Forrige uke vedtok Stortinget et forslag fra SVs Stortingsrepresentanter Audun Lysbakken og Karin Andersen om å be regjeringen utrede muligheter for å trekke tilbake økonomisk støtte til trossamfunn som «oppfordrer til lovbrudd» «tar imot utenlandsk finansiering fra stater som bryter med fundamentale menneskerettigheter» eller «andre alvorlige forhold som kan medføre tilbaketrekking av statlig støtte.»

Forslaget hadde bredd støtte i et flertall i kommunalkomiteen bestående av Høyre, FrP, Senterpartiet, Venstre og SV.

I beste fall må man kunne si at det vedtatte forslaget fra Stortinget er både uklart tenkt og formulert, og det skulle også vise seg at SV-leder Audun Lysbakken i etterkant av vedtaket hadde store problemer med å forklare hva man skulle legge i begrepet «andre alvorlige forhold».

Den norske kirke står fortsatt i en særstilling

Den norske stat finansierer Den norske kirke (DnK) og andre tros- og livssynssamfunn med et beløp tilsvarende ca. 5 milliarder kroner i året. Av disse går ca. 500 millioner til hele 748 tros- og livssynssamfunn utenfor DnK. Sammenliknet med andre land fremstår den norske statsfinansieringen av tros- og livssynssamfunn som særdeles rundhåndet. Men det er faktisk grunn til å understreke at DnK fremdeles står i en særstilling blant norske tros- og livssynssamfunn. Fristillelsen av DnK kan ikke på noen måte sies å ha redusert statens overføringer.

Særstillingen til den norske statsreligionen finner man fremdeles klare og utvetydige avtrykk av i både lovverk og formålsparagrafer for barnehager og skoler.  Dette til tross for at de fleste religionssosiologiske undersøkelser indikerer at oppslutningen om kirkelige ritualer er for nedadgående de fleste steder i landet, og at sekulariseringen fortsetter ufortrødent i Norge, som i Vest-Europa for øvrig. 

Funn fra den store Religionsundersøkelsen utført av KIFO i 2008 at «folkekirken» nyter overraskende bred legitimitet og popularitet i den norske befolkningen. 

Uavhengig av hva man måtte mene om den norske statskirkeordningen, er det en utbredt misforståelse at en stat som holder seg med en statskirke eller gir en bestemt religion en særstilling, ikke kan være sekulær.

Multikultur og statsstøtte

I en tid hvor båndene mellom kirken og staten i betydelig grad er løsnet, og staten som en følge av Grunnlovsendringene i 2012 ikke lenger griper direkte inn i Den Norske Kirkens indre forhold og i teologiske spørsmål, aktualiseres spørsmål knyttet til hvordan vi tenker og praktiserer sekularisme. Sekularisme er et tvetydig begrep. Men det henviser til en politisk doktrine om statlig nøytralitet i forhold til ulike religioner og dets utøvere, et skille mellom stat og religion/kirke og en henvisning til religiøsitet til den private sfære.

Den norske statsstøtten til tros- og livssynssamfunn blir ofte fremstilt som uttrykk for en form for ‘multikulturalisme på norsk’ eller om man vil et ‘multireligiøst bonanza’, senest i en kronikk i Aftenposten. 

Slike innvendinger er gjerne et uttrykk for en ide om at sekularisme best forstås som intet mindre enn et livssyn, og at det forutsetter et mest mulig absolutt skille mellom staten og tros- og livssynssamfunnene.  Her er det imidlertid grunn til å understreke at ingen norsk regjering – til tross for påstander om det motsatte - noensinne har stilt seg bak multikulturalismens politiske faner. De akademiske studier vi har av dette, indikerer at Norge lenge har vært blant de vestlige velferdsstater som skårer lavest hva angår faktisk multikulturalistisk politikk. 

Statsstøtten til muslimske trossamfunn

Den «elefanten i rommet» som ingen av Stortingsrepresentantene som stilte seg bak forrige ukes forslag fra SV-benken i kommunalkomiteen i sekularismens navn snakker høyt om, er selvsagt statsstøtten til muslimske trossamfunn.

Det er lite trolig at det ikke er norske buddhistiske trossamfunn som eventuelt måtte motta støtte fra stater som Myanmar i fremtiden, enn si jødiske trossamfunn som eventuelt måtte motta støtte fra Israel – begge to stater som de facto bryter «fundamentale menneskerettigheter» - vedtaket er rettet mot. Det politikerne har i tankene synes snarere å være norske muslimske trossamfunn som måtte være interesserte i å motta støtte fra Saudi-Arabia eller Iran.

SVs Audun Lysbakken uttalte i forkant av Stortingsvedtaket at bakgrunnen for initiativet var de mange unge norske muslimske kvinnene som har kunnet fortelle om den sosiale kontrollen knyttet til «konservativ religion» og «æreskulturer» de opplever, som doktorgradsstipendiat Audun Toft også påpekte i en kronikk på bloggen Religion Going Public.

Nå er det imidlertid slik at sosial kontroll ikke i noe land kan oppheves ved Stortingsvedtak: her møter faktisk politikken sin liberale begrensning.  Lysbakken har overfor norske kristne avismedier videre gjort det klart at han ikke er ute etter å ramme det unntaket norske trossamfunn har fra diskrimineringsloven av 2005, og som innebærer at staten eksempelvis ikke kan pålegge norske trossamfunn å vigsle kvinnelige eller homofile prester eller imamer. Bakgrunnen for dette er at man innser at ivaretakelsen av tros- og livssynsfriheten, slik denne er nedfelt i internasjonale avtaler og lovgivning, setter helt klare begrensninger for statlig inngripen i trossamfunnenes indre forhold og teologiske og doktrinære spørsmål.

Ute etter å ramme støtten til enkelte samfunn

Et mindretall i Stålsettutvalget, anført av Andreas Hompland, tok i 2013 til orde for å avvikle den statlige finansieringen av tros- og livssynssamfunn. 

Det er imidlertid liten tvil om at mange av de aktører som nå tar til orde for å avvikle denne støtteordningen først og fremst er ute etter å ramme støtten til det de anser som patriarkalske og homofobe trossamfunn og deres doktriner og praksiser. Underteksten i dette handler i stor grad om muslimske trossamfunn.

«Veien til helvete er brolagt med gode hensikter», heter det. Teksten i det vedtaket et flertall på Stortinget nå har stilt seg bak er dessverre så uklart formulert at det åpner en vei som man kan risikere ender i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Og det er ikke fordi det strider mot tros- og livssynsfriheten når du ikke finansierer tros- og livssynsamfunnene, som politikerne bak forslaget poengterer i en kronikk i Dagbladet.  Men fordi Stortinget risikerer å legge grunnlaget for en politikk hvor man differensierer den statlige støtten til ulike trossamfunn alt etter hvor nært myndighetene til enhver tid oppfatter at de står liberalstatlig «teologi».

Vi kan havne i et monumentalt paradoks hvorved norske konservative muslimer forventes å bidra til finansieringen av restene av statskirken over skatteseddelen, mens de selv nektes enhver slik finansiering, slik en bidragsyter til verdidebatt.no ganske riktig påpeker.

Mangfold er en viktig verdi i seg selv

Særlig bemerkelsesverdig er det derfor at stortingsrepresentanter som har vært sentrale aktører i Stortingets religionsfrihetsgruppe har stilt seg bak dette stortingsvedtaket.  

Begrunnelsen for så vel tros- og livssynsfriheten er faktisk ikke at disse grunnleggende menneskerettighetene fører frem til et samfunn hvor alle tenker likt og som gode verdiliberalere. Begrunnelsen er at et mangfold av overbevisninger er i seg selv en viktig verdi i et liberalt og demokratisk samfunn.