Bildet viser et området på flere milliarder lysår som forskerne har undersøkt, slik en kunstner ser for seg. Linjene viser rotasjonsaksen for de sorte hullene i galaksene som er undersøkt. (Foto: ESO)
Bildet viser et området på flere milliarder lysår som forskerne har undersøkt, slik en kunstner ser for seg. Linjene viser rotasjonsaksen for de sorte hullene i galaksene som er undersøkt. (Foto: ESO)

Parallelle sorte hull over milliarder av lysår

Noen av de største strukturene i universet viser regelmessighet over intergalaktiske avstander

Publisert

Kvasarer er ekstremt energirike og lyssterke kjerner i enorme galakser, som sender ut ekstremt mye energi på grunn av et supermassivt sort hull i midten av galaksen.

Energien kommer fra materie som blir halt og dratt i fra de enorme kreftene rundt det supermassive sorte hullet. Kvasarer kan skinne sterkere enn alle stjernene i resten av galaksen til sammen, i følge ESO.

Rotasjonsaksen

Nå har astronomer ved Very Large Telescope (VLT) i Chile kartlagt massevis av kvasarer, og avdekket hva slags rotasjonsakse det sorte hullet i midten av galaksen har. VLT er en del av European Southern Observatory (ESO).

Rotasjonsaksen er aksen et objekt roterer rundt. For eksempel jordas rotasjonsakse går gjennom nord- og sørpolen, og kloden spinner rundt denne linjen.

Astronomene har observert at rotasjonsaksen til flere kvasarer virket som om de nesten var parallelle. Disse kvasarene er så langt unna oss at universet bare var en tredjedel av sin nåværende alder da lyset som vi ser kom ut av kvasarene.

– Det første vi så var at noen av kvasarenes rotasjon sto på linje med hverandre, selv om de er kjempelangt unna hverandre, sier Damien Hutsemékers i en pressemelding, forsker ved Universitetet ved Liège i Belgia og leder av teamet bak forskningsartikkelen.

En kvasar, slik en kunstner ser den for seg. (Foto: (Illustrasjon: NASA/ESA))
En kvasar, slik en kunstner ser den for seg. (Foto: (Illustrasjon: NASA/ESA))

Det store, store bilde

Da forskerne undersøkte spredningen av galaksene over disse kosmiske avstandene, fant de at galaksene og gassen skaper et nett av materie, og klumper seg rundt så og si tomme områder hvor enkeltgalakser er svært sjeldne.

Forskerne så at rotasjonsaksene hadde en hang til å følge disse store linjene i nettet, og aksen pekte langs disse linjene. Dette kan man tydelig se i bildet i toppen av saken.

Det er selvfølgelig en sjanse for at aksene har fått disse retningene ved en tilfeldighet. Forskerne mener at deres regnestykker viser at det er én prosent sjanse for at det er tilfeldig.

Det kan være at denne rettingen henger sammen med de svarte hullenes masse, og hvordan de utviklet seg over tid. Eller det kan være et resultat av kollisjoner og sammenslåinger av galakser for lenge siden, skriver Damien Hutsemékers i en epost til Discovery News.

Saken ble presentert som et mysterium på hjemmesidene til ESO via deres pressemelding, noe som har fått flere til å reagere.

Blant annet astrofysikeren Brian Koberlein skriver på sin blogg at fenomenet er interessant, men ikke mystisk. Disse rotasjonsakse-linjene skal ha blitt sett i datasimuleringer, og Koberlein skriver at dette er første gang fenomenet har blitt sett i virkeligheten.

Samtidig sier både Koberlein og forskerne bak studien at dette kan tyde på mekanismer i universet vi enda ikke forstår.

Referanse:

Hutsemékers m. fl.: Alignment of quasar polarizations with large-scale structures. Astronomy & Astrophysics.