Norsk nanosatellitt mot stjernene

Noen studenter sender prosjektoppgavene sine til sensor. Andre sender dem opp i verdensrommet.

Publisert

Det er altså ikke bare svenskene og danskene som lager terningformede nanosatellitter som får haik til verdensrommet med større raketter. Norske studenter har jobbet på spreng siden 2001 for å snekre sammen en hjemlig versjon. Går alt etter planen, suser lille ncube mot stjernene i oktober 2004.

- Romvirksomheten øker i omfang, og det finnes mange flere romrelaterte jobber enn vi tror, sier Egil Eide, som er radioingeniør ved NTNU og teknisk koordinator for prosjektet.

Industrien både i inn- og utland søker stadig folk med riktig kompetanse, og derfor er det viktig at også norske studenter har erfaring med romteknologi.

Og det får altså en håndfull heldige studenter fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Høgskolen i Narvik (NiH) og Norges landbrukshøgskole (NLH). De har fått hjelp av både Universitetet i Oslo, Andøya Rakettskytefelt og norsk industri, og hele prosjektet er finansiert av Norsk Romsenter og Andøya Rakettskytefelt.

Liten boks

"Storebror ser dere! (Foto: Per Jordhøy)"
"Storebror ser dere! (Foto: Per Jordhøy)"

Satellitten ser ikke særlig spektakulær ut, og ligner kanskje aller mest på en forvokst terning. Men på innsida ligger flere avanserte systemer som skal testes i rommet. Vel oppe i bane skal ncube for eksempel fange opp signaler fra skip, og rapportere posisjonene tilbake til jorda.

Dessuten skal den overvåke radiomerkede reinsdyr på Hardangervidda. Studenter fra NLH lager spesielle halsbånd med radiosendere som kan røpe både tilholdsstedet og tilstanden til dyra som skal merkes. Den lille satellitten plukker opp signalene fra vidda, og melder fra til stasjoner nede på jorda.

Dette betyr at ncube må ha både antenne, radiomottager og sender. I tillegg skal satellitten ha egen solcellepanel som kraftforsyning, og et stabiliseringssystem som skal hindre at den spinner rundt i rommet.

- Det skal gå strøm i spoler inne i terningen, forteller Eide.

Dermed lager ncube sitt eget lille magnetfelt, som kommer til å orientere seg mot Jordas felt. Dermed slutter den å tumle rundt seg selv der oppe.

Men blir det plass til alle systemene?

Pakkeproblemer

Det er ille nok å pakke kofferten for ei ukes ferie i Spania. Saken blir definitivt ikke bedre når ferden går til rommet og bagasjeplassen er begrenset til ti ganger ti centimeter. Pakkinga er definitivt en av de største utfordringene.

- Hvert enkelt system er ikke så stort i utgangspunktet, sier Eide.

- Likevel må de krympes enda mer for at alle skal få plass, og vi har brukt mye tid på å gjøre dem små og samtidig bra nok.

Det mangler ikke på tekniske utfordringer. Den lille terningen skal slippes ut i verdens barskeste miljø, og systemene må tåle alt fra vakuum til ekstreme temperaturer i begge ender av gradestokken.

- Prosessen har vært temmelig krevende, men også veldig lærerik, forteller Eide.

Nå begynner innholdet i satellitten virkelig å ta form, og de første store testene er allerede unnagjort.

Har flydd før

"(Foto: The Ncube Project)"
"(Foto: The Ncube Project)"

I fjor sommer fikk ncube for eksempel sitt aller første møte med vektløsheten. Fire av studentene tok den lille satellitten med på en 62 humps parabelflygning med et fly fra ESA. (For alle som ikke akkurat er lommekjent med parabelflygning, kan det nevnes at dette går ut på å sette et vanlig lastefly i stup i 20 sekunders tid. Dermed dingler alle passasjerene i bagasjerommet rundt i løse lufta, akkurat som om de var vektløse. Så vender flyet nesa oppover igjen, før det tar fatt på neste stup.)

15 av de 62 forsøkene ble vellykkede, og studentene så at stabiliseringssystemet virket som det skulle. Mellom kvalmeanfallene fikk de også sjekket at de stive metallbåndene som skal brukes som antenner dukket ut fra innsida av satellitten og kveilet seg ut i lufta.

Og det er jo bra. I oktober 2004 suser ncube nemlig mot stjernene i magen på en russisk rakett som skal skyte opp en diger satellitt fra Kasakhstan. Den norske nanosatellitten passer inn mellom resten av lasta, og den er ikke alene.

Etter planen skal nemlig 12 små kuber være med som ballast. De sitter tre og tre sammen i spesielle utskytningsrør, p-pods, med fjær i bunnen. Når raketten er vel oppe i bane triller et helt dusin terninger ut i rommet.

Er vi heldige blir det yatzy.

Lenker:

The Ncube Project