Sju trinn mot katastrofen

Fukushima-katastrofen er nå offisielt på øverste trinn sju i skalaen for atomulykker, alene sammen med Tsjernobyl. INES-skalaen er først og fremst laget for å spre informasjon til befolkningen.

Publisert
Fukushima I etter jordskjelvet, fotografert 17. mars 2011. (Foto: Digital Globe/HJ Mitchell, Creative Commons, se lisens)
Fukushima I etter jordskjelvet, fotografert 17. mars 2011. (Foto: Digital Globe/HJ Mitchell, Creative Commons, se lisens)

At Fukushima-katastrofen er løftet opp på øverste ulykkesnivå, kommer av strålingen som er spredd til omgivelsene.

Brukermanualen for INES-skalaen beskriver nivå sju i noe byråkratiske vendinger:

En hendelse som fører til miljøutslipp som tilsvarer mengden av radioaktivitet som radiologisk er likt med et utslipp til atmosfæren av mer en flere titusener terabequerel av jod-131.

En bequerel er en atomspaltning per sekund. En terabequerel er tusen milliarder bequerel. Til sammen fører altså et nivå sju-utslipp til titusener av tusener av milliarder av atomspaltninger i sekundet, med helsefarlig radioaktivitet som resultat.

Til sammenligning var de aller høyeste Bequerel-nivåene i Norge etter Tsjernobyl-ulykken rundt 50 000.

Det er altså utslippene til omgivelsene, ikke den lokale nedsmeltingen og forurensingen i reaktoren, som kvalifiserer til den tvilsomme æren av en topp-plassering.

Fukushima og Tsjernobyl

At reaktoren i Tsjernobyl-ulykken var helt annerledes konstruert enn i Fukushima, og at ulykkene rent teknisk er vidt forskjellig, betyr derfor mindre for rangeringen av de to ulykkene i INES.

Eldri Holo (Foto: Statens strålevern)
Eldri Holo (Foto: Statens strålevern)

- Beregninger fra japanske myndigheter viser at utslippene er en tiendedel av de fra Tsjernobyl. Det kvalifiserer likevel til nivå sju, sier seksjonssjef Eldri Holo i Statens strålevern.

En tiendedel kan høres lite ut, men hvert hopp nedover på INES-skalaen er mye større, nemlig en tusendel av nivået over. Fukushima ligger altså fortsatt godt innenfor nedre grense for nivå sju, og over øvre grense for nivå seks.

Bedre informasjon

The International Nuclear and radiological Event Scale (INES) ble laget mot det dystre bakteppet av sviktende informasjon etter Tsjernobyl-ulykken i 1986.

De sovjetiske myndighetene holdt ulykken skjult for vestlige myndigheter, og det var først etter at finske og svenske kjernekraftverk oppdaget skyen av radioaktiv forurensing halvannet døgn seinere, at den ble kjent.

Derfor tok det internasjonale atomenergibyrået IAEA og OECDs atomenergibyrå NEA et grep og utarbeidet INES-skalaen i 1990. Den ble revidert i 1992, og foreløpig siste versjon er fra 2008.

Hensikten med skalaen er å kommunisere alvoret i en kjernekrafthendelse til befolkningen.

INES-skalaen (Figur: Silver Spoon, Creative Commons, se lisens)
INES-skalaen (Figur: Silver Spoon, Creative Commons, se lisens)

Forurensing er hovedkriteriet

Det er tre viktige hovedkriterer for plasseringen på skalaen: miljøpåvirkning, brudd på strålingsbarrierer og sviktende kontrolltiltak.

Det viktigste kriteriet, og det eneste som kan gi høyeste nivå sju, er hvor mye hendelsen har forurenset miljøet med radioaktive stoffer.

For å måle dette, brukes begrepet jod-ekvivalenter. Radioaktivt jod-131 er vanlig i utslipp fra kjernekraftverk, og brukes som et slags standardmål for radioaktiv forurensing.

For å regne om til jod-ekvivalenter, brukes omregningsfaktorer for andre stoffer. For eksempel må strålingen fra det radioaktive stoffet uran-235 ganges med 1000 for å få jod-ekvivalenter.

De store omregningsfaktorene skyldes at det er innvirkningen på menneskekroppen som tillegges betydning, ikke bare strålingen i seg selv.

Lokale utslipp og uhell

Det nest viktigste kriteriet er det som kalles ”radiological barriers and control”, altså i hvor stor grad de fysiske barrierene er brutt rundt ulykkesstedet. Slike fysiske barrierer er for eksempel betongskallet rundt reaktoren.

I dette kriteriet regnes det med lokal forurensing inne i anlegget der ulykken har skjedd. Det høyeste nivået som dette kriteriet kan utløse, er nivå fem.

Da har reaktoren smeltet ned, og store mengder radioaktivt materiale har sluppet ut i anlegget, men ikke nødvendigvis til omgivelsene.

Sviktende rutiner

Det tredje viktigste kriteriet kalles “Defence-in-Depth”, dybdeforsvar. Dette innebærer svikt i rutiner som kunne ha ført til en ulykke med utslipp, men som ikke nødvendigvis gjorde det.

Selv de alvorligste hendelser etter dette kriteriet utløser ikke mer enn nivå tre på skalaen. Dette er det høyeste nivået som kalles hendelse. Fra nivå fire og oppover kalles det ulykker.

Når det samlede nivået skal beregnes, gjelder det høyeste nivået blant de tre kriteriene.

Det betyr for eksempel at en høy rangering av hovedkriteriet forurensing vil overstyre eventuelle lavere rangeringer på lokale utslipp og uhell, eller sviktende rutiner.

God informasjon fra Japan

At japanske myndigheter først nå har oppgradert Fukushima-ulykken til nivå sju, ser ikke Eldri Holo som noen gjentagelse av hemmeligholdet etter Tsjernobyl.

– Japanske myndigheter har vært i en vanskelig situasjon. De har informert regelmessig hele tiden, men har også hatt et voldsomt press for å håndtere situasjonen på anlegget, sier hun.

- Vi kunne sikkert alltid ønsket oss mer informasjon, men vi har ikke noe inntrykk av at japanske myndigheter har holdt tilbake informasjon, avslutter Eldri Holo fra Statens strålevern.

Lenker:

Faktaark om INES-skalaen (pdf)

Bruksanvisning for INES-skalaen, med detaljerte beskrivelser av typiske hendelser på hvert nivå, og for hvert kriterium, samt metoder for nivåberegning (pdf, versjon fra 2008)