Erling Birkedal var interessert i hvordan menneskers religiøsitet og livssyn utvikler seg gjennom livet. Han begynte med en gruppe 13-åringer – for mer enn to tiår siden.

Nå vet han hvordan det gikk med dem.

Ungdommene Birkedal møtte den gangen og intervjuet i forbindelse med arbeidet med doktorgraden sin, var både troende og ateister.

I dag ser forskeren hvordan religiøsitet framfor alt handler om menneskers søken etter noe betydningsfullt eller hellig.

Han ser også tydelig hvordan det betydningsfulle i livet, varierer fra person til person.

Det finnes bare unike mennesker

Erling Birkedal forteller hvordan det å følge disse tenåringene et godt stykke inn i voksen alder, har gjort ham selv mer åpen og lydhør.

– Jeg har fått mer respekt for den variasjonen som er mellom mennesker, sier forskeren ved MF vitenskapelige høyskole.

Denne åpenheten for hva religiøsitet er, har nok også med egen modning å gjøre mener forskeren.

– Jeg har fått større respekt for at det ikke er mulig å kategorisere mennesker og si: Sånn er de troende og sånn er ateistene.

– Det finnes ikke gjennomsnittspersoner, bare unike mennesker.

Følge dem livet ut?

Det var altså da Birkedal avsluttet doktorgraden sin at han spurte ungdommene han hadde forsket på, om å få lov til å komme tilbake til dem senere i livet. Det resulterte i nye møter med dem da de var 14-15 år og deretter midt i 20-årene. Nå sist møtte han dem da de var midt i 30-årene.

Studien har resultert i den nye boken «Religiøsitet fra barndom til voksen».

– Jeg ble inspirert av den avdøde norske psykologen Sol Seim, som studerte utviklingen i personligheten til den samme gruppen mennesker fra de var 13 år til de var 70 år, forteller han.

Birkedal har nå et ønske om at en yngre forsker etter hvert skal kunne overta prosjektet og følge disse personene livet ut.

Ble mer ydmyke og pragmatiske

MF-forskeren mener at det ikke er mulig å si noe helt generelt om et utvalg på bare 13 personer. Boken hans er derfor i stor grad en presentasjon av personene og deres livshistorier.

Birkedal gjør seg likevel noen betraktninger om fellestrekk hos ungdommene han fulgte fra de var 13 år til de ble 35-åringer.

– Alle har blitt mer pragmatiske og ydmyke med årene, mener han.

Folkelig religiøsitet

Dette stemmer godt overens med en endring i den folkelige religiøsiteten, som flere religionsforskere har dokumentert.

Å være religiøs er ikke lenger ensbetydende med å gi sin tilslutning til eller å delta i en organisert religion eller et trossamfunn. Offisiell kirkelig teologi er svekket. I stedet har det vært en bevegelse i retning av humanitetsreligion, mener Birkedal.

Da «Anne» blir spurt om hva som er viktig i hennes tro, knytter hun dette til godhet og omsorg for mennesker.

«Det er jo den rausheten og den medmenneskeligheten han (Jesus) viste alle rundt seg … Alle er like mye verdt. Alle har rett til å få … vi har alle likt utgangspunkt, og vi må ta vare på hverandre …»

Tilpasser seg samfunnet rundt

Flere av dem Birkedal fulgte til de ble 35 år, er skeptisk til å bli fanget av en bestemt religion og settes i bås. Men de er interessert i å besøke kirkebygg og andre religiøse bygg som turister.

Også de som vokste opp i religiøse familier, har fått et senket ambisjonsnivå når det gjelder religiøs praksis.

De har blitt pragmatisk og tilpasser seg til dem de lever med og lokalsamfunnet de er en del av.

Det er for eksempel flere av informantene som selv er døpt i kirken, som velger å ikke døpe sine barn. Dermed følger de en generell trend de siste årene.

Kriser endrer troen

Birkedal har vært spesielt interessert i hva som er drivkreftene bak endringer i religiøs tro. Hva har fått noen til å bli mer troende i voksen alder og hva har fått andre til å fjerne seg fra troen?

Andre igjen har gått både fram og tilbake i sin tro.

Det som forklarer mest er emosjonelle opplevelser, ser Birkedal i dag. Det er gjerne kriser eller ekstraordinære opplevelser som påvirker troen vår.

Henvendte seg til avdød mormor

En av informantene, «Daniel», beskriver seg som en rasjonell ateist. Da en fetter døde og da hans eget barn fikk en vanskelig fødsel, henvendte hans seg likevel til noe «der oppe».

Det satt langt inne, men han tenker at det i slike kritiske situasjoner kan være verdt et forsøk, skriver Birkedal i boka.

«Daniel» avviser at han henvender seg til noe guddommelig. Det han tar kontakt med er en slags kraft fra gode mennesker, i dette tilfellet sin avdøde mormor.

«Daniel» mener altså at det ikke handlet om at han ble religiøs. Heller at han hadde fått en mer ydmyk holdning. Han innser at det er situasjoner i livet som han ikke kan takle alene.

Det skjer noe i 30-årene

Når Birkedal snakket med de 13 personene siste gangen, så hadde alle unntatt én blitt foreldre.

– Det skjer noe med mennesker som er kommet midt i 30-årene.

– Barndommen rykker nærmere når de selv får barn. Positive verdier fra egen oppvekst blir aktivert overfor egne barn. De vil forsøke å korrigere det de selv har opplevd som vanskelig eller mindre bra. Alle vil det beste for barna sine.

Ved å selv få barn får de også en større forståelse for hvordan deres foreldre behandlet dem.

– De får også en større refleksjon rundt dette med generasjoner. De skjønner at de er del av en slekt, forteller Birkedal.

Sammenligner tro med den første kjærligheten

Forskeren sammenlikner utvikling av religiøs tro med den første forelskelsen. De som har hatt en slik «forelskelse» i sin barndom eller tidlig ungdom, synes å beholde den senere i livet. Den kan tåle mye motstand og nederlag.

– De erfaringene noen har fra tidlig tenårene sitter utrolig sterkt opp i 30-årene, sier Birkedal.

De som ikke har hatt en slik forelskelse, ser ut til å være mer immune mot den senere i livet, mener han.

– Eller for å si det på en annen måte: Det er lettere å vedlikeholde sin første ungdommelige kjærlighet enn å bli «nyforelsket» i voksen alder.

– Folk er mindre lojale

Lars Danbolt, professor ved MF vitenskapelige høyskole, synes det er interessant at Birkedal har fulgt en generasjon gjennom et ganske langt forløp. Det er ikke så mange andre forskere som har tatt dette grepet, mener han.

– Her er det 13 unike historier som gir et veldig interessant bilde av hvordan tro og livssyn endrer seg gjennom livet. Det er et nyttig arbeid for alle som er opptatt av ungdoms utvikling generelt, ikke bare den religiøse. Jeg synes studien har fått godt fram hvordan livet former og utvikler oss.

Danbolt mener at Birkedal får fortellinger som sier mye om det som er typisk for vår tid.

– Folk er søkende. Det er viktig for mange i livssynsmarkedet å teste ut ting. De spør: Er dette noe som fungerer for meg? Folk er i mindre grad lojale mot en tradisjon bare fordi de har vokst opp i den.

– Hvilken lærdom kan for eksempel Den norske kirke trekke ut av denne forskningen?

– Det er viktig at de tar folks livssituasjon og søken på alvor. Det tror jeg de har blitt flinkere til, men det er krevende å forholde seg skikkelig til det.

Danbolt mener likevel det er bemerkelsesverdig mange som er trofaste mot kirken.

– Hele 70 prosent av befolkningen er medlem til tross for at det har kommet mange alternative aktører i livssynsmarkedet.

Referanse:

Erling Birkedal: Religiøsitet fra barndom til voksen. Tretten livshistorier om tro og livstolkning, Prismet bok, 2020

Les også

Spør en forsker: Hvorfor trenger mennesker religion?