Stjernebarn

UNDER RADAREN: Romsondene Voyager 1 og 2 er på vei mot stjernene. Men veien er altfor lang.

Publisert

Blipp som glapp


 

Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.

Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.

 

Den valne fingeren hans gjer ein valen veiv. Ein ørliten boge i eit svært himmelrom – frå aust til vest var det likevel.

Ordene er av Tarjei Vesaas. De avslutter en liten fortelling, og kanskje et lite liv, et spedbarn som er forlatt i skogen, uekte etter tradisjonens kalde logikk.

Natta slår stilt ned på han. Han veit ikkje kvar de er, og klynkar eit grann.

Det lille livet overgir seg tillitsfullt til natta, i novellen Naken fra 1952.

Flortynn vind

Voyager-romsonden. (Foto: (Illustrasjon: NASA))
Voyager-romsonden. (Foto: (Illustrasjon: NASA))

60 år seinere kommer andre, spinkle livstegn fra det svære himmelrommet. En liten glo av plutonium holder liv i romsondene Voyager 1 og Voyager 2.

23 watt er alt radiosenderne der ute kan stråle fra seg. Men det er nok til at de 70 meter brede skålantennene til Deep Space Network i USA, Spania og Australia kan høre dem, og svare.

Vinden i eit slikt land er sviande kald, men den namnlause gaper venleg, og vinden yler over det opne gapet.

Vinden er flortynn der Voyager ferdes, het og uten varme på en gang. Hydrogen fra fjerne, eksploderende stjerner blåser inn mot sola og planetene.

Nye gåter

Romsondene er nå underveis mot vinden mellom stjernene. I 2010 trodde forskerne at de nærmet seg solsystemets yttergrense.

Men for å være sikre, ga de Voyager 1 beskjed om å røre på seg.

Og Voyager 1 gjorde ein valen veiv. Styrt av signalene fra jorda 8. mars ifjor, dreide det 733 kilo tunge romskipet.

Da kom nye målinger: Vinden hadde løyet helt. Var ikke romskipet på vei ut av solsystemet likevel?

Skal forskerne finne ut av gåtene, må svarene komme før 2025. Da kjølner den lille radioaktive gloen av plutonium, og sondene slukner.

Gullplaten

Likevel, et siste livstegn bærer de med seg, størknet i gull. En grammofonplate, laget etter kunstens regler fra den gang romsonden forlot jorda for 35 år siden, synger sanger fra jorda.

På omslaget har omtenksomme ingeniører risset inn figurer som skal forklare hvor romskipet kommer fra, og hvordan tegnene og lydene på platen skal tolkes.

Blått støvkorn

Voyager 1 er nå det menneskeskapte objektet som er lengst unna jorda. Hva ville vi se hvis vi var der ute, 18 milliarder kilometer fra sola?

Jorda er som et blått lite støvkorn, tapt i lysskjæret fra den sterke stjernen sola. Sollyset leker i metallflatene til Voyager med en glans som bare er litt sterkere enn fullmånelyset en vinternatt.

Forlengst døde

Voyager 1 er på vei mot stjernen AC+79 3888 i stjernebildet Giraffen på den sydlige stjernehimmelen. Voyager 2 styrer mot den blåhvite kjempestjernen Sirius, høyt på vinterhimmelen i stjernebildet Store hund her nord.

Men verken Voyager 1 eller Voyager 2 kommer nærmere stjernene enn lysår, mange tusen milliarder kilometer. Og da vil romsondene ha vært døde i mange titusener av år.

Voyager 1 tok dette bildet av jordkloden 6. juli 1990. Da var romskipet omtrent 6 milliarder kilometer fra sola, mot 18 milliarder kilometer nå. (Foto: NASA)
Voyager 1 tok dette bildet av jordkloden 6. juli 1990. Da var romskipet omtrent 6 milliarder kilometer fra sola, mot 18 milliarder kilometer nå. (Foto: NASA)

Ensomme bak avgrunnen

Hvis du ser opp mot nattehimmelen og virkelig fatter avgrunnene mellom stjernene, er tanken nær: Vi vil aldri finne noen andre der ute.

De er kanskje der, men avstandene er for store. Selv lyset bruker i beste fall tusener av år på å krysse avgrunnen.

Er disse avgrunnene satt opp for oss, slik at vi ikke skal klare å nå ut før vi er modne for å møte et større fellesskap?

Før vi har overskredet noen grenser for hvordan vi opplever oss selv og verden, noen grenser som vi ennå bare dulgt er klar over og famler etter, som ein valen veiv?

Å bli sett

Reisen til Voyager har så vidt begynt. Den lille gylne grammofonplaten er kanskje håpløst naiv.  Ein ørliten boge i eit svært himmelrom.

Over buen stiger ønsket om en gang å nå fram og bli sett av andre, langt der ute. Eller her inne.

Kanskje vil noen likevel finne det lille navnløse barnet i skogen?