I desember 2017 signerte president Donald Trump et dokument med det fengende navnet Space Policy Directive 1.

Dette dokumentet autoriserte NASA til å sette i gang arbeidet med å sette folk tilbake på månen, i samarbeid med andre land og private romselskap.

Og tidsrammen er nå stram. Amerikanerne skal være tilbake på månen i 2024 ifølge NASAs nåværende administrator Jim Bridenstein, som ble utnevnt av Trump og begynte i jobben i 2018.

Hvis de klarer dette, vil amerikanerne vende tilbake til månen 52 år etter den siste Apollo-måneferden i 1972.

– Historien har vist at når presidenten gir oss en oppgave, sammen med ressursene og verktøyene, da kan vi levere, sa Bridenstein ifølge NASA i april 2019.

Men det er mye som må klaffe før amerikanerne kan reise tilbake til månen, og det politiske landskapet har mye å si for NASAs prioriteringer.

Hele det nye måneprogrammet til NASA kalles Artemis, og det er delvis satt sammen av et lappeteppe av tidligere programmer som enten har blitt avlyst eller videreutviklet.

Artemis 3 skal bli selve måneoppdraget, som skal sette amerikanere på månen igjen.

– Jeg tror de kommer til å bli forsinket, sier Terje Wahl til forskning.no. Han er avdelingsleder ved Norsk Romsenter.

– Det er mye som må klaffe, og dilemmaet er avveiningen mellom hvor mye NASA skal gjøre alene og hvor mye de skal gjøre i internasjonalt samarbeid.

Akkurat hva som må klaffe skal vi komme tilbake til, men det er snakk om store utfordringer.

Bush sin drøm om månen

President George W. Bush satte i gang arbeidet med å få amerikanerne tilbake på månen i 2004, og NASA svarte med Constellation-programmet.

Dette innebar en stor bærerakett som skulle frakte astronauter i et romskip til månen, men programmet ble kansellert av Barack Obama i 2010 på grunn av den høye prislappen ifølge Universe Today.

Men deler av dette programmet er sentralt i NASAs nye plan for å nå månen. Constellation-programmet ble delvis videreført i og avløst av Space Launch System (SLS) - NASAs nye raketter med stor kapasitet og romskipet Orion som skal frakte astronauter.

Den første oppskytningen av SLS har blitt utsatt flere ganger, og hele programmet er preget av store budsjettoverskridelser og utsettelser, ifølge Space.com. SLS skulle opprinnelig ha sin første oppskytning i 2018, men dette skal nå skje i 2020, ifølge romfarts-nyhetsnettstedet Space News.

I mellomtiden har den private romindustrien fosset fram, og SpaceX har allerede skutt opp sin tungvekter Falcon Heavy - som også er delvis gjenbrukbar.

– NASAs plan henger på SLS, sier Terje Wahl til forskning.no.

Hvis ting ikke går etter planen, og NASA må begynne å bruke SpaceX til å sende opp astronauter, mener Wahl det vil være et stort nederlag for verdens mest kjente romorganisasjon.

Men SLS er bare én del av det nye måneprogrammet. En annen sentral del er en helt ny romstasjon som skal gå i bane rundt månen, og de første delene skal være på plass allerede i 2022.

Romstasjonen rundt månen

Denne romstasjonen har vært planlagt i flere år som et samarbeid mellom partnerne som driver den Internasjonale romstasjonen. Dette er NASA, Den europeiske romfartsorganisajonen (ESA), Den japanske organisasjonen (JAXA) og Russiske Roscosmos.

Private romfartsselskaper skal også bidra med sentrale deler, og romstasjonen skal bygges bit for bit med deler som sendes dit ved hjelp av diverse bæreraketter fra jorden.

Den ble tidligere kalt Deep Space Gateway, men NASA har endret navnet til Lunar Orbital Platform Gateway (LOP-G).

– NASA hadde jobbet lenge med internasjonale partnere om denne romstasjonen, og man hadde kommet veldig langt, sier Terje Wahl til forskning.no.

Denne romstasjonen skulle sakte bygges opp fram mot en månelanding i 2028, men i mars i 2019 annonserte visepresident Mike Pence at NASAs hovedoppdrag var å lande på månen i 2024, ifølge CNN.

– Så kom denne nye beskjeden fra det hvite hus på vårparten, at NASA gjerne må legge langsiktige planer, men at de skal få folk på månen og tilbake igjen i 2024.

Månelandingen ble rett og slett flyttet fram fire år. Terje Wahl forteller at det nå har blitt en del usikkerhet rundt LOP-Gs framtid i Europa.

– To store deler av Gateway er tiltenkt Europa. Spørsmålet er om det fortsatt er bruk for de tingene som man var enige om.

– Bridenstein [NASA-administratoren] sier at det ikke er mye som er forandret. De benytter muligheten til å ta en svipptur til månen i 2024.

NASAs plan er nå at LOP-G først skal bestå av noen helt grunnleggende deler som skal brukes til måneoppdraget i 2024, og den kan utvides senere med flere moduler.

De første delene skal opp i bane rundt månen i 2022, og kontrakten for den første modulen er allerede signert. Selskapet Maxar skal bygge den såkalte framdriftsenheten, ifølge Space News.

Det skal også sendes en dedikert månelander til LOP-G, som ikke bygges av NASA. Denne skal bygges av private selskaper, og sendes opp til LOP-G på en kommersiell rakett, slik at den er klar for astronautene når de kommer.

Månebase og romstasjon

NASAs nye plan innebærer også det de kaller en mer permanent tilstedeværeslse på månen etter 2028. Denne basen vil være på månens sørpol.

– Før trodde man at månen var knusktørr, men det er fastslått at det er is i kraterne på sørpolen. Dette har forandret hele spillet, sier Terje Wahl.

– Det er en stor ressurs, og det kan brukes til å lage rakettdrivstoff, drikkevann eller til å lage brenselsceller.

Men en månebase vil by på store utfordringer.

– En permanent bemannet månebase er ganske langt unna det å sette mennesker der i en kort periode, sier Irene Karoliussen til forskning.no. Hun er forsker ved CIRIS - senter for tverrfaglig forskning i rommet ved NTNU. CIRIS har tidligere utført flere planteeksperimenter på den Internasjonale romstasjonen.

– Du må ha livsstøttesystemer, oksygen, strålevern, boområder. Alt dette må sendes opp dit, og det er veldig tungt og langt opp dit.

Men amerikanerne er ikke alene om å ha planer for månens sørpol. I april 2019 slapp den kinesiske romfartsorganisasjonen CSNA en pressemelding der de kunngjorde at de vil bygge en forskningsstasjon på månen, også på sørpolen, om rundt ti år.

Kina har allerede demonstrert sin evne til å lande på månen, med sonden Chang'e 4. Den var den første sonden som landet på baksiden av månen. Landingen skjedde i januar 2019.

Politisk?

– Kineserne kom litt seint i gang i rommet, sier Irene Karoliussen til forskning.no.

– Men de har det som skal til. De har allerede bevist at de kan skyte opp en romstasjon.

Kineserne hadde sin første romstasjon i bane rundt jorden mellom 2011 og 2018, og den var bemannet av tre astronauter. Og de har en ny, stor romstasjon under planlegging. Denne skal opp i begynnelsen av 2020-tallet.

Hvis CSNA har konkrete planer om å lande mennesker på månen, og etterhvert bygge en base på månen, har amerikanerne skarp konkurranse.

Karoliussen tror det kan være ganske realistisk at amerikanerne vil klare en månelanding i 2024.

– De har mye kunnskap fra forrige gang de var der. De har også teknologien som skal til.

Månelandingen har blitt et politisk mål for Trump-administrasjonen, men det er et nytt presidentvalg allerede i 2020. Dette betyr at politiske prioriteringer kan endre seg. Som tidligere nevnt, kansellerte Obama Bush sitt Constellation-program, som hadde som mål å sette mennesker på månen rundt 2020.

– Jeg personlig håper at ballen har begynt å rulle så mye at dette gjennomføres. Men politikk og opinion har mye å si.

For eksempel ble flere av månelandingene i Apollo-programmet avlyst etter 1972, blant annet på grunn av høye kostnader og dalende interesse, ifølge Scientific American.

Budsjettproblemer?

Romfartsjournalisten Eric Berger hos Ars Technica har skrevet en grundig gjennomgang av alle problemene som NASA må håndtere.

Ifølge artikkelen har NASA store problemer med å sikre budsjettet til Gateway, fordi White House Office of Management and Budget (OMB) holder tilbake, og mener denne delen av planen ikke er teknisk nødvendig hvis man skal lande på månen. OMB passer på at forskjellige deler av den amerikanske staten holder seg til budsjettet.

Alternative løsninger kan være å plassere kun en månelander i bane rundt månen, noe som kan være billigere og raskere, ifølge en ikke navngitt kilde Berger har snakket med.