopene.

De er kalt opp etter indianernes navn for sola, månen, stjernebildet Sydkorset og planeten Venus: Antu, Kueyen, Melipal og Yepun.

Ujevn kamp

Nå begynner arbeidsnatten for astronomene. Men dem finner vi ikke mysende gjennom okularet under kjempespeilet. Langt mer følsomme elektroniske øyne har overtatt.

Skjermer med stjernespektre og tallrekker lyser i kontrollrommet rett under teleskopene.

Tjue ganske slitne og uforberedte journalister kaster seg over halvparten så mange astronomer. Det blir en ujevn kamp om ekspertene.

Jeg prøver meg på en jeg har møtt før, ute i VISTA-teleskopet: Valentin Ivanov. Han sukker litt oppgitt og begynner tålmodig å forklare. Flere journalister strømmer til, engstelige for å gå glipp av noe.

Lysflekken fra verdens ende

Akkurat nå ser Ivanov hvordan fargespekteret fra en fjern galaksehop bygger seg opp på skjermen. Det framstår for oss som en liten lysflekk på en blek vannrett linje.

Det er først når man vet at dette er lyssignaturen fra glødende gasser langt ut mot universets kjente yttergrense, at lysflekken blir imponerende og viktig.

Lang kø

Men den er ikke viktigst for Ivanov. Astronomen som virkelig er interessert i resultatene, er oftest ikke på Paranal.

Isteden utfører Ivanov eller en av de andre faste stabsastronomene observasjonene for forskeren.

Har du kommet deg gjennom køen og fått prosjektet ditt helt fram til timeplanen her på Paranal, har du virkelig klart det. Rundt tre fjerdedeler av alle henvendelser må avslås.

Laura med lyspilen

Kvelden er blitt til natt. Bussen venter for å kjøre oss ned igjen. Den får bare kjøre med nærlys. På hele anlegget hersker streng lysdisiplin.

Før vi legger oss, får vi se Sydkorset utenfor Residencia. Stille stimler vi omkring Laura Ventura. Hun har med laserpenn.

Den grønne lyspilen peker opp mot de sydlige stjernebildene, som er skjult under horisonten for oss nordboere.

Indianernes mørke stjernebilder

Vi ser innover mot sentrum av Melkeveien. Det lysende båndet er flenget opp av mørkere kosmiske støvskyer langt der ute. De skygger for lyset bak.

To av skyene kalles kullsekkene. Andre har navn som skilpadden og lamaen. Indianerne brukte de mørke støvskyene når de laget figurer på natthimmelen, ikke sterke stjerner, som oss, forteller astronomen Laura.

To lysende skyer ser vi også. Det er de Magellanske skyene. Navnet fikk de av den portugisiske europeiske oppdagelsesreisende som så dem for første gang rundt 1520.

Da visste han ikke at skyene i virkeligheten var stjernesvermer, nabogalakser til vår melkevei.

Mørket binder sammen

Vi går stille ned den mørklagte rampen. Det er vanskelig å se hvor de andre er. Av og til dumper vi inn i hverandre.

Mørket binder oss sammen på en merkelig måte. Vi er ikke journalister, gamle, unge, pene eller stygge. Vi er bare stemmer, vennlig liv i den store natten.

Tropehagen til astronomene er flombelyst. Kuppelen er dekket til, slik at heller ikke dette lyset skal forstyrre teleskopene.

Ingeniørbandet

Jeg hører dype basslyder. Først tror jeg at det er ambient musikk fra skjulte høyttalere for å skape trolsk stemning.

Men jeg går etter lyden, og oppdager et rom i kjelleren. Her øver tre chilenske ingeniører som arbeider på anlegget. De spiller og synger av full hals, og har ikke noe imot at jeg hører på.

Opp ned

Jeg må ut til stjernene en siste gang. Nattehimmelen vil ikke slippe meg. Jeg snur meg mot nord, og ser vinterens kjente stjernebilder, Orion med sverdet, Sirius, hundestjernen, Aldebaran i Tyren.

Men disse gamle kjenningene står opp ned. Jeg er på den andre siden av kloden nå. Sett fra Norge, står jeg faktisk opp ned.

Trolig vil jeg aldri komme hit igjen, og få se en slik stjernehimmel.

Rullebane mot stjernene

Bilveien mot Paranal er kranset av svake gule lys. De står som en rullebane mot stjernene. Er jeg på en romhavn i et annet århundre?

Kameraet må fram. Jeg vet det er fåfengt å fange stjernelyset med min bildebrikke i et vanlig kamera, men jeg prøver likevel.

Bildet får bli som det blir. Det kan ikke konkurrere med de storslagne utsynene i brosjyrene fra ESO, men det blir i alle fall mitt minne.

Og jeg er her. Ved verdens største teleskop. Foran inngangen til hotellet med milliarder av stjerner i verdens tørreste ørken. Nå.