De reiste det året Abba lå på toppen av hitlistene med låta Knowing me, knowing you.

Den 20. august i 1977 tente noen på lunta, ved NASA Kennedy Space Center på Cape Canaveral. Øyeblikket etter trosset Titan-Centaur-raketten tyngdekraften, slet sine nærmere 600 tonn løs fra bakken og begynte ferden mot øvre atmosfære.

På toppen av lasset av rakettbrensel og teknologi satt Voyager 2, en 825 kilo tung romsonde.

Den hadde store oppgaver foran seg. I de neste 12 årene skulle den suse utover mot de fjernere delene av solsystemet, og undersøke Jupiter, Saturn og Uranus, før oppdraget var over i oktober 1989.

Tvillingen Voyager 1, som ble skutt ut 16 dager senere, skulle også utover, og undersøke Jupiter og Saturn. Den var bygd for å vare i fem år.

Men hva skjedde etter det?

NASA-ingeniørene hadde bygd solid. De hadde nok et håp om at sondene ville klare seg og fortsette ferden mot solsystemets ytterkanter. 

Det håpet ble ettertrykkelig innfridd. De to romtvillingene virker fortsatt, 40 år etter utskytning.

Observerte måner

I løpet av de fire tiåra som har gått, har Voyager- sondene fått en imponerende rekke oppdagelser på samvittigheten, skriver NASAs Jet Propulsion Laboratory.

De sendte unik informasjon om de fire ytterste planetene – Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun, og ikke minst, detaljer om månene som sirkler rundt disse klodene. Vi visste praktisk talt ingenting om dem på forhånd.

Sondene avslørte for eksempel at Jupiters måne Io har aktive vulkaner, og at det kan skjule seg et hav under isen på Europa. De viste at Saturns måne Titan har en atmosfære som minner litt om jordas og at iskalde geysirer freser og spytter på Neptuns måne Triton.

Men ettersom årene gikk, la de to romsondene planetene bak seg. De fortsatte utover mot solsystemets yttergrenser, der de siste blaffene av solvind slutter og rommet mellom stjernene begynner.

Hvordan er det der ute?

I rommet mellom stjernene

I 2011 viste dataene fra Voyager 1 at solas magnetfelt ser ut til å ende i et skum av magnetbobler.

I 2013 meldte NASA at sonden hadde forlatt solsystemet, og nå reiste ut i det interstellare rom.

Den har allerede fortalt oss at den kosmiske strålingen er mye sterkere der som solas magnetfelt ikke beskytter oss lenger.

Og snart kommer tvillingen Voyager 2 også til å bryte ut av solsystemets grenser, på et helt annet sted i rommet. Da kan forskerne sammenligne rommet utenfor på to ulike steder. Oppfører den tynne, tynne gassen der ute seg likt begge plasser?

Fortsetter i evigheten

Er vi heldige, vil de to tvillingene gi oss enda mer kunnskap før de takker for seg. Begge sondene har back-up-systemer for viktige funksjoner, og drivstoff for mange tiår framover.

Men de mister litt av kraften hvert år. NASA tror de må slå av de siste måleinstrumentene rundt år 2030. Men ferden vil fortsetter utover på ubestemt tid.

I tomheten mellom solsystemene er det liten risiko for å krasje inn i noe som ødelegger eller bremser fartøyene. Kanskje vil sondene være intakte etter millioner av år? Eller etter hundre millioner?

På innsida ligger fortsatt gullplata med lyden av bølger, vind, fuglesang, musikk, hilsener på 55 språk og latteren til Carl Sagan.

Hvem vet.

På ett eller annet tidspunkt, langt inn i framtida, er den kanskje alt som er igjen etter sivilisasjonen som en gang fantes på jorda.