Da planetene bombet månen

Kjempeplanetene Jupiter og Saturn begynte å svinge i takt, og dermed startet en kosmisk runddans som sendte et bomberegn av asteroider mot månen og gjorde den til en slagmark av kratere.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Da solsystemet ble dannet for fire milliarder år siden, var rommet et sant kaos med småkloder som braket sammen og dannet planetene.

De største planetene Jupiter og Saturn kan ha fulgt baner som svingte i takt, viser en rapport fra Hal Levison fra Southwest Research Institute i Colorado, USA.

I en artikkel i tidsskriftet Nature skriver Levison og kollegene hans at Jupiter roterte to ganger rundt sola på nøyaktig samme tid som Saturn klarte en runde.

At de to kjempe-planetene “holdt takten” på denne måten, sendte sjokkbølger av forstyrrelser utover i solsystemet, akkurat som taktfast marsjerende soldater kan få en bru til å kollapse.

"Neptun fotografert av Voyager 2 etter nærpassering i 1989. (Foto: NASA)"
"Neptun fotografert av Voyager 2 etter nærpassering i 1989. (Foto: NASA)"

De to svingende kjempeplanetene slynget planeten Neptun utover mot området som i dag er kjent som Kuiper-beltet, det reneste sargassohav av steinklumper og skitne snøballer, bedre kjent som kometer.

Her ute laget Neptun virvar i kometene, og sendte svermer av dem innover mot våre deler av solsystemet. Mange av dem kolliderte med månen, og laget kjempekratrene som i dag står fram som ringfjell selv i små stjernekikkerter: Tycho, Clavius, Plato, Copernicus.

Noen svar og flere gåter

Da astronautene besøkte månen på 1960- og 1970-tallet, tok de med seg måneprøver som forsterker teorien. Månesteinene smeltet 600 millioner år etter at månen ble skapt, et tegn på at noe voldsomt skjedde.

Men forskerne advarer mot å tro at vi nå har funnet fasiten en gang for alle. Selv om utregningene til Levison og kollegene hans forklarer hvordan solsystemet ser ut i dag, kan det være andre årsaker til at Neptun flyttet på seg.

En klode på størrelse med jorda kan for eksempel ha sust tett forbi og forstyrret banen. At noe slikt har skjedd, virker trolig når man ser på Uranus, naboplaneten til Neptun. Uranus har ekvator vridd sidelengs 90 grader i forhold til alle de andre planetene, så den må ha kollidert med noe stort.

Utregningene til Levison forklarer mer enn arrene i fjeset på mannen i månen. Astronomene har lenge klødd seg i hodet over banene til Jupiter og Saturn. De er mer avlange og skjeve enn de burde vært hvis solsystemet ble laget etter den tradisjonelle oppskriften.

Nå kan ideen om den svingende runddansen til Jupiter og Saturn forklare de rare banene. Også de trojanske asteroidene faller på plass i dette bildet. Det er en liten stim med asteroider eller småkloder som svømmer foran og bak banen til Jupiter, fanget inn av det kraftige tyngdefeltet.

Historien fortsetter

"Del av det begravede Chicxulub-krateret på Yucatan-halvøya, rester av en asteroide som kolliderte med jorda for 65 millioner år siden og utryddet blant annet dinosaurene. (Radarbilde: NASA)"
"Del av det begravede Chicxulub-krateret på Yucatan-halvøya, rester av en asteroide som kolliderte med jorda for 65 millioner år siden og utryddet blant annet dinosaurene. (Radarbilde: NASA)"

Levison og kollegene hans har kanskje ikke alle svar på gåtene om solsystemets fjerne fortid, men de viser at solsystemet ikke er som digert urverk. Planetene går ikke i perfekte sirkler fra tidenes morgen til tidenes ende.

Solsystemet er i stadig forandring. Kloder skifter bane, kometer kommer til og fra, himmelfjell fra dypene langt utenfor planeten Pluto fanges inn og blir måner rundt kjempene Jupiter og Saturn.

En sjelden gang kolliderer fortsatt kometer og asteroider med planetene, også vår egen jord. En asteroide traff trolig jorda ved Yucatan-halvøya i Mexico for 65 millioner år siden, noe man tror utryddet dinosaurene. Jorda kan få en slik fulltreffer igjen.

Siste kapittel i historien om solsystemet kan ikke skrives før sola slukner om mange milliarder år fra nå.

Les mer ?

Artikkel på nettstedet til tidsskriftet Nature

Powered by Labrador CMS