IS herjer i Midtøsten og hevder at de kjemper for Guds sak. I deres verden innebærer det blant annet å utrydde alle vantro i kampen for å opprette et islamsk kalifat. «Vantro» i deres vokabular er ikke bare tilhengere av andre religioner, men også muslimer som ikke praktiserer rett islam, ifølge dem selv.

At en gruppe kan utføre de mest brutale handlinger i religionens navn, har fått mange til å spørre seg om årsaken er å finne i religionen, nærmere bestemt i Koranen.

Både krig og kjærlighet

Det finnes flere vers i Koranen som omhandler krig, og som omtaler drap og brutale straffer for de som «kjemper mot Gud og hans budbringer». Et talende eksempel på det er 5:33. Det såkalte sverdverset (9:5) er et annet eksempel. Det er med andre ord mulig å finne inspirasjon til voldelige handlinger i slike vers.

Men så er spørsmålet: Hva med de versene i Koranen som taler for det motsatte? Som pålegger de troende å være vennlige, ikke være aggressive og som anbefaler å kjempe mot de vantro ved hjelp av ord og argumenter?

Saken er at det finnes vers i Koranen som drar i ulike retninger når det gjelder voldsbruk og krigføring. I mange tilfeller er det heller ikke klart hvem de «vantro» er. Vi kan altså ikke formulere en sammenhengende og entydig lære om voldsbruk og krigføring basert på det vi finner i Koranen.

Stammekultur

Hvis vi skal forsøke å forklare den rollen krig og voldsbruk spiller i Koranens indre logikk, må vi se til den politiske situasjonen som profeten Muhammed i sin tid sto i. Sentrale stikkord er identitet, sosial struktur og religiøs og politisk autoritet.

Dette må videre forstås i lys av den historiske og kulturelle konteksten: En stammebasert arabisk kultur på 600-tallet og en kamp om den rette forståelsen av monoteismen og av «pakten». Muhammed forsøkte å skape et samfunn av sanne troende under sin profetiske autoritet og sitt lederskap. Denne virksomheten hadde både en religiøs og en praktisk-politisk side.

Disse to aspektene hang tett sammen. I Koranen forstås pakten som en avtale om at mennesket er forpliktet til å ikke tilbe noen andre enn Gud. Men begrepet pakt har også praktiske og politiske konsekvenser. Den sosiale strukturen er stammen. Individet var avhengig av stammens beskyttelse, mens stammen på sin side var avhengig av den enkeltes lojalitet.

Å bryte pakten var alvorlig

For å sikre fredelig sameksistens var det helt avgjørende at man kunne inngå avtaler med andre stammer og dermed forplikte seg til å avstå fra vold. Denne forståelsen av pakt, både som en religiøs forpliktelse og som en sosial nødvendighet, finner vi i koranteksten. Det å bryte en inngått avtale, eller å gjøre opprør mot den rådende politiske makten, ble sett på som en svært alvorlig forbrytelse både overfor samfunnet og Gud.

Det såkalte sverdverset nevnt ovenfor, viser antakelig til en slik situasjon. Dette er i grove trekk bildet hvor volden og krigen kommer inn i Koranen, som et middel som kan benyttes overfor noen som truer gruppens eksistens, og som må forstås både religiøst og politisk.