Planeter født i rommets villmark

Planeter som ikke kretser rundt en stjerne ble ikke kastet ut av sine solsystemer. De ble antageligvis født i det frie verdensrommet.

De sorte flekkene på bildet (innringet i rødt) er globuletter - skyer av materie med en hard og kald kjerne. Antagelig vil i hvert fall en del av dem en dag bli til planeter og stjerner. (Foto: MegaPrime Camera/Canada-France-Hawaii Telescope/forskning.no)
De sorte flekkene på bildet (innringet i rødt) er globuletter - skyer av materie med en hard og kald kjerne. Antagelig vil i hvert fall en del av dem en dag bli til planeter og stjerner. (Foto: MegaPrime Camera/Canada-France-Hawaii Telescope/forskning.no)

Det finnes sannsynligvis minst 200 milliarder planeter i Melkeveien som ikke kretser i en fast bane omkring en stjerne.

Forskerne har trodd at slike planeter likevel begynner sitt liv som en del av et solsystem. De mente nemlig at tyngdekraften fra stjerna trengs for å samle sammen materialet som til slutt blir til planeten.

Så ble heller de frittflygende planetene kastet ut i etterkant.

Svenske og finske forskere tror nå at det ikke er den eneste metoden for å lage slike planeter:

De har studert noen spesielle skyer i en stjernetåke langt, langt unna oss, og kommet frem til at de godt kan være på vei til å bli planeter, helt uten hjelp fra noe solsystem.

Små skyer med stor fart

Gösta Gahm fra Chalmers Tekniska Högskola, sammen med kolleger fra Onsala observatorium i Sverige og universitetene i Helsinki og Turku i Finland, har studert Rosette-stjernetåka.

Det er en svær ansamling av stjerner, gass og støv som ligger omtrent 4600 lysår unna oss, og i den finner vi det forskerne kaller globuletter:

Det er små, mørke skyer som synes mot den sterke bakgrunnsstrålinga fra stjernetåka. Gahm og kollegene har studert dem ved å måle radiobølgene og det infrarøde lyset de sender ut.

Det er flere hunder globuletter i Rosette-tåka alene, men forskerne valgte å studere 16 eksemplarer.

Skjønt – når de skriver “små skyer”, mener de små i galaktisk forstand:

Antagelig er skyene en ansamling av rommateriale med en gjennomsnittlig masse på mellom 50 og 500 ganger Jupiters masse. De er sjelden større i diameter enn 50 ganger avstanden fra Sola til Neptun.

Målingene Gahm og kollegene har gjort viser at globulettene er ugjennomsiktige, at de har en fast og kald kjerne, og at de beveger seg kjapt: De suser rundt i stjernetåka med en hastighet på 22 kilometer i sekundet, eller nesten 80 000 kilometer i timen.

Skytes fra elefantsnabler ut i rommet

Elefantsnabler stikker ut fra kanten av en stjernetåke. I Rosette-tåka ser de til å være veien ut for nyfødte stjerner og brune dverger. (Foto: Rolf Geissinger)
Elefantsnabler stikker ut fra kanten av en stjernetåke. I Rosette-tåka ser de til å være veien ut for nyfødte stjerner og brune dverger. (Foto: Rolf Geissinger)

Gahm og kollegene tror at i hvert fall en del av disse skyene kommer til å bli til stjerner og planeter:

Etter hvert vil masseansamlingen bli så stor at tyngdekraften får materialet til å kollapse inn mot kjernen. Avhengig av hvor mye materiale som var der til å begynne med, blir de da til enten en planet eller en brun dverg.

Det er navnet på den minste typen stjerner vi kjenner til.

Globulettene er i ferd med å rive seg løs fra såkalte elefantsnabler i stjernetåka – utstikker som ser ut som søyler eller snabler langs kanten av tåka. Slike snabler blir laget av strålingen fra ekstremt intense stjerner i midten av stjernetåka.

Trykket fra strålinga skyver globulettene utover.

På et tidspunkt tror astronomene at en del av dem vil kollapse, forme planeter eller stjerner, og skyte som klinkekuler ut i verdensrommet.

Der begynner de sin ensomme vandring, bokstavelig talt mellom stjernene.

Kilder:

G.F. Gahm m.fl. (2013) Mass and motion of globulettes in the Rosette Nebula Astronomy & Astrophysics, publisert på nett 1. juli 2013 (les sammendrag)

Chalmers: Fria planeter kan födas fria (publisert 19. august 2013)

Powered by Labrador CMS