I september 2008 fanget Fermi Gamma-ray Space Telescope (FGST) opp noe helt ekstremt: et voldsomt gammaglimt fra stjernetåka Carina.

Ikke for det. Gammaglimt er jo i utgangspunktet noe av det villeste som skjer der ute i verdensrommet. De er dødsskrikene til enorme spinnende stjerner som kollapser og blir til sorte hull.

Idet massen i den fremmede sola pakkes sammen til en usannsynlig tett klump, skyter en supergigantiske gasstråle ut på hver side av stjerna. De lager et inferno av gammastråler som suser utover i evigheten. Står du i veien, blir du toast.

Men selv om gammaglimt normalt er temmelig spektakulære, kommer det nye glimtet likevel i særklasse, mener forskerne v ed FGST.

Dette gammaglimtet – som har fått navnet GRB 080916C – beveget seg nemlig raskere og hadde større energi enn noen annen slik hendelse som er registrert.

9 000 supernovaer

Siden hendelsen ble fanget opp av flere instrumenter, kunne forskerne regne ut at avstanden mellom oss og det fryktelige glimtet er rundt 12,2 milliarder lysår. Og dermed kunne de også beregne hvor voldsomt utbruddet var:

Kraften som ble utløst tilsvarer nesten 9 000 supernovaer, og gassstrålene som skapte de første gammastrålene må ha skutt ut med 99,9999 prosent av lysets hastighet, står det i ei pressemelding fra Stanford University.

Dette er det mest ekstreme gammaglimtet som noensinne er observert.

Og det er ikke alt.

En underlig tidsforsinkelse mellom strålene i glimtet kan muligens kaste lys over ett av universets mysterier.

Flere hypoteser

Det ser ut til å være en forsinkelse mellom den mest energirike og den minst energirike strålinga som ble sendt ut, ifølge rapporten som ble publisert i Science Express. Et slikt fenomen har bare blitt klart observert i ett tidligere gammaglimt.

Det kan være flere grunner til at dette skjer, mener Peter Michelson fra Stanford University.

Det kan være at forsinkelsene blir forårsaket av påvirkningen fra magnetiske felt, sorte hull og pulveriserte stjerner som man tror duppet rundt i rommet i nærheten av den kollapsende stjerna.

Men en mer spennende forklaring er at strålene har blitt forstyrret på veien mellom stjerna og Fermi-observatoriet. Det kan nemlig kaste nytt lys over ideen om kvantegravitasjon.

Kvanteskum

Dersom det er hold i hypotesen, er nemlig rommet på minste nivå ikke jevnt og glatt, men heller et kaotisk, kokende skum – et slags kvanteskum.

Gammastråler med lav energi ville suse litt fortere igjennom kvanteskummet enn gammastråler med høy energi, resonnerer forskerne. Og i løpet av strekningen på 12,2 milliarder lysår ville denne lille effekten til sammen sørge for en betydelig forsinkelse.

Men selv en svale med 9 000 supernovaers styrke gjør ingen sommer. Det må flere observasjoner til. Og det er nettopp det forskerne håper på.

Etter hvert som flere gammaglimt som går av i ulik avstand fra jorda, vil svarene begynne å komme. Dersom det er faktorer i omgivelsene rundt de døende stjernene som forstyrrer strålene, bør forsinkelsene være omtrent like store uansett hvor langt unna smellet skjer.

Men hvis det virkelig er kvanteskum som sakker dem, vil forsinkelsene bli større, jo lenger strålene har reist.

- Om noen få år vil vi ha en relativt god samling av gammaglimt, og kan ha noen av svarene, avslutter Michelson.

Forskningen og rapporten er et samarbeid mellom forskere fra NASA, U.S. Department of Energy (DOE) Office of Science og internasjonale partnere.

Referanse:

The Fermi LAT and Fermi GBM Collaborations, Fermi Observations of High-Energy Gamma-Ray Emission from GRB 080916C, Science Express, www.sciencexpress.org, 19. februar 2009.