Pressede religioner håper på dommedag

Dommedag har hatt mange innpakninger i religioner gjennom tidene. Felles er at de oftest kommer når folk opplever motgang og undertrykkelse.

Publisert
Tor slåss med Midgardsormen under Ragnarok. (Maleri: Johann Heinrich Füssli)
Tor slåss med Midgardsormen under Ragnarok. (Maleri: Johann Heinrich Füssli)

Sol mun svartne,
sig jord i hav,
av himmelen kverv
klåre stjernur.

Slik lyder en av de skrekkinnjagende strofene fra den islandske teksten Voluspå (Volvens spådom), som beskriver Ragnarok: jordens undergang i nordisk mytologi.

Verdens undergang og religion henger nemlig sammen.

Betegnelsen dommedag, som undergangen også ofte blir kalt, har i seg selv religiøse undertoner, og i mange religioner er ideen om en dommens dag et viktig element.

Historiene om jordens undergang i en gitt religion kaller man dens eskatologi.

Eskatologier handler både om hvordan det enkelte mennesket ender når det dør, men i høy grad også om hvordan hele verden vil møte sin ende.

At det er svært populært i en del religioner, er kanskje ikke så merkelig. Når en profet eller reformator vil endre en religion, er det nemlig en god idé å ta fatt i jordens undergang, forklarer en dansk forsker.

Dommedag gir autoritet

– Å fortelle om dommedag er en enestående god måte å gi autoritet til oppfatningene sine på, sier Jørgen Podemann Sørensen

Han er førsteamanuensis på Institutt for Tværkulturelle og Regionale Studier på Københavns Universitet.

– Hvis man kjenner sluttpunktet for verden, blir det stor oppmerksomhet om det man ellers har å si, fordi folk kan høre at «nå blir det fremsatt vesentlige utsagn».

– Det vil ofte være slik at eskatologien kommer som en fornyelse av en religion eller som et radikalt oppgjør. Hvis det for en profet er et behov for å etablere en autoritet, er det nærliggende å skape seg en ny myte.

– Og det er det jo snedig å henvise til at verden skal gå under og så vise fram synspunktene sine i det perspektivet. Det er i hvert fall ikke en akademisk interesse for hvor lenge verden vil vare som får folk til å spå dens undergang, sier den danske religionshistorikeren.

Kulturens gjenoppreisning gjennom undergang

Noen religioner er ifølge Sørensen mer opptatt av dommedag enn andre.

– I for eksempel kristendommen, islam og zoroastrismen er jordens undergang til tider virkelig viktig. Men i de tradisjonelle religionene er ikke eskatologien noe viktig perspektiv, og man vil stort sett ikke finne den, forteller han.

Sørensen forklarer at det ofte er bestemte årsaker til at eskatologi får vind i seilene. Folk er ganske enkelt mer tilbøyelige til å tro på dommedag hvis det skjer noe ubehagelig omkring dem.

– Det er flere eksempler på en tradisjonell kultur som plutselig befinner seg i en trengt situasjon, og så tar det synspunktet at det skal komme en gjenoppreisning. De har som regel opplevd situasjonen som uverdig og fastlåst.

– Eskatologien i jødedommen får luft under vingene nettopp i hellenistisk og romersk jødedom, i de siste par århundre før vår tidsregning, hvor det var betydelig undertrykkelse, konstaterer han.

Det er også mange eksempler fra den koloniale påvirkningen, hvor utenforstående ville herske over de innfødte folkeslagene, som dermed opplevde en mindre stabil verden.

Den kristne dommedag slik den er fremstilt av Michelangelo Det sixtinske kapell i Vatikanet.
Den kristne dommedag slik den er fremstilt av Michelangelo Det sixtinske kapell i Vatikanet.

– Selv om de har vært motstandere av den kristne misjonen, utvikler de etter hvert ofte selv en eskatologi som på en måte er inspirert av kristendommen, forklarer Sørensen.

Cargo-kult og åndedans

De såkalte cargo-kultene er et av eksemplene på at når kolonivelde og undertrykkelse blir overveldende, søker man mot spådommer som forteller om bedre verden i fremtiden.

Kultene er oppstått i flere tradisjonelle samfunn, blant annet på de melanesiske øyene omkring Ny-Guinea.

– Man forestiller seg blant annet at det kommer fly som skal ta med de gamle gudene og føre folk ut av de tragiske omstendighetene. Man har noen steder til og med sett at man har lagt rullebaner for flyene som skulle redde verden, sier Sørensen.

– Det virker morsomt på oss, selv om det i grunn er tragisk, sier han og nevner et annet tilfelle hvor konfrontasjonen mellom tradisjonelle religioner og den vestlige verden drev religionen ut i en ny retning: den såkalte Ghost Dance hos indianerne i 1800-tallets USA.

Ghost Dance var et ritual som blant annet besto av en tradisjonell dans som fikk helt nye implikasjoner. Dansen skulle sette indianerne i forbindelse med sine avdøde forfedres ånder, som skulle komme tilbake til jorden og gi en permanent fred med de hvite i Amerika.

– Ritualet gikk ut på at det skulle skje en ødeleggelse og gjenopprettelse. Det har man alltid oppfattet som svar på koloniseringen, overmakten og etnisk ydmykelse, forklarer Sørensen.

Suksess avhenger av reaksjonene

Langt fra alle dommedagsprofeter har suksess, så hvis man skulle gå rundt med en dommedagsprofet i magen og satser på å utnytte en nedgangstid som den nåværende finanskrisen til å oppfylle sin drøm, er det ifølge Sørensen en stor risiko for å bli skuffet.

– Mange dommedagsprofeter blir gjort til latter. Det er ingen oppskrift på hvordan man blir en stor profet. Det kommer helt an på om folk lytter.

______________________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
 

Lenker

Jørgen Podemann Sørensens profil  (KU)

Voluspå i Olaf Hansens oversettelse (1911)