De første menneskene som landet på månen spilte ikke bare golf og hoppet rundt der oppe. Astronautene gjorde også en rekke vitenskapelige undersøkelser.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Neil Armstrong idet han returnerer til landingsmodulen med stein- og jordprøver fra måneoverflaten. Bildet er tatt av Buzz Aldrin. (Foto: NASA)"
Fakta om Apollo 11
Apollo 11 var den første romekspedisjonen som sendte mennesker til månen.
Utskytningen ble gjort ved Kennedy Space Center 16. juli og landingsfartøyet Eagle landet i Stillhetens Hav på månen 20. juli amerikansk tid.
På det raskeste skjøt Apollo 11 av gårde med en hastighet på 40 000 km/t.
Etter seks og en halv times hvile og forberedelser tok Neil Armstrong de første skrittene på måneoverflaten.
I mens de to astronautene var på månen bemannet Michael Collins hovedfartøyet Columbia som gikk i bane rundt månen.
Eagle var på månen i 21 timer, og i løpet av denne tiden samlet Armstrong og Aldrin prøver av stein og støv, tok flere tusen bilder, filmet, plantet det amerikanske flagget og snakket med daværende president Richard Nixon på telefonen.
Astronautene landet i Stillehavet 24. juli amerikansk tid og ble plukket opp av skipet U.S.S. Hornet.
Til sammen ble det gjennomført seks bemannede måneferder, den siste i 1972.
Apolloprogrammet bestod av til sammen elleve romferder og var ledet av den tyske rakettforskeren Wernher von Braun.
Hovedformålene med de geotekniske undersøkelsene var å øke den vitenskapelige forståelsen av opphavet og sammensetningen av materialene på månen, og å studere mekanismene og prosessene som forårsaker strukturen og konsistensen på måneoverflaten.
Informasjonen som ble samlet ble brukt til å verifisere månejordmodeller som var laget med data fra observasjon fra jorda og fra ubemannede månelandinger, og å kartlegge månejordas variasjoner rundt omkring på og under overflaten.
Astronautene gjorde også viktige geologiske observasjoner av månehavene.
"Noen av månesteinene som astronautene tok med seg tilbake til jorda. Totalt tok de med seg over 20 kilo månestein og støv tilbake. (Foto: NASA)"
I tillegg skulle astronautene sjekke samspillet mellom landingsfartøyet og måneoverflaten ved landing og hva slags erosjon som ble forårsaket av fartøyets utslipp og eksos.
De testet også månejordas innvirkning på mobiliteten til både fartøy og astronauter.
Støvete måne
Formålet med månestøveksperimentet var å kartlegge langtidseffekten av månemiljøet på silisiumsolceller.
Dette ble gjort ved å måle reduksjonen i strømproduksjonen under forskjellige forhold som ved ultrafiolett stråling og utsettelse for kosmiske partikler og månestøv.
"Da Terry Slezak, en av fototeknikerne på jorda, skulle ta ut filmkassetten av et av Hasselbladkameraene fikk han hånda full av månestøv. Dette var første gang noen andre enn astronautene hadde vært borti støvet, og ingen visste helt hvordan man skulle reagere. På dette bildet sitter fortsatt astronautene i karantene fordi man var redde for at de kunne ha tatt med seg noe utenomjordisk smitte hjem fra verdensrommet. (Foto: NASA)"
En del av dette oppdraget var å finne ut om det var nødvendig med beskyttelsesglass utenpå solceller i verdensrommet.
De originale magnetkassettene med dataene fra disse undersøkelsene ble av en eller annen grunn arkivert på feil sted og svært lite av denne informasjonen fra Apollo 11 er i dag tilgjengelig. Forsøket ble derfor gjentatt ved senere måneferder.
Støvdetektoren var opprinnelig laget for å bare studere støv, men ble utvidet til å også se på partikler, stråling og temperatur etter at tidligere ubemannede måneferder kunne fastslå at månen ikke var så støvete som NASA fryktet.
Laserreflektoren
Laser ranging retroreflector (LRRR) ble satt igjen på måneoverflaten da mannskapet dro hjem til jorda igjen.
Den er laget av kuber av sammensmeltet silisium og er en rigg med reflektorer som gjør at man kan sende laserstråler fra jorda som blir reflektert tilbake.
Annonse
Informasjonen blir brukt til svært nøyaktige målinger av avstanden mellom jorda og månen, hvordan månen beveger seg og månens radius. LRRR brukes også til å hente geofysisk informasjon om jordas rotasjon og bane.
"Her setter Buzz Aldrin opp det seismiske måleutstyret. Litt bak han til venstre står laserreflektoren, og i bakgrunnen kan man også skimte det amerikanske flagget og TV- kameraet som ble brukt til direkteoverføringen av månelandingen. (Foto: NASA)"
Seismiske undersøkelser
Formålet med de seismiske undersøkelsene var å følge seismisk aktivitet på månen for å se om de kunne oppdage meteornedslag og månens egne svingninger.
Man vet ikke hvor ofte meteorer slår ned på månen, og det er viktig å finne ut om dette er farlig for fremtidige måneferder.
Måleinstrumentene de satte opp kunne også måle hvordan gravitasjonskreftene fra jorda virket inn på måneoverflaten.
Små partikler fra sola
Det såkalte solar wind composition experiment ble gjort for å undersøke de elementære og isotopiske sammensetningene av gasser og andre elementer i solvinden.
Undersøkelsene ble gjort ved å fange vindkastene i et seil av aluminiumsfolie.
Informasjonen fra disse undersøkelsene kan bidra til å løse gåter om universtes opprinnelse, atmosfærers historie og solvinders dynamikk.
Seilet ble satt opp av astronautene da de ankom månen og de tok det med seg tilbake til jorda igjen for analyse.
"Her bretter Buzz Aldrin ut folien som skal fange opp partikler fra solvinden.(Foto: NASA)"
Annonse
Mye månestein
Astronautene samlet og dokumenterte masse månestein mens de var der oppe. Prøvene ble tatt med tenger, små spader, en hammer og kjernerør - et rør som dyttes ned i bakken og tas opp slik at en sylinder med jord følger med opp.
Alle prøvene ble lagt i lufttette beholdere og til sammen ble 21 kilo månestein tatt med ned tilbake til jorda for vitenskaplige undersøkelser, som kan fortelle oss mye om hva månen består av og hvordan den har blitt til.
"Her åpnes et av kjernerørene med jordprøver fra månen i et laboratorium på jorden. Materialet inni ble beskrevet som middels grå finkornet sand, svært løs, nesten uten struktur og blandet med små glass- og steinpartikler. (Foto: NASA)"
Partikkeldetektor
Målet med disse undersøkelsene var å bruke deler av varmeskjoldet på kommandomodulen Apollo 11A til å registrere informasjon om alle bitene av meteroer som veier mindre enn et nanogram.
Rundt 0,4 kvadratmeter av vindusflaten på fartøyet var dekket av slike detektorer.
I tillegg ble de små restene og kraterne etter meteorbitene undersøkt for å innhente informasjon om meteoridenes fysiske egenskaper. Lignende eksperimenter ble utført også på tidligere Apolloflyvninger.
Fotografer i rommet
Apollo 11 hadde med seg fotografisk utstyr og materiale slik at de kunne ta bilder av dokkingen, utskytningen av landingsmodulen og andre prosesser. Astronautene tok også mange bilder av månelandskapet og av jorda sett fra månen.
"Dette bildet er tatt fra Apollo 11 da de var på vei mot månen. Motivet viser nesten hele Afrika og deler av Europa og Asia og er tatt nesten 100 000 nautiske mil fra jorda. (Foto: NASA)"
Astronautene hadde med seg et 70mm elektrisk Hasselbladkamera, to 70mm Hasselbladkameraer med supervidvinkel, et Hasselblad El digitalkamera, to 16mm Maurerkameraer og et 35mm stereoskopisk nærbildekamera.
Annonse
Alle kameraene ble brukt med ulike linser til forskjellige formål. Til sammen ble det tatt 1359 bilder i 70mm-formatet, 58 134 med 16mm kameraene og 16 par stereoskopiske motiver.
Etter Apollo
Etter Apolloprogrammet endte i 1971 sendte Sovjetunionen fire roboter til overflaten og ingen dro dit igjen før Clementineprogrammet i 1994, da en amerikansk ubemannet fartøy tok over to millioner bilder av måneoverflaten.
"Den europeiske Mars Express tok dette bildet av jorda og månen i 2003. Mars Express hadde med seg overflatefartøyet Beagle 2, og planen var at det skulle kjøre rundt på overflaten og samle data. Uheldigvis mistet man kontakt med Beagle 2 nesten med en gang. (Foto: ESA)"
Siden har både det europeiske romfartsprogrammet og Kina hatt ubemannede fartøy i bane rundt månen. India har også landet en drone på overflaten.
