Solsystemet er bulkete

Kanskje jorda ikke er flat, men solsystemet er i hvert fall bulkete. Voyager-sondene avslører at solvinden rundt solsystemet ikke danner en pen rund kule, men heller ligner en bulkete appelsin fra bunnen av tursekken.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Illustrasjonen viser Voyager 2 som studerer heliosfærens ytre grense. (Foto: NASA/JPL)
Illustrasjonen viser Voyager 2 som studerer heliosfærens ytre grense. (Foto: NASA/JPL)

Voyager 1 og 2 er kanskje pensjonerte romsonder, men fortsatt aktive pensjonister.

De ble skutt opp i 1977 og passerte tilsammen både Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun før de fortsatte videre på hver sin vei ut av solsystemet.

Men selv om hovedkarrieren er over, sender begge sonder stadig data fra grenseland.

De er utstyrt med små kjernefysiske generatorer som skaffer strøm til de få instrumentene som fortsatt er i bruk.

La solvinden bak seg

Derfor var sondene også i stand til å registrere øyeblikket da de offisielt forlot solsystemet.

Solvinden, en plasmastrøm av elektrisk ladete partikler, stråler ut fra Sola og danner et kuleformet felt (heliosfæren) som strekker seg ut forbi Plutos bane til området hvor den møter interstellar gass som bremser solvinden ned fra supersonisk fart til underlydshastighet (ikke at det er noen lyd å høre der ute).

Dette markerer grensen der heliosfæren begynner å gå over i åpent verdensrom. På engelsk kalles grensen “termination shock”.

16 milliarder kilometer unna

Voyager 1 har allerede vært ute i denne sonen (kalt ”heliosheath”) siden desember 2004.

Illustrasjon av solsystemet med solen, som skaper helosfæren, omgitt av interstellart rom. (Illustrasjon: NASA)
Illustrasjon av solsystemet med solen, som skaper helosfæren, omgitt av interstellart rom. (Illustrasjon: NASA)

Romsonden er det fjerneste menneskeskapte objekt som finnes - mer enn 14 lystimer unna, eller om lag 16 milliarder kilometer fra jorda.

Voyager 2 ble objekt nummer to til å krysse denne grensen 30. august i fjor - og gjorde det grundig, tilsammen fem ganger.

Det vekslende presset mellom solvinden og interstellar gass får nemlig grensen til å bølge fram og tilbake.

Magnetfelt skyver solvinden

Men Voyager 2 passerte denne milepælen lenge før man ventet, og langt nærmere sola, i forhold til Voyager 1.

Sonden krysset grensen etter bare 84 AU (84 ganger avstanden mellom Sola og jorden) -10 AU nærmere sola enn da søstersonden nådde samme grense.

En gruppe forskere ledet av Edward Stone ved California Institute of Technology fremhever i en rapport i Nature at denne forskjellen kunne skyldes én av tre ting:

Forskjellig trykk fra interstellare magnetfelt, midlertidige sjokkbevegelser, eller forskjeller i trykk fra solvinden.

Forskerne konkluderer med at heliosfæren er ”bulket inn” i dette området, av et lokalt interstellart magnetfelt, som presser på solvinden og bremser den opp nærmere Sola.

Reaksjoner i terminasjons-sjokket

Andre rapporter presentert parallelt undersøkte flere detaljer ved Voyager 2’s ferd over grensen.

Voyager 1 og 2 fortsetter sine reiser til yttergrensene av solsystemet. Romsondene STEREO A og B vises til sammenligning i det indre solsystemet. (Illustrasjon: L. Wang, University of California, Berkeley)
Voyager 1 og 2 fortsetter sine reiser til yttergrensene av solsystemet. Romsondene STEREO A og B vises til sammenligning i det indre solsystemet. (Illustrasjon: L. Wang, University of California, Berkeley)

Romsondens målinger avslørte flere detaljer om hvordan partikler, plasma og magnetfelt reagerer i møtet med interstellar gass.

Neste milepæl for de to Voyager-sondene blir om 10-20 år, når de krysser heliopausen ved enden av overgangssonen.

Da vil de trauste pensjonistene for alvor forsvinne ut i rom sjø og ferden mot stjernene.

Referanser:

E C Stone, A C Cummings, F B McDonald, B C Heikkila, N Lal og W R Webber: An asymmetric solar wind termination shock

J D Richardson, J C Kasper, C Wang, J W Belcher og A J Lazarus:
Cool heliosheath plasma and deceleration of the upstream solar wind at the termination shock

L F Burlaga, N F Ness, M H Acuña, R P Lepping, J E P Connerney og J D Richardson: Magnetic fields at the solar wind termination shock

D A Gurnett og W S Kurth: Intense plasma waves at and near the solar wind termination shock

R B Decker, S M Krimigis, E C Roelof, M E Hill, T P Armstrong, G Gloeckler, D C Hamilton og L J Lanzerotti: Mediation of the solar wind termination shock by non-thermal ions

L Wang, R P Lin, D E Larson og J G. Luhmann: Domination of heliosheath pressure by shock-accelerated pickup ions from observations of neutral atoms

Powered by Labrador CMS