Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Ei jente fra Nord-Uganda som tidligere har vært kidnappet av geriljahæren LRA gjennomgår terapi. Hun snakker med den tyske forskeren Verena Ertl og Dayan Odokonyero, som er en av de lokale terapeutene som deltar i prosjektet. Bildet er manipulert for å unngå identifikasjon. (Foto: Universty of Bielefeld)
Studien
- Av de 85 deltagerne i studien fikk en tredjedel aktiv behandling mens de øvrige ble plassert i to ulike kontrollgrupper.
- Gjennomsnittsalderen på deltagerne var 18 år.
- Noen hadde vært bortført av geriljahæren LRA i årevis, men de fleste hadde rømt eller blitt sluppet fri etter noen måneder.
- Halvparten hadde i løpet av denne perioden vært tvunget til å utføre drap.
- Alle deltagerne i studien hadde diagnosen posttraumatisk stressyndrom. I tillegg hadde flere dem symptomer på blant annet depresjon.
- De tidligere barnesoldatene hadde etter behandlingen betydelig færre symptomer og to tredjedeler av dem fylte ikke lenger kriteriene for diagnosen posttraumatisk stressyndrom.
- De positive resultatene var fortsatt målbare ett år etter at behandlingen sluttet, noe som er lang periode i slike studier.
- De fungerte bedre i samfunnet, og mange rapporterte om redusert skyldfølelse.
- Også personene i kontrollgruppene fikk en forbedring. Framgangen for kontrollgruppene var imidlertid mindre markert enn de som fikk terapeutisk behandling.
Kriger i Afrika har etterlatt tusener av tidligere barnesoldater.
Ingen vet hvor mange de er, men en FN-representant anslo i 2006 at 250 000 barn under 18 år var aktivt involvert i krigføring globalt.
Et av landene som står overfor store utfordringer er Uganda, der to tiår med borgerkrig i den nordlige delen av landet har satt dype spor. Tidligere barnesoldater bærer på grusomme erfaringer og mange av dem trenger behandling for psykiske problemer.
Rehabilitering av disse representer en stor utfordring for et fattig land.
En ny studie viser imidlertid at behandlingstilbud basert på lokal tilpasning og med begrenset varighet kan gi en betydelig positiv helseeffekt for denne gruppa.
Kidnappet barn
Geriljahæren Lord’s Resistance Army (LRA) spredde siden slutten av 1980-tallet frykt i den nordlige delen av Uganda. LRAs krig mot regjeringen i Kampala førte til at 1,8 millioner mennesker måtte flykte fra sine hjem.
En av strategiene til LRA var å kidnappe barn fra landsbyene og rekruttere dem inn i geriljahæren med tvang.
Mange av de tidligere barnesoldatene sliter med store psykologiske problemer. De har ofte vært utsatt for tortur eller utnyttet seksuelt, og de har vært tvunget til å utføre drap.
De siste fem åra har acholiene, folkegruppa som dominerer i det nordlige Uganda, opplevd relativ fred.
Det er imidlertid ikke inngått noen fredsavtale mellom regjeringen og geriljahæren LRA. De gjenværende delene av LRA, inkludert lederen Joseph Kony, er antatt å oppholde seg i ett av nabolandene.
Gir hjelp
Tyske forskere rapporterer nå i det prestisjetunge medisinske tidsskriftet JAMA om gode resultater fra et behandlingstilbud som er bygd opp for å hjelpe barn, ungdom og unge voksne som har vært traumatisert etter å ha vært kidnappet av LRA.
- Det er store kunnskapshull når det gjelder behandling av tidligere barnesoldater, sier en av forskerne bak studien, Verena Ertl ved tyske Bielefeld University, til forskning.no.
Behandlingsopplegget som er omtalt i artikkelen er støttet av vivo.
Også Ertls medforfattere er tilknyttet organisasjonen.
Bortført
Annonse
Alle deltagerne i studien hadde diagnosen posttraumatisk stressyndrom, en lidelse som i Norge er mest kjent fra mennesker som har vært utsatt for alvorlige ulykker eller har deltatt i krig.
I tillegg hadde flere dem symptomer på depresjon og mange slet med selvmordstanker, skyldfølelse og en følelse av å være utestengt fra samfunnet.
Behandlingen besto av åtte terapisesjoner etter en metode kalt narrativ eksponeringsterapi.
Terapien ble ikke ledet av en ekspert utenfra, men av en person med tilknytning til lokalsamfunnet som hadde gjennomgått opplæring i metoden og fulgte en manual med beskrivelse av gjennomføringen.
De tidligere barnesoldatene hadde etter behandlingen betydelig færre symptomer og fungerte mye bedre i samfunnet. To tredjedeler av de som hadde gjennomgått terapi hadde ikke lenger diagnosen posttraumatisk stressyndrom.
Tilbake i krigen
Verena Ertl forteller at tidligere barnesoldater som har denne diagnosen kan oppleve at de er tilbake i krigen om de for eksempel hører et smell fra et bildekk som punkterer.
Narrativ eksponeringsterapi innebærer at de som behandles selv får fortelle sin historie om sitt eget liv og det vonde de har opplevd, og gjennom dette mestrer frykten.
Behandlingen innledes ved at et tau legges på bakken. Dette skal symbolisere livsløpet til den tidligere barnesoldaten.
- Traumatiske opplevelser markeres med steiner som legges på tauet, forteller Ertl.
Hun sier at dette kan være kidnappingen, den første gang man blir tvunget til å drepe eller den første gangen man kjenner lukten av døde menneskekropper i oppløsning.
Blomster brukes også, for å markere episoder da man var lykkelig.
Annonse
Dette gjøres tidlig i behandlingen, deretter legges tauet bort. Seinere kan man bruke lignende metoder til å tegne et kart av livsløpet, som en selvbiografi.
Ved å arbeide seg i detalj gjennom de tunge opplevelsene kan løsrevne minner bli en sammenhengende historie.
Truende hendelser blir plassert der de hører hjemme og hjernen settes i stand til å hindre at fryktreaksjonene aktiviseres ukontrollert. Ertl sier at det gjør et sterkt inntrykk å se ofrene reise seg og legge grusomhetene bak seg.
Å miste symptomer på posttraumatisk stress kan arte seg på mange måter, men vil ofte gjøre at man funger mye bedre i hverdagen.
- Tenk deg at du er en person som ikke kan sove om natten. At du bor i en landsby men må gå en stor omvei flere ganger om dagen. Du må unngå slakteren fordi du ikke kan se blod eller reagerer på lukten av kjøtt og sykkelverkstedet fordi du ikke tåler å høre lydene som kommer fra verkstedet, sier Ertl.
Å slippe å bli styrt av fortiden på denne måten, etter en vellykket behandling, betyr et mye bedre liv.
Det kan også bety mye for et menneske å slippe å ha mareritt hver natt. Det trenger ikke bety at marerittene blir helt borte, sier forskeren, men at de for eksempel bare kommer én gang i uka.
Optimistisk
- Dette er en veldig optimistisk studie, sier Helge Holgersen, førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Bergen.
Holgersen, som veileder en student i en kvalitativ studie om lokale hjelpearbeideres behandling av barnesoldater i Ugandas naboland Kongo, sier at det er et stort behov for forskning på dette feltet. Han er imponert over det faglige nivået på studien.
I tillegg peker han på at resultane viser at behandling nytter. Det er mulig å lage effektive behandlingstilbud tilpasset lokale forhold, med legfolk som terapeuter.
Annonse
- Det de tidligere barnesoldatene har opplevd er så ille at man ville tenke at det ville kreve mange års behandling. Det er mange myter om at de er tikkende bomber som raskt vil gripe til vold om noe skjer. Denne studien viser altså at man kan oppnå gode resultater med dette behandlingsopplegget, sier han til forskning.no.
Kan reise seg
Han peker på at både barn og voksne kan ha ressurser til å komme seg igjen etter å ha opplevd de verste grusomheter.
Holgersen sammenligner med norske politikere som satt i tyske fangeleire under annen verdenskrig og deretter kom hjem og styrte landet. De sov kanskje dårlig om natta, men fungerte i dagliglivet, sier han.
Når man kan reise seg etter slike opplevelser, viser det at mennesker kan ha mye større ressurser og evner til å komme på fote enn vi ofte tror. I dette er det også et håp i forhold til de som ble rammet av terrorangrepene i Oslo og på Utøya.
Tetter et gap
Fagmiljøet er samstemt i at det er for lite kunnskap om hvilke behandlingsmetoder som fungerer i forhold til tidligere barnesoldater.
Mange organisasjoner arbeider med å gi hjelp, men det er lite kunnskap om hvilke metoder som er mest effektive.
Ertl sier at et ønske med den nye studien er å bidra til å tette gapet mellom hjelpeorganisasjoner og forskning. Det vil kunne gjøre innsatsen enda mer målrettet og sikre at de begrensede ressursene som er tilgjengelig brukes best mulig.
- Jeg vil ikke kritisere noen organisasjoner, men det er for lite evaluering, sier hun til forskning.no.
