Ruller videre på Mars

Kjøretøyet Curiosity er på vei mot kanten av Gale-krateret, men så snur det og setter kurs for foten av Sharp-fjellet - det lovede land.

Publisert
En mosaikk av småbilder tatt 22. august viser de første hjulsporene til kjøretøyet Curiosity på Mars. En smal stein, 89 centimeter i diameter, kan sees der det venstre sporet begynner. Ingeniørene mener at den lå under bakhjulet før kjøringen startet. Blåsemerker fra rakettmotorene som ble brukt under landingen kan sees på begge sider av sporene. (Foto: NASA/JPL)
En mosaikk av småbilder tatt 22. august viser de første hjulsporene til kjøretøyet Curiosity på Mars. En smal stein, 89 centimeter i diameter, kan sees der det venstre sporet begynner. Ingeniørene mener at den lå under bakhjulet før kjøringen startet. Blåsemerker fra rakettmotorene som ble brukt under landingen kan sees på begge sider av sporene. (Foto: NASA/JPL)

Internasjonal romfartskonferanse i Napoli


 

forskning.no rapporterer fra International Astronautical Congress, nummer 63 i rekken, som foregår denne uken i Napoli, Italia.

Curiosity har preget sine første spor i den røde sanden på Mars, og sendt fantastiske bilder tilbake til jorda. Men hva nå?

Richard Cook er prosjektleder for marskjøretøyet. Her på Den internasjonale romfartskonferansen i Napoli forteller han hvor Curiosity skal kjøre, og hva det skal gjøre.

Den 5. august i år landet Curiosity inne i et krater som har fått navnet Gale, etter en australsk amatørastronom.

Nå sender Curiosity nærbilder av krateret med detaljer som Walter Frederick Gale bare kunne drømt om å se i sitt hjemmelagede teleskop på slutten av 1800-tallet.

Gale-krateret er 154 kilometer i diameter, rett sør for ekvator på Mars. Det kan være rundt 3,5 milliarder år gammelt, fra solsystemets kaotiske barndom.

Richard Cook. (Foto: Arnfinn Christensen)
Richard Cook. (Foto: Arnfinn Christensen)

Da ble planetene bombardert av små kloder og store steiner, som ennå ikke hadde funnet banene sine.

Curiosity kjører nå på et flatt, jevnt område nordvest inne i bunnen av krateret, bare to kilometer fra midten av målområdet.

Gammelt elvedelta

I begynnelsen kjørte Curiosity bare 6-7 meter hver marsdag, forteller Cook. Nå har den kommet opp i 15 meter per dag, og kan på sitt beste klare 200 meter.

Men målet er ikke å komme fort fram, understreker han. Forskerne vil se mest mulig underveis. Og det første målet som Curiosity sikter seg inn mot, er den nærmeste kraterkanten, i vest.

De siste dagene har Curiosity sendt tilbake bilder av noe som ser ut som et gammelt elvedelta. Det kan være fra den gangen Mars var varmere og våtere.

I elvedeltaet ser vi stein som ligner et konglomerat, sier Cook. Det er små steiner som er kittet sammen til en bergart.

Forskerne tror dette er runde elvesteiner, og at konglomeratet er laget i en vannstrøm. Det er i så fall første gang en direkte indikasjon på flytende vann er sett på Mars, sier Cook.

Disse småsteinene stikker ut av støvet som ellers dekker mye av overflaten til Mars. Dette ser ut som en samling småsteiner som er kittet sammen til et konglomerat. Slike konglomerat av rundslipte steiner trenger rennende vann for å oppstå. (Foto: NASA/JPL)
Disse småsteinene stikker ut av støvet som ellers dekker mye av overflaten til Mars. Dette ser ut som en samling småsteiner som er kittet sammen til et konglomerat. Slike konglomerat av rundslipte steiner trenger rennende vann for å oppstå. (Foto: NASA/JPL)

Første spadetak

Han forteller videre at Curiosity snart skal grave i bakken for første gang. Curiosity graver med noe som ser ut som en liten gravemaskingrabb, ytterst på robotarmen.

Men de første spadetakene er ikke for å hente opp sandprøver, forteller Cook. Curiosity bruker marssanden for å rense ut eventuelle rester av mikrober fra jorda som ellers kunne gitt falske utslag seinere.

Etter å ha latt marsjorda rasle rensende rundt i graveskuffen 3-4 ganger, er Curiosity klar for oppdrag.

Se først, grave siden

Robotarmen er et virkelig avansert snokeredskap, med massevis av instrumenter. Først tar kameraer bilder av hele området. Så sikter armen inn en kraftig laser, som smelter små hull i bakken.

Dampen som stiger til værs, gløder i bestemte farger. Ut fra disse fargene kan en slags fargemåler, en spektrograf, finne ut hvilke stoffer bakken består av.

Hvis de er interessante, så kan Curiosity kjøre helt borti og ta flere nærbilder, og grave eller drille løs en prøve. Denne blir analysert i et kjemisk laboratorium inne i marsbilen.

Poenget med drillen er å komme dypere enn de øverste solsvidde lagene. Her kan nemlig kraftig stråling ha drept alt liv, akkurat som ultrafiolette stråler dreper bakterier på jorda. Hvis Curiosity finner rester av liv, kan det være her nede.

Det er ennå en måned igjen til den første drillingen, forteller Cook. Han og forskerne i Jet Propulsion Laboratory må skynde seg veldig langsomt for ikke å risikere å miste den fjernstyrte marsbilen underveis.

Snur mot fjellene

Cook forteller at det finnes farer som lurer. Hjulene kan synke ned i løsere grunn. Terrenget kan også bli for bratt. Det gjelder å manøvrere utenom slike områder.

Men selv om Curiosity ruller langsomt, synes aldri Cook det blir kjedelig. Det er så mye nytt å se hele tiden, sier han.  Dette er virkelig en oppdagelsesreise.

Etter å ha kjørt mot kraterkanten et par uker, snur Curiosity. Nå skal den tilbake sørover mot fjellet i midten av krateret. Opprinnelig hadde fjellet et ganske poetisk navn, Aeolis Mons, oppkalt etter Aeolis i det gamle Hellas.

Nå har fjellet fått navnet Sharp, men er ikke mindre eventyrlig av den grunn. 4500 meter høyt er det, og de lavere skråningene er av lagdelt fjell som marsgeologene bare dør etter å sette grabben og drillen nedi.

Det lovede land

Lag ved de nederste skråningene på Sharp-fjellet ligger bare i dagen. Dette er et spennende område for Curiosity å undersøke. Det innfelte bildet viser en mørk stein som har omtrent samme størrelse som Curiosity. (Foto: NASA/JPL)
Lag ved de nederste skråningene på Sharp-fjellet ligger bare i dagen. Dette er et spennende område for Curiosity å undersøke. Det innfelte bildet viser en mørk stein som har omtrent samme størrelse som Curiosity. (Foto: NASA/JPL)

De spennende bergartene ligger omtrent to kilometer unna, og kalles “The Promised Land” - det lovede land. Som en mekanisk Moses skal Curiosity lede sin jordbundne flokk med vitebegjærlige mot ny forståelse av Den røde planet.

For at vi skal skjønne dimensjonene, forteller Cook at Sharp-fjellet er omtrent like stort som øya Hawaii. Curiosity har nok å gjøre i årene som kommer.

- Vi kommer til å få se landskap som tar pusten fra oss, lover Cook. Han forteller at hvis Curiosity skulle kjørt helt til topps, ville den brukt ti år.

Men det blir neppe aktuelt å leke toppturist for den 899 kilo tunge marsbilen. Den vindblåste toppen er faktisk mindre interessant enn de lavere skråningene. Derfor vil Curiosity kjøre sikk-sakk langs disse områdene, så lenge batteriene rekker.

Sover bort marsnatta

Hjulene på Curiosity er laget av aluminium. Bildet ble tatt 9. september 2012, under den 34. arbeidsdagen til marsbilen. (Foto: NASA/JPL)
Hjulene på Curiosity er laget av aluminium. Bildet ble tatt 9. september 2012, under den 34. arbeidsdagen til marsbilen. (Foto: NASA/JPL)

Og det kan bli lenge. Curiosity er nemlig ikke avhengig av solceller som kan få støv på seg, slik som de forrige marsbilene, småsøsknene Spirit og Opportunity.

Inne i metallmagen har Curiosity en kraftig varmekilde. Den er laget av radioaktive stoffer. Varmen gjøres om til elektrisitet og lader batteriene hver natt på Mars.

Forskerne på jorda jobber med å planlegge neste arbeidsdag på Mars mens Curiosity sover sin nattesøvn og lader batteriene. Det lager litt problemer. Døgnet på Mars er nemlig rundt førti minutter lengre enn på jorda.

Dermed må de stakkars forskerne justere døgnrytmen sin hele tiden. Det er ikke særlig populært blant familiene deres, forteller Cook. Men seinere vil de gå over til jorddøgn, og så får heller Curiosity vente på nye ordre.

Det er to team som planlegger hva Curiosity skal gjøre. Det ene teamet planlegger en uke framover i tida, og det andre planlegger for neste dag. Curiosity er nemlig både større og mer komplisert enn de to forrige småsøsknene Spirit og Opportunity.

Folk vil ikke lande her

Håpet er selvfølgelig å finne rester av liv i skråningene opp mot kraterkanten eller Sharp-fjellet. Men hvis det ikke er spor av liv nå lengre, kan det også være spennende å finne ut om det overhodet har vært mulighet for liv her.

Men det er en oppgave som Curiosity ikke trenger å bry seg om, forteller Cook. Marsbilen skal ikke undersøke om Gale-krateret er et passende landingssted for mennesker.

Det er mer trolig at mennesker lander ved en av polene, enn her ved ekvator. Ved polene er det trolig store mengder vann, som de første mennesker på Mars vil trenge for å leve.

Her kan du bli bedre kjent med Curiosity:

 

Lenke:

Nettstedet til Curiosity, fra JPL/NASA