Trusselen utenfra

I fortida har digre asteroider og kometer dundret inn i kloden, og stelt i stand alt fra lokale katastrofer til globale masseutryddelser. Nå prøver forskerne å finne måter å verne oss mot neste nedslag.

I 2001 landet NASAs fartøy NEAR Shoemaker på den 34 kilometer lange asteroiden Eros. Steinen er antagelig større enn den som ramlet ned på jorda da dinosaurene døde, men risikoen for at den skal treffe oss med det første er mikroskopisk. (Foto: NASA)
I 2001 landet NASAs fartøy NEAR Shoemaker på den 34 kilometer lange asteroiden Eros. Steinen er antagelig større enn den som ramlet ned på jorda da dinosaurene døde, men risikoen for at den skal treffe oss med det første er mikroskopisk. (Foto: NASA)

Magasin fra forskning.no

En kortere versjon av denne artikkelen kan også leses i forskning.no-magasinet som sendes ut til videregående skoler.

Magasinet kan bestilles ved henvendelse til [email protected].

 

Før eller seinere går det til helvete.

Der ute i verdensrommet suser gigatonnevis av stein, metall og is som på ett eller annet tidspunkt ender på kollisjonskurs med kloden. Hvis skrotet er stort nok, blir det katastrofe.

Er meteorene opp mot 200 meter i diameter, kan de piske opp svære tsunamier eller grille områder i lokale ildstormer. Og de skikkelig digre dingsene der utefra – de som er flere kilometer i diameter – kan gjøre jorda til et inferno.

Ild og is

Et slikt nedslag vil få alt som måtte befinne seg i opptil et par hundre kilometers omkrets til å fordampe. Dersom meteoren deiser ned i Oslo, vil alt mellom Larvik, Hamar og Strømstad – ja kanskje til og med Grimstad og Uddevalla – fordufte i selve krateret.

Og dette er bare starten. Ut fra krateret vil en gigantisk sky av hvitglødende støv skyte ut i atmosfæren. Glødende stein vil fly rundt halve kloden og antageligvis starte branner der de lander.

Her er en kunstnerisk framstilling av hvordan det kan se ut idet en diger komet treffer jordoverflata. (Illustrasjon: Don Davis, NASA)
Her er en kunstnerisk framstilling av hvordan det kan se ut idet en diger komet treffer jordoverflata. (Illustrasjon: Don Davis, NASA)

Samtidig vil sjokkbølgene fra selve smellet utløse gigantiske jordskjelv over hele jorda. I flere år etterpå vil støvet fra nedslagseksplosjonen henge i atmosfæren og blokkere for sola, slik at klimaet blir kaldt og plantene verken får varme eller lys nok til å vokse skikkelig.

Planetredderne

Sist gang dette skjedde, forsvant de mektige dinosaurene for alltid. Og det er bare å holde på hjelmen. Alt dette kan nemlig skje igjen, hvis ikke noen ukjente helter iler til unnsetning.

Men med litt flaks, gjør de kanskje det.

Det har nemlig gått opp for både astronomer og myndigheter at akkurat denne typen naturkatastrofe i teorien kan avverges.

I de siste 15 åra har det blitt bevilget mye penger til arbeidet med å finne farene fra rommet, forstå hvilke skader de kan gjøre, og å pønske ut teknikker for å uskadeliggjøre dem.

- De internasjonale forskermiljøene som driver med planetforsvar arrangerer en serie av konferanser hvor vi diskuterer alle aspektene rundt problemet, forteller Galen Gisler fra Centre for Physics of Geological Processes ved Universitetet i Oslo.

Men foreløpig jobbes det mest med en skikkelig kartlegging av asteroider – klumper av stein og metall som ble til overs da solsystemet ble til, og som fortsatt suser rundt i bane rundt sola.

Funnet de store

Forskerne ved NASA har kastet seg over det møysommelige arbeidet med å kartlegge asteroider som beveger seg i nærheten av jorda, og en hel horde av amatørastronomer har hjulpet til igjennom programmet Spaceguard Survey.

- Siden arbeidet begynte, har vi fått ganske god oversikt over de store asteroidene, forklarer Stephanie Werner, også fra PGP ved Universitetet i Oslo.

- Dermed kan vi følge med på banene som disse himmellegemene beveger seg i, og registrere om noen av dem endrer kurs.

Forskerne har oppdaget omtrent 90 prosent av de virkelig digre himmelsteinene i nabolaget, forteller Werner, som jobber nettopp med å beregne hvor mange asteroider som faktisk finnes nær jorda.

Men det er ikke så lett.

Leter etter spor på månen

Dersom kratrene etter tidligere nedslag hadde vært synlige på jorda, kunne forskerne ha brukt disse gamle arrene til å beregne omtrent hvor ofte planeten blir truffet, og dermed hvor mange asteroider som suser rundt der ute.

Men de fleste kratrene på kloden er for lengst overgrodde og visket vekk av erosjon og millioner av år med bevegelser i jordplatene. Derfor må forskerne lete andre steder.

- Vi ser på kratrene på månen og andre planeter, og på den måten kan vi anslå hva slags prosjektiler som har rammet dem, sier Werner.

Ut ifra det de har sett, og beregningene de har gjort, tror forskerne altså at de har funnet omtrent ni av ti av de store asteroidene som går nært nok til å være en trussel.

- Men når det gjelder de som er under 500 meter i diameter, famler vi fremdeles i mørket, sier Werner.

Heldigvis er det satt i gang store prosjekter med å finne også de mindre asteroidene. De kan nemlig være nesten like skumle som sværingene.

Mindre, men farlige

Det hele handler om sannsynligheter, forklarer Werner.

- De store meteorene er ekstremt sjeldne. Men mindre asteroider på opptil et par hundre meter i diameter treffer oss mye oftere, omtrent én gang hvert femhundrede år, og derfor utgjør de også en trussel.

"Selv et mindre nedslag i New York kan bli katastrofalt. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox)"
"Selv et mindre nedslag i New York kan bli katastrofalt. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox)"

Dessuten er risikoen større for at astronomene ikke oppdager dem tidlig nok til at vi kan avverge smellet eller evakuere områdene under.

For selv om slike nedslag ikke får globale konsekvenser, kan de gjøre enorm skade hvis de ramler ned på feil sted.

- En asteroide av stein eller jern på rundt 200 meter i diameter ville lage et krater på to til fem kilometer, og ødelegge et område som er enda større. Et slikt nedslag midt i New York kunne rasere hele byen.

Og treffer meteoren i havområder nært land, kan en tsunami ramme kystbyene i nærheten.

Et reddende dytt

Målet er å kunne oppdage alt romskrot som kan skape skikkelig trøbbel, kanskje flere tiår før de faktisk kommer inn for landing, fortalte Galen Gisler, på et foredrag om planetforsvar tidligere i år.

Han tror vi med tida kan klare å verge jorda og menneskeheten mot truslene fra himmelen.

- Man trenger ikke store dyttet hvis man puffer til asteroiden når den er i riktig del av banen, nært sola, sa Gisler, og spekulerte rundt noen metoder som kanskje kunne gjort nytten.

- Det ville være mulig å bruke en bombe, men det er kanskje ikke nødvendig. Man kunne for eksempel installert en rakettmotor på siden av asteroiden. Eller muligens bare parkert et tungt fartøy i nærheten, og latt tyngdekrafta trekke den ut av kurs.

Selv om vi ikke er mål enda, er ikke umulig at vi greier å forsvare oss mot nærgående asteroider i framtida, tror Gisler.

Da er det verre med kometene. Disse svære, skitne snøballene svever i ensomheten ytterst i solsystemet, men innimellom tar en og annen en svingom i vår retning.

Skumle vidvandrere

- Jeg er ikke så redd for asteroider, men jeg bekymrer meg litt over kometene, sa forskeren.

Halleys Komet, knipset i 1986. Denne kometen har en relativt kort bane, og dukker opp nær jorda med 75 til 76 års mellomrom. Men kometene med lengre bane har vi mindre oversikt over. De kan dukke opp når som helst. (Foto: Kuiper Airborne Observatory/NASA)
Halleys Komet, knipset i 1986. Denne kometen har en relativt kort bane, og dukker opp nær jorda med 75 til 76 års mellomrom. Men kometene med lengre bane har vi mindre oversikt over. De kan dukke opp når som helst. (Foto: Kuiper Airborne Observatory/NASA)

Mange av dem har kjempelange ellipsebaner som går langt ut i de ytre delene av solsystemet. Dermed har vi ikke mulighet til å følge med på dem, slik vi gjør med asteroidene. Og når de kommer, så kommer de fort.

- Bare tenk på Hale-Bop, minnet Gisler oss om.

- Den fyker forbi hvert ti tusende år. Vi så den for første gang i 1995, og allerede i 1997 passerte den jorda. Hvis en lignende komet er på kollisjonskurs med planeten, har vi bare noen måneder, eller i høyden noen få år på å forberede oss.

- Kometene har også mye høyere hastighet enn asteroidene, kanskje rundt 60 til 70 kilometer i sekundet. Dermed er det også vanskeligere å treffe dem med noe.

Og selv om vi skulle treffe, er det ikke bare å klinke til kometen på en hvilken som helst måte.

Ingen enkel løsning

- Hvis vi sprenger en komet på vei mot oss, kan jo alle bitene fortsatt treffe oss. Og det hjelper ikke selv om vi pulveriserer hele kometen. Støvet vil likevel brenne opp i atmosfæren, og gjøre lufta skåldende varm.

- Dersom vi traff kometen med en stor nok atombombe, kunne vi kanskje klare å sende de fleste bitene vekk fra jorda.

Kometer er mystiske og potensielt farlige gjester rundt jorda. I 2005 klarte NASAs Deep Impact Mission å krasje en romsonde inn i kometen Tempel 1, slik at forskerne kunne se hva som var inni. (Foto: NASA/Pat Rawlings)
Kometer er mystiske og potensielt farlige gjester rundt jorda. I 2005 klarte NASAs Deep Impact Mission å krasje en romsonde inn i kometen Tempel 1, slik at forskerne kunne se hva som var inni. (Foto: NASA/Pat Rawlings)

Men her må det nok mer forskning til, for foreløpig finnes det ingen konkrete svar på hva vi skal gjøre den dagen vi oppdager at noe stort er på vei.

Dersom vi får øye på noe som kommer til å treffe om fem år, er det fortsatt ikke sikkert at vi klarer å hindre krasjet, tror Stephanie Werner fra UiO.

- Nei, antageligvis ville vi ikke det. Men så vidt vi vet er det ikke noe som kommer til å treffe oss i løpet av de neste tiåra.

- Og det er også viktig å huske at dette ikke er den største trusselen for menneskeheten. Konsekvensene av et skikkelig stort nedslag er enorme, men sannsynligheten for at det skal skje er ekstremt liten.

Dette var også budskapet til Gisler:

- Hvilke trusler er mer alvorlige enn et nedslag?

- Global klimaendring, atomkrig og andre naturkatastrofer som et supervulkanutbrudd i Yellowstone. Risikoen for å dø i et asteroidenedslag er bare halvparten av risikoen for å stryke med i et flykrasj, sa han.

- Men hvis vi vil at menneskene skal overleve på lang sikt, må vi forholde oss til vern av planeten. Og jo bedre vi har forberedt oss, dess større sjanser har vi i lengden.
 

Powered by Labrador CMS