Det er helt vanlig å klemme kviser eller klore bort nupper i huden innimellom.

For enkelte er det et viktig morgenritual, for andre er det rett og slett mye å plukke på.

Men noen mennesker klarer ikke stoppe å plukke, klemme eller klore på sin egen hud.

Det er da det blir det en lidelse.

Den kalles hudplukkingslidelse, eller på legespråket: dermatillomani.

Flere som plukker enn det forskere visste

Amerikanske forskere har sett på dette fenomenet i USA og spurt folk om de mener selv de har denne lidelsen. Ifølge studien, som ble publisert i fjor, rapporterer 2,1 prosent av alle amerikanere at de har hudplukkingslidelse.

Dette er flere enn det forskere tidligere har trodd, melder Dagens medisin.

Det er derimot ikke gjort liknende studier i Norge.

– Men vi antar at forekomsten her i Norge er tilsvarende som i USA, skriver Karete Jacobsen Meland i en epost til forskning.no.

Meland er psykolog ved OCD-spekterpoliklinikken på Gaustad Sykehus og behandler pasienter med blant annet hudplukkingslidelse.

Dyrene piller og plukker de også

Hva kommer egentlig denne hudplukkingen av?

– Det er ikke godt å si hvorfor vi plukker og piller på huden vår, forteller Meland.

Alle mennesker driver med plukking fra tid til annen.

– Og for mange er det trolig bare et slags tidsfordriv eller noe som holder hendene i aktivitet, forklarer Meland.

Hun forteller at dette også skjer i dyreverdenen, der pelsstell og fjerning av parasitter eller skadedyr er ganske vanlig: Sjimpansene plukker hodelus på seg selv og andre, og katter slikker og biter i pelsen sin.

Kanskje er dette noe som henger igjen i oss mennesker også fra langt tilbake? undrer Meland.

Problemene skjer først når vi blir avhengige av plukkingen.

Utvikling av psykiske lidelser

– Hudplukkingslidelse kan minne om en ruslidelse, sier Benjamin Hummelen seniorforsker og spesialist i psykiatri ved Oslo universitetssykehus (OUS) til Dagens medisin.

– Dette kan få alvorlige konsekvenser slik som store områder med sår- eller arrdannelse og betydelig nedsatt psykososial og yrkesmessig funksjon, sier han.

Ifølge Hummelen er hudplukkingslidelse en tilleggssykdom som kommer med andre psykiske lidelser, som for eksempel angst, depresjon og hårnappingslidelse.

– Plukking i seg selv kan være grunn for utvikling av andre psykiske lidelser, som gjør at man kan komme i en negativ spiral. For eksempel kan man bli deprimert fordi man ikke klarer å la være å plukke, og man fortsetter å plukke for å prøve å få kvitt depressive følelser, sier han.

Ifølge Hummelen er hudplukkingslidelse også forbundet med skam og dårlig selvfølelse. Han peker på at selvmordsraten i denne pasientgruppen er høyere enn i normalbefolkningen.

Det finnes et forskningsprosjekt på hudplukkingslidelse ved Oslo Universitetetssykehus. Der vil forskerne se mer på sammenhengen mellom hudplukking og angst, depressive symptomer og selvfølelse.

Behandles med terapi

Meland og kollegene ved Oslo universitetssykehus bruker en form for kognitiv terapi som behandlingsmetode.

Behandlingen kombinerer det forskerne kaller vaneendringstrening og aksept- og forpliktelsesterapi.

Kort oppsummert går det ut på å:

1. trene opp oppmerksomheten slik at vi lett kan identifisere når vi plukker. Ofte skjer plukkingen ubevisst, og det er nemlig umulig å gjøre noe med atferd vi ikke vet at vi holder på med.
2. gjøre endringer som fører til at det blir vanskeligere å plukke. For eksempel å demontere eller dekke til lyskilder eller speil, ta plaster eller hansker og lignende på hendene og kaste pinsetter og andre plukkeredskaper.
3. finne en konkurrerende respons som skal brukes hver gang man blir oppmerksom på plukking. Et eksempel er å knytte neven rundt tommelen. Det er nemlig mye enklere for hjernen vår å stoppe hvis den får et alternativ
4. bli enig med seg selv og stå for valget om å trene på å ikke plukke.

– Dette er hardt arbeid som krever mye tid, så valget om ikke å plukke, må tas om og om igjen, påpeker Meland.

Hvor går grensen?

Forskere og behandlere mener det er viktig å vite hva som gjør at vi plukker i huden.

Men det er absolutt ikke alle som trenger diagnosen, ifølge Meland.

Hvis plukkingen ikke skader oss eller hindrer oss i å gjøre andre ting, kan det kalles normalatferd, ifølge henne.

– Vi mener ikke at de som innimellom kan bite en negl, plukke en kvise eller fem, eller piller seg litt i nesen, skal tenke at de plutselig har en diagnose, forteller hun.

– En vane blir uhensiktsmessig og kan bli en lidelse dersom omfanget blir så stort at det hindrer deg i å leve det livet en ønsker og handlingen oppleves som ukontrollerbar.

Hun nevner flere situasjoner:

Klarer du ikke å stoppe, uansett hvor mye du vil eller hvor hardt du prøver på egenhånd? Sier du nei til å bli med på ting, eller blir alltid forsinket, ikke har det bra med deg selv på grunn av plukkingen og konsekvensene av den? Da kan det være på tide å søke hjelp.

Referanse:

Jon E. Grant m.fl: Prevalence of skin picking (excoriation) disorder. Journal of Psychiatric Research. November 2020. doi: 10.1016/j.jpsychires.2020.06.033. Sammendrag.