Vårt eget solsystem er digert. Vi kjenner egentlig bare den aller innerste delen med planeter i. Resten, det vil si mesteparten i utstrekning, er - om ikke et sort hull, så i hvert fall et mørkt kapittel.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
- Det er enda veldig mye uutforsket i vårt eget solsystem, sier Kaare Aksnes, professor i astronomi ved Universitetet i Oslo.
Smalt søk
Vi oppdager noe nytt hele tiden. For eksempel har vi mangedoblet antallet måner i solsystemet i løpet av de siste tiårene.
Planeten Merkur har vi bare sett fra den ene siden. Store deler av solsystemet har vi ikke sett i det hele tatt.
- Så langt har vi først og fremst søkt i et smalt belte, og bare et begrenset område av himmelen er undersøkt, forklarer Aksnes.
Lang tur
Vi forestiller oss at vi reiser med lysets hastighet. Fra Jorda til Månen er det en reise på 1,2 sekunder. Til Sola ville bi brukt 8,5 minutter om vi ikke hadde smeltet først.
Vi drar forbi de åtte første planetene, som vi også kjenner rimelig bra, pluss et asteroidebelte i mellom steinplanetene (Merkur, Venus, Jorden og Mars) og gassplanetene (Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun) .
Den niende planeten kjenner vi ikke like godt. Lille Pluto er ikke så mye mer enn en uklar flekk, selv i de beste teleskoper. En reise ut dit med lysets hastighet ville tatt fire timer.
1000 timer i lyshastighet
NASA er i disse dager i ferd med å sende opp verdens raskeste romsonde som vil bruke nærmere ti år på å nå den niende planeten, og fremdeles er vi bare i den aller innerste delen av solsystemet. Du kan lese mer om denne reisen her.
For å kommet til solsystemets aller ytterste kroker må vi faktisk bruke 1 000 timer - med lysets hastighet! Det som svever rundt her ute er det ingen som har sett, men astronomene bruker datamodeller til å regne seg frem til hva som kan være der.
Så - vi drar tilbake til Pluto.
Asteroider
Pluto er ett av veldig mange andre såkalte kuiperbelteobjekter.
I tillegg til stjernen Solen, minst ni planeter og nærmere 160 måner, finnes det nemlig flere millioner asteroider i Solsystemet. Bare i asteroidebeltet mellom banene til Mars og Jupiter er det nærmere to millioner asteroider.
"Kuiperbeltet og Oort sky. (Illustrasjon: ESA/NASA)"
I det mørke og kalde solsystemet utenfor planetene, svever det også en stor mengde merkelige objekter. Det er først de siste årene at forskerne har begynt å oppdage disse isete kjempesteinene.
Annonse
Oort og Kuiper
I løpet av de siste ti årene har astronomene fått øye på mange hundre asteroider utenfor planetene. Disse asteroidene sirkler rundt Solen stort sett i samme plan som planetene.
Allerede i 1950 kom den nederlandske astronomen Jan Oort med en hypotese om at de langperiodiske kometene stammet fra en stor boble med objekter rundt 50 000 ganger lenger fra Solen enn Jorden.
Et år senere foreslo astronomen Gerard Kuiper at de kortperiodiske kometene kunne stamme fra like utenfor Neptun.
Asteroidesverm
Kuiperbeltet forble en teori helt til man i 1992 oppdaget et objekt utenfor Pluto kalt 1992QB1. Etter dette fikk man øye på mange flere lignende objekter. I dag kjenner vi til rundt 1 000 av dem.
Kuiperbeltet er en gigantisk flat sverm av store og små Pluto-lignende objekter.
Det strekker seg ut til minst 100 ganger Jordens avstand til Solen, eller mellom 12 og 15 milliarder kilometer fra Solen. Det inneholder flere store asteroider som bare venter på å bli oppdaget.
Vi har allerede oppdaget én asteroide i dette området som er større enn Pluto.
Kometer
Minst halvparten av de såkalte kortperiodiske kometene kommer fra Kuiperbeltet. De har, i motsetning til de andre kuiperbelteobjektene, meget langstrakte baner som tidvis bringer dem inn i solnære, varme områder.
Kometenes hale er is og frosne gasser som fordamper i varmen fra Solen.
Kuiperbeltet er den største strukturen i solsystemet vårt, og man regner med at det inneholder mange flere miniatyrverdener som stammer fra tiden før planetene ble dannet.
Etter at vi har reist gjennom Kuiperbeltet kommer vil til Oort sky. Denne strekker seg ett lysår ut fra Solen, eller røft regnet en fjerdedel av avstaden til vår nærmeste nabostjerne.
Fordi Oort sky er så innmari langt unna, har man ikke klart å observere noen av objektene her. Det er så mørkt, og objektene er så små, at de er veldig vanskelige å se.
Oort sky er altså fremdeles bare en teori, men modellene sier at det er en tykk smultring med objekter som henger langt, langt der ute. Helt til det ikke er noe mer solsystem.
