Strev og stank på romdoen

Etter at doen om bord på den internasjonale romstasjonen gikk i stykker 21. mai, ble spørsmålet igjen aktuelt: Hvordan ”gjør” de det der oppe?

Publisert

Da menneskene erobret rommet, tok de også med seg alle hverdagens små trivielle problemer ut til sin opphøyede tilværelse mellom stjernene.

Hvordan det første menneske, Jurij Gagarin gjorde fra seg, er uvisst. Det russiske propagandamaskineriet holdt superheltenes menneskelige sider godt skjult.

Tissetrengt rompionér

Astronauten Virgil "Gus" Grissom ved siden av romkapselen Liberty Bell i 1961.
Astronauten Virgil "Gus" Grissom ved siden av romkapselen Liberty Bell i 1961.

Annerledes var det i USA. Da nedtellingen til USAs andre bemannede romferd var i gang 21. juli 1961, varte og rakk det før raketten kom i lufta. I toppen satt en stadig mer tissetrengt Virgil Grissom.

Overvåket som han var av fjernsynsselskapenes kameraer, vegret han seg for å forlate romskipet for å ”lage bimmelim”. Det ville vært et skikkelig antiklimaks i dramatikken.

Til slutt var det ingen annen råd: Den erfarne testpiloten fra Indiana måtte la det stå til. Elektrodene som overvåket hjerteslagene ble kortsluttet av den lokale oversvømmelsen inni romdrakten, og EKG-blippene gikk amok på skjermene i kontrollsenteret.

Denne oversvømmelsen var likevel ingenting mot hva som ventet ”Gus Grissom” da han landet på havet et kvarter etter oppskytningen. Nødluken på romkapselen Liberty Bell åpnet seg, havet flommet inn og kapselen sank. Grissom ble reddet fra drukningsdøden i siste liten.

Bleier og kondom

Ingeniørene i NASA utviklet raskt en astronautbleie for senere romferder. Slike bleier er fortsatt i bruk under oppskytning og landing, da ventetida kan falle lang.

Da det store romkappløpet startet og amerikanerne skulle til månen, startet en voldsom utvikling av ny teknologi. Denne utviklingen dro ikke romdoen noen fordel av. Toalettforholdene om bord på Apollo-romskipet var temmelig elendige.

Siden det bare var gutter i rommet på den tida, ble urinen samlet opp i en kondom-lignende slange. Den var koblet rett til det lufttomme verdensrommet utenfor via en ventil.

Idéen var at du skulle stikke tissen inn i slangen, tisse og åpne ventilen. Så ville en fin tissedusj sprute ut gjennom en åpning på utsiden av romskipet.

En astronaut har ironisk sagt at det vakreste synet i verdensrommet var ”urin-dumping i solnedgang”.

Det ultimate sug

"Månefarerne brukte bleier under sine lange opphold på månen. Ombord i Apollo-romfartøyet hadde de primitive og grisete toalettforhold."
"Månefarerne brukte bleier under sine lange opphold på månen. Ombord i Apollo-romfartøyet hadde de primitive og grisete toalettforhold."

Dessverre virket ikke sugeslangen alltid som forventet. Hvis astronauten åpnet ventilen for tidlig, ble deler av mekanismen dyttet inni tissen slik at det ble umulig å tisse. Samtidig begynte vakuumet å suge i tissen, slik at du ikke kom løs.

For å få sugeslangen til å virke, måtte astronauten gjøre fra seg med stor presisjon. Først starte å tisse, så et øyeblikk seinere åpne ventilen.

Ulempen var da at en del av tisset kom sprutende inn i romskipskabinen og svevde rundt som små gylne dråper.

Bæsj i hatten

Enda verre var det å bæsje. Astronautene måtte da benytte en slags pose som lignet en gjennomsiktig flosshatt med lim på bremmen: ”dolokket”. I siden på ”hatten” var en innovervendt lomme på størrelse med en finger.

Idéen var så at når den vektløse bæsjen var ute, så skulle man dra den videre ut av rompa og inn i posen med fingeren plassert inne i plastlomma.

Etterpå skulle astronauten tilsette en kapsel med blå bakteriedrepene guffe og kna den inn i bæsjen i den forseglede posen.

Strev og stank

I praksis fungerte dette elendig. Hele prosessen kunne ta en time og stinket som et helt lite helvete. Da mannskapet på Apollo 7 vendte tilbake til jorda skrev de en huskelapp: ”Kle av deg, bruk en time og ha store mengder tørkepapir for hånden”.

Da astronauten Frank Borman fikk løs mage ikke lenge etter oppskytningen av Apollo 8 i desember 1968, må situasjonen mildest talt ha vært kritisk. ”Avfallssystemet fungerte, men bare så vidt”, som det heter i en rapport.

Slike ”Apollo-poser” er fortsatt reserveløsningen om bord på den amerikanske romferga.

Russisk import

Toalettet på den amerikanske romferga.
Toalettet på den amerikanske romferga.

Romferga fikk en ny og forbedret domodell fra og med STS-54, som ble sendt opp i januar 1993. Dette toalettet ligner på den russiske modellen på den internasjonale romstasjonen.

Astronautene har fotfester for å tisse stående eller sittende. En urinslange med adapter for menn og kvinner drar inn tisset med et svakt luftsug.

Tisset blir sendt til en sentrifuge og slynget ut i et tjue liters tank. Sugelufta sendes tilbake til romkabinen gjennom rensefiltre.

Frysetørret bæsj

Under et vanlig do-hull er det en bæsjepose. Mange små luftehull i posen gjør det mulig å lage et svakt luftsug som sender bæsjen ned i posen.

Etter bruk tømmes lufta ut, og bæsjen blir frysetørret i det lufttomme verdensrommet slik at den tar mindre plass.

"Prinsippskissen for toalettet ombord på den amerikanske romfergen. Til venstre urinslangen, til høyre beholderen for avføring. (Figur: NASA)"
"Prinsippskissen for toalettet ombord på den amerikanske romfergen. Til venstre urinslangen, til høyre beholderen for avføring. (Figur: NASA)"

 

De tørre bæsjene samles opp i en aluminiumssylinder som sendes tilbake til jorda i en russisk Progress-transportkapsel.

Da denne romdoen gikk i stykker 21. mai i år, var det en pumpe i systemet som skiller ut urinen som sviktet. En ny pumpe ble fraktet i all hast i en diplomatkoffert fra Russland og sendt opp med romferga Discovery den 2. Juni.

Biodo i rommet

Forskere arbeider også med mer avanserte doløsninger i verdensrommet. Den nye Node 3-modulen skal sendes opp til den internasjonale romstasjonen tidlig i 2010. Det endelige målet er å kunne resirkulere avfallet.

Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA har begynt å utvikle en slik teknologi. Micro-Ecological Life Support Alternative (MELISSA) er beregnet på Mars-ferder der gjenbruk er nødvendig for å spare energi og vekt.

"Under lange romferder til Mars må astronautene utnytte sitt eget biologiske avfall til å lage mat, vann og oksygen. (Illustrasjon: NASA)"
"Under lange romferder til Mars må astronautene utnytte sitt eget biologiske avfall til å lage mat, vann og oksygen. (Illustrasjon: NASA)"

I MELISSA skal avfallet gjødsle planter og alger som lager oksygen, vann og mat. MELISSA og andre lignende systemer vil bli menneskenes første forsøk på å ta med seg kunstige økosystemer ut i det ugjestmilde verdensrommet.

Kunstige økosystemer

Slik sett peker vanskelighetene med å lage en rom-do mot de aller største og viktigste spørsmålene rundt menneskets erobring av rommet.

For å overleve i verdensrommet på lang sikt, må vi ikke bare frakte oss selv ut dit. Vi må også ta med oss en spesialkonstruert miniatyr av de biologiske systemene på jordkloden som livnærer oss og som tar imot og nyttegjør seg avfallet fra kroppen vår.

Lenker

Detaljert beskrivelse av toalettet på den amerikanske romferga
Beskrivelse av doen på Apollo-romskipet
ESAs nettsider for MELISSA-prosjektet