Har du noen i familien eller vennegjengen som smatter litt vel mye når de spiser? Eller noen som puster med åpen munn når de ser på TV?

Hvis dette plager deg såpass mye at du blir sint, har du kanskje noe som kalles misofoni.

Det er en tilstand som gjør deg ekstra sårbar mot høye lyder, spesielt spise-, smatte- og tyggelyder.

– Disse lydene kan trigge deg så mye at du får sterke frustrasjons- og sinne-reaksjoner, sier Guri Engernes Nielsen, universitetslektor ved Institutt for spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo, til forskning.no.

Hun er spesialist på misofoni og jobber med behandling av disse pasientene.

Sterkere kobling i hjernen

Det er en del ting vi allerede vet om misofoni. Vi vet hvem som får det, hva som trigger dem og hvordan det kan behandles.

Men vi vet mindre om årsakene.

En studie fra 2017 konkluderer med at strukturen i pannelappen er annerledes hos personer med misofoni. Den viser for eksempel at det er noe litt uvanlig i den delen av hjernen som sørger for å holde følelsene under kontroll.

Nå har forskere funnet flere ting i hjernen som kan forklare hvorfor noen er mer følsomme for spiselyder enn andre.

De mener at folk med misofoni har en sterkere kobling mellom den delen av hjernen som prosesserer lyd og den som er knyttet til kjeve og munn.

Da forskerne spilte en såkalt triggerlyd for personer med misofoni, viste hjernebilder at området som er involvert i munn- og halsbevegelser ble overaktivert sammenlignet med dem som ikke hadde misofoni.

En trang til å gjøre det samme

Men forskerne fant enda en ting i hjernene til de med misofoni.

Den samme mekanismen som gjør at noen må gjeste når andre gjesper, var også til stede når misofonikere hørte lyder som trigget dem.

Denne mekanismen involverer noe som heter speilnevroner.

Det er helt spesielle celler i hjernen som blir aktivert når vi enten gjør noe selv eller mens vi ser at noen andre som gjør noe.

De av oss som opplever en sterk trang til å gjespe når andre gjesper, har flere speilnevroner enn de som sjelden opplever den trangen.

Det har også misofonikere.

Tanken er at denne trangen til å gjøre det samme, bidrar til at lydene oppleves ekstra invaderende og belastende for folk med misofoni.

– Funnene fra den nye studien tyder på at lydene fra smatting og pusting aktiverer dette behovet for å gjøre det samme. Men ikke nødvendigvis fullt ut, sier Nielsen.

– Det betyr ikke at de ønsker å lage de samme lydene, men at det oppleves ekstra ubehagelig for dem.

Den nye studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Neurobiology of Diseas.

Hvilke lyder er verst?

Ifølge Nielsen kan mellom 15 og 20 prosent av den voksne befolkningen ha misofoniske reaksjoner.

– Det betyr at ikke alle har så sterk misofoni at de vil oppsøke behandling, men de kan gå rundt å kjenne på det ofte nok til at de vil kunne definere seg som en misofoniker, sier hun.

Lydene som ofte trigger mest, er spise-, smatte- og tyggelyder, ifølge Nielsen.

Men det er ikke nødvendigvis bare munnlyder.

– Misofonikere kan også reagerer på mange smålyder. Det gjelder for eksempel tastaturlyder, noe som gjør det vanskelig for dem å sitte i et klasserom, sier Nielsen.

Sliter under eksamener

Mange av disse synes det er vanskelig å konsentrere seg, særlig under for eksempel eksamener. En del har fått tilrettelagte prøver og eksamener. Noen får også mulighet til å sitte med musikk på ørene for å beskytte seg litt mer.

Også lyden av fikling eller repeterende lyder som tikking kan gi ubehag, ifølge Nielsen.

– Mange henger seg opp i at noen sitter og fikler mer nøkler, for eksempel.

Det gjelder spesielt hvis bevegelsene eller lydene er repeterende.

– Men det som definerer misofoni-gruppen spesielt, er at de får problemer med smatte-, tygge- og pustelyder fra nære familiemedlemmer og venner, sier Nielsen.

Nære relasjoner

Det er altså personer som står deg nærmest, som gjør deg mest frustrert og sinna – hvis du har misofoni.

– Nesten så godt som alle som kommer til behandling, sier at det startet gjerne med en reaksjon på mor eller far, sier Nielsen.

– Og så ruller ballen bare videre. Hvis det startet med far, så etter hvert reagerer man på moren, så er det søsken og blir det besteforeldre og venner.

Hvorfor er det slik?

– Misofoni utvikles ofte i barneårene eller i puberteten, et eller annet sted mellom seks og 14 år. Dette er jo en tid man er mye sammen med foreldrene, og man spiser mange måltider med dem, forteller Nielsen.

Men hva som utløser misofonien helt spesifikt, er ikke alltid godt å si.

Starter med én spesiell person

– Det vi ser, er at de ikke har et dårlig forhold til moren eller faren. De kan for eksempel si noe om at de opplever at den ene som er litt mer stortygget, bruker mer munnbevegelser og smatter eller lager litt mer lyd når de spiser. Da er sjansen litt større for at ungdommen utvikler misofoni, sier Nielsen.

Det er litt som når du har angst for små edderkopper, forklarer hun. Etter hvert blir du kanskje også redd for store edderkopper og ender opp med å synes de fleste dyr som kryper på bakken, er skumle.

– Det er noe det samme med misofoni, at det starter med at du reagerer på smattelyder til en spesiell person, til etter hvert å reagere på flere, sier Nielsen.

Den sterkeste følelsen er sinne

Det er sterke følelser det er snakk om hos de med misofoni. For mange er det ikke bare litt irriterende eller forstyrrende. Mange føler seg direkte plaget, og de blir sinte, forteller Nielsen.

– Hvorfor blir de så sinte?

– Det lurer man nok fremdeles på, sier Nielsen.

– Men det er altså det som definerer denne pasientgruppen. De reagerer jo ikke med engstelse eller bekymring på disse lydene. Det er rett og slett sinne. En irritasjon, frustrasjon og sinne-reaksjon, sier hun.

Misofonikere føler også at de som smatter og puster, gjør noe mot dem. At de bråker med vilje eller ikke tar hensyn.

– Mest sannsynlig har det vært en såkalt mental prosessering, altså at du som misofoniker har tenkt noe om den som bråker, og at den personen gjør noe mot deg. Han eller hun er ikke nødvendigvis ute etter å skade deg, men personen plager deg, forklarer Nielsen.

Hun forteller at mange av hennes pasienter med misofoni beskriver slike tanker, men at det like ofte handler om umiddelbare reaksjoner.

Uformell diagnose med mange tilfeller

Misofoni er ennå ikke en formell diagnose, men det diskuteres i fagmiljøene om det skal bli det.

Det er oftere jenter som har det, og det er flere folk med diagnoser som tvangslidelser (OCD), ADHD, Asperger, nevroutviklingsforstyrrelser eller psykiatriske lidelser som har det.

– Men vi opplever at det er færre som kommer til oss med en tilleggsdiagnose, sier Nielsen.

– Vi har hatt pasienter helt ned til sjuårsalder, men veldig ofte er de ungdommer eller unge voksne som kommer for å få hjelp.

Nyttig kunnskap om misofoni

På spørsmål om det er viktig å vite hva som skjer i hjernen hos personer med misofoni, svarer Nielsen ja.

– Til nå har det vært forsket ganske lite på denne tilstanden. Vi har i hvert fall veldig få studier på hjerneaktivitet.

– Vi trenger med kunnskap om hvilke prosesser som aktiveres ved misofoniske reaksjoner for å kunne forklare og forstå disse menneskene bedre.

Hun forteller at de opplever et veldig stort trykk på de audiopedagogiske tjeneste som finnes litt rundt omkring i landet. Hørselsklinikker og audiografer rapporterer det samme.

– Og da er det henvisninger som gjelder misofoniske reaksjoner som øker mest.

– Vi som jobber med hørselsproblematikken, merker en stor pågang av pasienter og unge pasienter som ønsker hjelp med dette, avslutter Nielsen.

Referanse:

Sukhbinder Kumar m.fl: The motor basis for misophonia. Neurobiology of Disease. Juni 2021. DOI: https://doi.org/10.1523/JNEUROSCI.0261-21.2021 (Sammendrag)