Frykt for kritikk. Frykt for avvisning. Frykt for intimitet. Frykt for å bli latterliggjort. Hele tiden selvkritisk.

Unnvikende personlighetsforstyrrelse er trolig den aller vanligste personlighetsforstyrrelsen i befolkningen. Kanskje så mange som 4 prosent kan ha det som også kalles engstelig personlighetsforstyrrelse.

– Dette er pasientene som alltid har vært stille, sier Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs. Hun har tatt en doktorgrad der hun forsket på nettopp disse menneskene.

– De satt kanskje bortgjemt i barnehagen og på skolen. De gjør gjerne lite ut av seg på arbeidsplassen.

Eikenæs mener at et sted mellom 10 og 30 prosent av alle som behandles på en allmenpsykiatrisk poliklinikk kan ha unnvikende personlighetsforstyrrelse. Mange behandles for angst og depresjon, uten at behandlerne er tilstrekkelig klar over den underliggende personlighetsforstyrrelsen.

Selvkritikk og frykt for avvisning

Mange kan nok kjenne seg igjen i frykten for å knytte nære relasjoner til andre.

Frykten for å møte kritikk og kanskje avvisning er også noe mange har følt på.

Andre igjen er mer introverte enn andre, uten at det behøver å føles som noen stor belastning.

Men hos én gruppe mennesker i samfunnet vårt sliter den sosiale hemningen så mye på den psykiske helsen, at det blir til en sykdom.

Når forskerne måler lidelsestrykket hos denne pasientgruppen, blir de overrasket over hvor stor indre smerte mange går rundt med. Men dette er altså pasientene som lider i stillhet.

– Derfor er dette en gruppe pasienter som ofte er blitt oversett, både av behandlingsapparatet og av forskere på psykisk helse, sier Eikenæs, som nå leder Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) ved Ullevål sykehus i Oslo.

Ikke det samme som sosial fobi

Unnvikende personlighetsforstyrrelse (UvPF) er ikke det samme som sosial fobi (også kalt sosial angst).

Mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse er ikke nødvendigvis redde for sosiale situasjoner, noe som er et kjennetegn hos mennesker med sosial angst.

I stedet er frykten for nære relasjoner et vanlig kjennetegn hos disse menneskene..

– Det viser seg at for de som har sosial fobi, så avtar angsten når de blir mer kjent med en annen. For de som har unnvikende personlighetsforstyrrelse, øker derimot ofte angsten jo nærmere og mer betydningsfull et annet menneske blir for dem.

For fire år siden tok Eikenæs en doktorgrad der hun forsket nettopp på forskjeller og likheter mellom unnvikende personlighetsforstyrrelse og sosial fobi.

− Både min og annen ny forskning har vist at det ikke er så stort overlapp mellom disse to lidelsene som man trodde tidligere, sier hun.

Samtidig peker hun på at det kan finnes ganske mange som har begge lidelsene.

Angst og depresjon

Mange av pasientene med unnvikende personlighetsforstyrrelse kommer i kontakt med helsevesenet, fordi de søker hjelp for angst, depresjon eller spiseforstyrrelse.

Mange har også en ruslidelse.

I hjelpeapparatet får de kanskje hjelp for angst, rus eller depresjon. Men ofte uten at det blir tatt tak i de underliggende vanskene, knyttet til den fryktelig sterke usikkerheten de stadig kjenner på.

– Denne sårbarheten skaper risiko for tilbakefall av angst og depresjonsplagene, påpeker Ekenæs. Dermed blir det ofte mange runder i behandlingsapparatet, uten at pasienten får hjelp med sine grunnleggende personlighetsproblemer.

Eikenæs vil også minne kolleger og andre om at pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse er rolige og milde mennesker.

– Men det betyr ikke at lidelsen oppleves som mild av personen som lever med den.

Mye selvforakt

Mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse lever ofte med mye skam og selvforakt.

Et annet trekk er at de ikke gir uttrykk for egne følelser. Tvert imot er følelsene pakket godt vekk.

– Å redusere selvforakten er første bud i behandling av disse pasientene, råder Eikenæs.

I mange år var forskerne sterkt uenige om denne diagnosen.

Mange hevdet at det bare var en mer alvorlig utgave av sosial fobi og ingen personlighetsforstyrrelse. Eikenæs mener denne uenigheten kan ha bidratt til lite forskning på en utbredt lidelse. Den kan også ha bidratt til at vi har vært for lite oppmerksomme på denne pasientgruppen.

Eikenæs sammenligner med lidelsen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, også kalt borderline personlighetsforstyrrelse.

– Dette er en psykisk lidelse der vi takket være mye og god forskning antakelig nå ligger hele 20 år foran med behandlingsmuligheter, sammenlignet med unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Men behandling kan nytte

Generelt ved behandling av personlighetsforstyrrelser, viser ny forskning at man kun ser begrensede forskjeller i resultater fra ulike spesialiserte behandlingsprogrammer.

Det avgjørende er i stedet at terapeuten oppnår en god allianse med pasienten om behandlingen.

Dessuten må behandlingen fokusere på de grunnleggende personlighetsproblemene til den enkelte pasient. Behandlingen bør også være strukturert og målrettet.

Skreddersydd behandling er et begrep forskerne på området nå ofte bruker.

– I en artikkel der vi oppsummerte behandlingsforskningen for unnvikende personlighetsforstyrrelse, konkluderte vi med at behandling nytter når en fokuserer på og legger til rette for de spesfikke problemene ved denne lidelsen. Men her behøves det fortsatt mye mer forskning, understreker Eikenæs.

Viktig å skille mellom unnvikende personlighetsforstyrrelse og sosial fobi

Da Eikenæs sammenlignet pasientene med unnvikende personlighetsforstyrrelse og pasientene som slet med alvorlig sosial fobi, så fant hun at den første gruppen hadde dårligere selvbilde og slet mer med egen identitet og relasjoner til andre mennesker.

– De hadde også en mer alvorlig frykt i nære relasjoner enn pasientene med sterk sosial fobi. De kjente mer på frykt for å bli avvist og forkastet. Totalt sett hadde de mer personlighetsproblemer.

Forskeren fant også at pasientene med denne personlighetsforstyrrelsen hadde klart dårligere funksjon i hverdagen enn pasientene med sosial fobi. Det gjaldt ikke minst på jobb.

Eikenæs er nå opptatt av at behandlere må skille mellom disse to pasientgruppene, for at pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse skal få god nok behandling.

– Selv om mye kan virke likt, så handler det ene om en angstlidelse og det andre om en personlighetsforstyrrelse.

Arv eller miljø?

Forskere anslår at bak både unnvikende personlighetsforstyrrelse og sosial angst ligger det om lag 50 prosent arv (født sånn) og 50 prosent miljø (blitt sånn).

Begge disse pasientgruppene har altså mye av det forskerne på området kaller genetisk sårbarhet. Har du fått med deg visse gener i bagasjen, er det større fare for at du kan utvikle unnvikende personlighetsforstyrrelse eller sosial angst.

Forskere finner også at mye av genetikken som ligger bak disse to lidelsene er lik.

– Derfor spør vi oss hva slags miljøfaktorer som gjør at noen kan få en angstlidelse og andre får en personlighetsforstyrrelse.

Eikenæs fant i sin forskning at omsorgssvikt i barndom var mer utbredt blant pasientene med unnvikende personlighetsforstyrrelse enn de med sosial angst.

– Omsorgssvikt er sannsynligvis en av faktorene som kan bidra til at en person heller går i retning av unnvikende personlighetsforstyrrelse enn sosial angst.

Men forskningen som ligger bak slike antakelser er ikke på det nivået den bør være, understreker Eikenæs. Dette er altså ikke noe hun sikkert kan fastslå.

Det er viktig å huske på at unnvikende personlighetsforstyrrelse også kan opptre hos personer som ikke har opplevd omsorgssvikt eller blitt oversett av foreldrene som barn.

Hvordan har disse menneskene det i hverdagen?

Psykologspesialist Kristine Dahl Sørensen har forsøkt å trenge inn i den subjektive opplevelsen til pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse. I fjor tok hun en doktorgrad ved Institutt for psykologi på Universitetet i Oslo.

– Jeg har vært opptatt hvordan denne pasientgruppen har det i hverdagen, forteller hun forskning.no.

– Jeg har også sett nærmere på hvordan de opplever opprinnelsen til og utviklingen av vanskelighetene sine.

Sørensen har i tillegg sett på hvordan pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse har erfart sine terapier. Hun har to ganger dybdeintervjuet til sammen 15 personer med denne diagnosen.

Helt fra barndommen

– Dette er mennesker som hele tiden strever med å være i relasjon til andre, bekrefter hun.

De sliter med å opptre «normalt». De føler ikke at de klarer å knekke de sosiale kodene.

– Personer med unnvikende personlighetsforstyrrelse lengter etter kontakt med andre. Samtidig frykter de denne kontakten.

– De sliter også hele tiden med tvil og usikkerhet.

Sørensen forteller at dette er en usikkerhet mange av pasientene har kjent på helt fra tidlig i barndommen.

– Det begynner tidlig i oppveksten og utvikler seg opp gjennom barndom, ungdom og voksenliv.

Føler seg lite forstått av andre

Flere av pasientene hun har møtt kan fortelle om foreldre som strevde med sitt.

Flere fortalte henne også om vansker med jevnaldrende eller mobbing.

Pasienter Sørensen snakket med føler at de ofte må tilpasse seg andre. De føler seg også lite forstått av andre.

– Mange forsøker stadig å samle mot til å gjøre noe med en plagsom livssituasjon.

Sørensen ser også tydelig hvordan disse pasientenes sårbarhet i møter med andre mennesker, kan være med på å skape en kumulativ effekt hvor nye vanskeligheter legges oppå de man har fra før. Mange klarer ikke å gjennomføre den utdanningen de ønsker seg. Andre sliter med jobben sin.

Men psykologen fikk også høre om gode opplevelser. Hun fikk høre om frihetsfølelse ute i naturen. Andre kjenner på den samme friheten når de driver med fysisk aktivitet eller kreative aktiviteter. Eller når de har med dyr eller små barn å gjøre.

Hos psykologen

– Dette er en pasientgruppe som når de kommer i terapi, gjerne vil møte en behandler som er genuint interessert i dem. En behandler som setter av både tid og plass, rapporterer hun.

– For disse pasientene betyr det også spesielt mye at de føler seg forstått.

Kristine Dahl Sørensen forteller at både hun og andre psykologer som jobber med personlighetsforstyrrelser, nå er opptatt av at det utvikles bedre behandlinger som retter seg særskilt mot de ulike gruppene av personlighetsforstyrrelser.

– All behandlingsforskning på dette området viser at jo bedre tilpasset behandlingen er den enkelte pasientgruppen, desto mer utbytte får pasientene av behandlingen.

– Vi må sette inn ressurser på å utvikle mer tilpasset behandling for pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelser.

– Her ligger utfordringen nå.

------

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanser og kilder:

Ingeborg Helene Ulltveit-Moe Eikenæs: «Avoidant Personality Disorder (AvPD) and Social Phobia (SP) – studies of personality functioning, attachment and childhood experiences.», doktorgradsavhandling ved Institutt for klinisk medisin, UiO, 2016. Sammendrag.

S. Simonsen, I. U. M Eikenæs, N. L. Nørgaard, E. Normann-Eide, S. Juul og T. Wilberg: «Specialized treatment for patients with severe avoidant personality disorder: experiences from Scandinavia», Journal of Contemporary Psychotherapy, 2019.

Kristine Dahl Sørensen: «Lived experience of avoidant personality disorder: How people diagnosed with avoidant personality disorder make sense of their everyday lives and challenges», doktorgradsavhandling ved Institutt for psykologi, UiO, 2019. Avhandlingen.

«Den vanligste personlighetsforstyrrelsen får minst oppmerksomhet», artikkel på nettsidene til NAPP.

«Tvil, frykt og lengsel ved unnvikende personlighetsforstyrrelse», artikkel på nettsidene til Erfaringskompetanse.no. Artikkelen.

Les også:

Personlighetsforstyrrelser tettere koblet til gener

Gener er viktigere enn antatt for utviklingen av forstyrrelser som preges av engstelige trekk.