Utsikten fra bredden av Tiber og sørover mot Castel Sant' Angelo og Peterskirken, slik maleren Rudolf Wiegmann så den rundt 1834.
Utsikten fra bredden av Tiber og sørover mot Castel Sant' Angelo og Peterskirken, slik maleren Rudolf Wiegmann så den rundt 1834.

Svenske forskere dro til Roma med flere hundre år gamle reisebøker

– Det var store forskjeller på hva folk har ment var severdig og viktig, vakkert eller stygt, sier Anna Blennow.

Published

Reisehåndbøker har ikke forandret seg så mye siden middelalderen, har svenske forskere funnet ut, ifølge forskning.se.

Anna Blennow ved Göteborgs universitet og kollegaene hennes valgte seg hver sin reisehåndbok fra Roma. Den eldste var fra så langt tilbake som 800-tallet og den nyeste var 1900-tallet.

Som et eksperiment tok de med seg bøkene og dro sammen til den italienske hovedstaden, en by folk har valfartet til og skrevet bøker fra i lang tid.

Ville de fremdeles kunne brukes som guidebøker? Og hva sa de om de samme monumentene og plassene?

800-tallsguide med snedig idé

Selv om leserne av reisehåndbøkene har forandret seg de siste 1200 årene, fra pilegrimer til overklassen til gelatoslurpende selfieknipsere, ble det tydelig for forskerne at bøkene hadde ganske mye til felles.

For eksempel har reiseguidene stort sett holdt seg i det lille pocketformatet. De har vært bygget opp geografisk for å hjelpe leseren med å finne fram, samtidig som de også skriver om forskjellige temaer.

Alle guidebøkene i forskernes bunke inneholdt dessuten forslag til fine gåturer til tross for at forfatterne bak den eldste og den nyeste hadde 1000 år mellom seg i tid.

Anna Blennow studerte selv den eldste Roma-reiseboka i utvalget. Den ble skrevet på 800-tallet og inneholder lister med forskjellige monumenter den reisende kan se. Og forfatteren gjorde et grep som får boka til å fungere som et kart av ord, ifølge Blennow:

Hvis leseren har med seg boka til Roma, vil hun legge merke til at monumentene som ligger på venstre side av gata når hun vandrer gjennom byen, er listet opp på venstre side i boka også, ifølge det svenske nettstedet.

I Roma er nemlig svært mange flere tusen år gamle bystrukturer bevart blant annet fordi nye gater har blitt bygget oppå eldgamle.

1800-tallsboken tiet i hjel det barokke

De svenske forskerne fant naturligvis også forskjeller. Som da Roma-vandringen hadde ført dem til plassen Piazza Navona som preges av kunst og arkitektur fra barokken, en stilretning og epoke som varte fra slutten av 1500-tallet til midt på 1700-tallet.

Moro-fontenen på Piazza Navona. (Foto: Wikimedia Commons, bildelisens CC BY-SA 3.0)
Moro-fontenen på Piazza Navona. (Foto: Wikimedia Commons, bildelisens CC BY-SA 3.0)

Barokken, med sterke uttrykk av sanser, følelser, spenning og kontraster, regnes for å ha startet i nettopp Roma. Da 1800-tallsforfatteren skulle skrive reisebok fra byen, var det tydelig at stilen ikke hadde særlig stor appell lenger.

Ikke ett ord om plassen fant forskerne i reiseguiden fra denne tiden.

– Det var store forskjeller på hva man har syntes er severdig og viktig, vakkert eller stygt. Det er interessant å spore opp hva guideboken tier om – det sier mye om tiden, sier Anna Blennow til forskning.se.

I Norge var naturopplevelser viktig å få med seg for turister som kom hit til lands. I et blogginnlegg på forskning.no skriver Finn-Arne Jørgensen, nå professor i historie ved Universitetet i Stavanger, om hvordan 1800-tallets norgesturister kom seg til Vøringsfossen, blant annet beskrevet i Dr. Yngvar Nielsens Reisehaandbog.

Lokalbefolkningen sett utenfra

Når det gjaldt beskrivelser av Romas mennesker, er de helt utelatt fra de eldste av forskernes utvalgte guidebøker.

Når de etter hvert pipler fram i tekstene, fremstår de som litt farlige, og mer som en del av omgivelsene enn noen den reisende skal ha noe med å gjøre, ifølge de svenske forskerne.

Reisende fra Norge har også skrevet skildringer som sier noe om synet på mennesker fra andre kulturer. For eksempel portretterte Peter Lykke-Seest meksikanere flest som late, dumme og usiviliserte på begynnelsen av 1900-tallet. Mens europeerne, som ham selv og eliten i Mexico, var moderne og rasjonelle.

Dette utdraget er hentet fra avisartikkelen hans «Breve fra Mexico» fra 1908:

«Indianerne og mestiserne – hele den laveste arbeidende folkeklasse i Mexico, som ogsaa gaar under fællesnavnet pelader, er ikke naadd meget høit paa den moderne civilisations stige. Deres uvidenhed og skiddenfærdighed synes haabløs, de befinder sig paa mennekehedens mest primitive standpunkt og lever et liv mere ligt dyrenes end menneskenes.»

– Nordmennene var preget av datidas forestillinger om urbefolkningen, «indianerne», som eksotiske naturmennesker, samtidig irrasjonelle og farlige, sa Mieke Neyens ved Universitetet i Oslo til forskning.no i 2016 da vi skrev om hennes forskning på reiseskildringene til tre Mexico-farere.

Hvis du vil ha en annen litt annerledes innfallsvinkel til ferien i år, kan du kanskje legge igjen den nye reisehåndboka, og istedet ta med en fillete lefse fra rundt år 1900. Det anbefaler i hvert fall Anna Blennow:

Hvis boka er cirka hundre år gammel eller nyere, er hennes erfaring at monumentene og hotellene som forfatterne anbefalte den gang, fremdeles eksisterer.

– Det er et kjempemorsomt eksperiment man kan gjøre, sier hun til forskning.se.