Fra konge til vaktmester i rommet

Fram til amerikanerne landet på månen var sovjeterne kongene i rommet. Og hadde det ikke vært for russiske fartøy ville vi ikke ha kunnet drive den internasjonale romstasjonen i dag.

Kosmonauten Anton Sjkaplerov gjør arbeid på utsiden av den internasjonale romstasjonen i 2012. (Foto: NASA)
Kosmonauten Anton Sjkaplerov gjør arbeid på utsiden av den internasjonale romstasjonen i 2012. (Foto: NASA)

Helt siden den første interkontinentale ballistiske missilen så dagens lys i 1957 har det sovjetiske og russiske romprogrammet vært helt i front i menneskenes utforskning av rommet.

Suksessene har kommet på løpende bånd. Den første satelliten i bane rundt jorda, Sputnik-1, ble også skutt opp i  oktober 1957. Den rakk å gå nesten 1500  runder rundt jorda før den brant opp i atmosfæren i januar året etter. 

En replika av Sputnik-1. Originalen brant opp i jordens atmosfære etter nesten 1500 kretsløp rundt jorda. (Foto: NSSDC/NASA)
En replika av Sputnik-1. Originalen brant opp i jordens atmosfære etter nesten 1500 kretsløp rundt jorda. (Foto: NSSDC/NASA)

I november 1957 ble Sputnik-2 skutt opp, og inne i den satt Laika, den første hunden i rommet. I 2002 ble det kjent at Laika døde av overoppheting og stress etter bare et par timer. Men satelliten rakk å fyke rundt jorda rundt 2000 ganger.

Sputnik-suksessene satte en støkk i amerikanerne, som allerede måneden etter opprettet Advanced Research Projects Agency (ARPA). I løpet av 18 måneder lagde de sin egen satellit, og romkappløpet var i gang.

Luna 2 veide nesten 400 kilo og var utstyrt med blant annet geigerteller, minimeteoride-sensor og et magnetometer. (Foto: NASA)
Luna 2 veide nesten 400 kilo og var utstyrt med blant annet geigerteller, minimeteoride-sensor og et magnetometer. (Foto: NASA)

I 1959 ble russerne også de første til å sende et fartøy til et annet himmellegeme. Den ubemannede Luna 2 landet på månen etter en flytur på rundt 36 timer. 

Det første bildet av månens bakside. (Foto: Bubba73/Wikimedia Commons)
Det første bildet av månens bakside. (Foto: Bubba73/Wikimedia Commons)

Samme året ble også Luna 3 skutt opp. Den tok de første bildene av baksiden av månen. Selv om de er av ganske dårlig kvalitet sammenlignet med dagens teknologi, så skapte de stor oppstandelse da de ble vist frem.

I april 1961 dro russerne skikkelig i fra amerikanerne. Helt uten forvarsel sendte de opp den første mannen i rommet. Jurij Gagarin ble skutt opp fra Bajkonor kosmodrom i Kasakhstan, og under to timer senere landet han igjen, omtrent 30 mil unna oppskytningsrampen.

Da hadde han kjørt en runde rundt hele planeten vår.

Hva Gagarin så kan du se i denne videoen, som er filmet fra den internasjonale romstasjonen.

To år senere sendte russerne også opp den første kvinnen i rommet. Valentina Teresjkova var nesten tre døgn i rommet, og gjennomførte 48 kretsløp rundt jorda.

Oppdraget var å finne ut hvordan en tur ut i rommet påvirket kvinnekroppen. Teresjkova var 26 år gammel da hun fløy rundt jorda.

Valentina Teresjkova var tekstilarbeider og hobby-fallskjermhopper før hun ble valgt ut til å bli den første kvinnen i rommet. (Foto: RIA Novosti)
Valentina Teresjkova var tekstilarbeider og hobby-fallskjermhopper før hun ble valgt ut til å bli den første kvinnen i rommet. (Foto: RIA Novosti)

I 1965 ble kosmonauten Aleksei Leonov den første til å oppholde seg på utsiden av romskipet sitt. Han gjennomførte en tolv minutters spacewalk utenpå romfartøyet Voskhod 2.

Det skulle ta nesten 40 år før det ble kjent at romdrakten hans hadde blitt blåst opp så kraftig ute i verdensrommets vakuum at han ikke kom seg tilbake inn i kapselen.

Aleksei Leonov på tidenes første spacewalk. (Foto: Rmhermen/Wikimedia Commons)
Aleksei Leonov på tidenes første spacewalk. (Foto: Rmhermen/Wikimedia Commons)

Leonov ble nødt til å tappe ut litt luft fra drakten før han greide å komme seg gjennom den lille luka.

Året etter gjorde Luna 9 den første myke landingen på månen. Farkosten ble også den første som noen gang sendte bilder fra overflaten på et annet himmellegeme og hjem til jorda.

Luna 9 veide bare 99 kilo, og brukte en pute for å overleve landingen. Den landet med en fart på 22 kilometer i timen, og spratt flere ganger bortover før den til slutt la seg til ro og begynte å sende signaler hjem til jorda.

En kopi av Luna 9 er utstilt på romfartsmuseet i Moskva. (Foto: Вадим Кондратьев/Wikimedia Commons)
En kopi av Luna 9 er utstilt på romfartsmuseet i Moskva. (Foto: Вадим Кондратьев/Wikimedia Commons)

Oppdragets suksess gjorde det klart at det gikk an å lande på månen. Man hadde nemlig vært redd for at farkoster kunne synke ned i månestøvet.

Det eneste vitenskapelige instrumentet ombord gjorde det også klart at strålingen der oppe ikke var for høy for mennesker.

I 1969 viste amerikanerne at de hadde dratt fra Sovjet i romkappløpet. Neil Armstrong ble det første mennesket på månen, men allerede året etter landet russerne den første ubemannede roveren på månen.

Den 2,3 meter lange og drøye 750 kilo tunge Lunokhod 1 ble skutt opp 10. november 1970 og landet på månen 7 dager senere.

Lunokhod 1 tok mass bilder og video samt prøver av måneoverflaten. (Foto: Lavochkin Association/Wikimedia Commons)
Lunokhod 1 tok mass bilder og video samt prøver av måneoverflaten. (Foto: Lavochkin Association/Wikimedia Commons)

De neste månedene kjører roveren over 10 kilometer og tar over 20 000 TV-bilder, 12 panorama-bilder og 14 nærbilder av månen i høy oppløsning.

Lunokhod 1 var utstyrt med solceller og instrumenter til å ta prøver av måneoverflaten og et spektrometer til å analysere dem.

Drømmen om en permanent base i verdensrommet ble oppfylt i april 1971. Da ble romstasjonen Salyut 1 skutt opp, men prosjektet bød på mange problemer.

De første kosmonautene som skulle besøke stasjonen måtte avbryte oppdraget da en teknisk feil gjorde at Soyuz-kapselen deres ikke ville koble til romstasjonen.

Men like etterpå ankom tre komsonauter i kapselen Soyuz 11. Denne gangen var tilkoblingen vellykket, og for første gang var en romstasjon bemannet.

Komsonautene var ombord på Salyut 1 i 23 dager, og det var det lengste noen hadde oppholdt seg i rommet.

Men da de skulle tilbake til jorda ble verden også vitne til den første romtragedien. Kapselen mistet trykket like før den skulle gjennom atmosfæren, og alle de tre komsonautene ombord på Soyuz 11 ble drept.

Et sovjetisk frimerke med bilde av romstasjonen Salyut 1 og de tre drepte kosmonautene Georgi Dobrovolski, Vladislav Volkov og Viktor Patsayev. (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons))
Et sovjetisk frimerke med bilde av romstasjonen Salyut 1 og de tre drepte kosmonautene Georgi Dobrovolski, Vladislav Volkov og Viktor Patsayev. (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons))

Romstasjonen Salyut 1 fikk aldri besøk igjen. Den ble styrt inn i atmosfæren slik at den brant opp etter bare et halvt år i rommet.

Årsaken var at sovjeterne bestemte seg for å redesigne Soyuz-kapselen kraftig for å unngå en lignende ulykke i fremtiden.

Men Salyut-programmet fortsatte. Fra 1971 til 1986 sendte russerne opp fire forskningsstasjoner og to romstasjoner brukt til overvåkning.

I 1986 ble romstasjonen Mir skutt opp, og den ble den første stasjonen som besto av ulike moduler som ble satt sammen. Flere og flere moduler ble satt på stasjonen fram til 1996.

Romstasjonen Mir i 1998, sett fra romferga Endeavour. (Foto: NASA)
Romstasjonen Mir i 1998, sett fra romferga Endeavour. (Foto: NASA)

Mir ble til slutt den største kunstige satellitten noensinne, og den var bemannet nesten helt fra oppskytningen og frem til den ble forlatt 15 år senere.

Den var opprinnelig laget for å gå i bane i fem år, men endte altså opp med å være der oppe tre ganger så lenge.

Selv om de aller fleste som besøkte stasjonen var sovjetere og russere, så ble stasjonen også åpnet for internasjonale samarbeid, og mange amerikanere og europeere har også besøkt Mir. I alt 104 personer fra tolv ulike land besøkte stasjonen.

Mannskapet og forsyningene til Mir ble i hovedsak fraktet med den bemannede Soyuz-kapselen og den ubemannede Soyz-avleggeren Progress, akkurat som til Salyut-stasjonene. Men Mir kunne også besøkes av amerikanske romferger.

I 2001 ble romstasjonen styrt inn i atmosfæren der den brant opp. Den internasjonale romstasjonen, som ble skutt opp i 1998, skulle ta over.

Soyuz-kapslene har vært trofaste arbeidshester i rommet siden slutten av sekstitallet. (Foto: NASA)
Soyuz-kapslene har vært trofaste arbeidshester i rommet siden slutten av sekstitallet. (Foto: NASA)

Til tross for et par dødsulykker regnes det sovjetiske Soyuz-fartøyet som det sikreste bemannede romartøyet som noensinne er laget.

Teknologien er mye billigere og sikrere enn den som ble brukt i amerikanernes romferge, selv om romfergene både var mye større og kunne brukes om igjen mange ganger.

Den internasjonale romstasjonen (ISS). (Foto: NASA)
Den internasjonale romstasjonen (ISS). (Foto: NASA)

Kapslene er fortsatt i bruk i dag, og brukes til å frakte mannskap frem og tilbake til den internasjonale romstasjonen. Det er til enhver tid også en Soyuz-kapsel koblet til ISS i tilfelle mannskapet må komme seg vekk fort.

Souyuz-avleggeren Progress er ubemannet og brukes til å frakte forsyninger opp til ISS og søppel ned igjen.

De senere årene har også de private selskapene Cygnus og SpaceX vært der oppe, og det er ventet at slike selskaper vil ta over mer av driften i fremtiden.

Det europeiske fartøyet ATV har også vært der, men foreløpig er det altså de russiske kapslene Soyuz og Progress som har holdt liv i romstasjonen.

En Dragon-kapsel fra det private selskapet SpaceX på vei mot den internasjonale romstasjonen. Kanskje vil slike kapsler ta over arven etter de trofaste russiske Soyuz- og Progress-fartøyene. (Foto: NASA)
En Dragon-kapsel fra det private selskapet SpaceX på vei mot den internasjonale romstasjonen. Kanskje vil slike kapsler ta over arven etter de trofaste russiske Soyuz- og Progress-fartøyene. (Foto: NASA)

Powered by Labrador CMS